Kulehullene er fortsatt synlige i Al-Noor-Moskeen på Skui i Bærum når menigheten møtes til bønn 24. mai. Det er Eid al Fitr, høytida som markerer slutten på muslimenes fastemåned ramadan.
Ruta i sidedøra er ennå ikke byttet etter at den høyreekstreme terroristen Philip Manshaus skjøt seg inn der 10. august i fjor. Men en hvit blondegardin dekker for det knuste glasset.
Stemmen brister og tårene renner når styreleder Zulfikar Ali holder tale før selve bønnen. Han snakker vekselvis på urdu og norsk og hyller styremedlemmene som har nedlagt utallige frivillige arbeidstimer for å sikre moskeen etter terrorangrepet, og for å gjenåpne etter koronastengingen. Flere i salen har ikke vært her etter angrepet.
De blodige bønneteppene fra 10. august er byttet ut med nye turkise bønnetepper gitt i gave fra Tyrkia. Kun 50 og 50 kan be sammen om gangen, og mellom hver bønn blir teppene desinfisert.
Nærmere 300 møter opp til høytidsbønnen, halvparten av det som er vanlig når det er eid. Det er ikke bare koronakrisa som gjør at mange holder seg unna. Det er også frykt for at noen skal slå til igjen – en høyreekstrem som vil gjennomføre den planen Manshaus ikke lyktes med. De har valgt å be hjemme med familiene sine i stedet.
Religionsfrihet under press
Utenfor moskeen holder to politibetjenter vakt. Menigheten har elleve frivillige medlemmer i gule vester som holder vakt. En kraftig bygd mann i hvit høytidskjortel står på parkeringsplassen og snakker med politiet, peker og gir beskjeder til vaktene. Det er moskeens talsperson Waheed Ahmed.
Ahmed gjorde unna eid-bønnen tidlig for å konsentrere seg om sikkerhetsarbeidet, et fag han ikke er helt ukjent med. Til daglig driver han et sikkerhetsselskap.
I køen av høytidskledde menn står også Mohamed Wasim Salim, som har valgt å komme hit alene. Han har et velpleid skjegg og et lunt smil. Øynene er litt urolige.
– Vi har fulgt med i mediene. Jeg får mange spørsmål fra barna: Kommer det til å skje igjen? Er det flere som ham?
Han forteller at de vonde minnene og frykten fra helga 10.- og 11. august har dukket opp igjen i forbindelse med rettssaken. Terroristen hadde framskyndet angrepet. Egentlig ønsket han å angripe dem 11. august, da de skulle feire høytida Eid ul-Adha. På grunn av angrepet ble feiringen flyttet til et hotell.
– Jeg har en restaurant i Sandvika som bare selger halal-mat. De første ukene hadde jeg nesten ikke gjester. Folk fryktet den var et terrormål. Det har ikke blitt det samme igjen.
Waheed Ahmed merker at flere medlemmer holder seg unna. Også før koronatida sank antall besøkende kraftig.
– Det har gått ut over vår religionsfrihet. Det mener jeg er riktig å si, sier han.
Dramaet i moskeen
Snaue tre uker tidligere møter vi Waheed Ahmed og Irfan Mushtaq i moskeen. Det ble en annerledes ramadan for dem i år. Midt under fasten startet straffesaken mot Philip Manshaus i Asker og Bærum tingrett.
Fortsatt ligger det knust glass på trappa der terroristen skjøt seg inn med den hensikt å drepe så mange muslimer som mulig. Ahmed forklarer at de ikke har endret på noe, bortsett fra å fjerne de blodige teppene.
– Etter 22. juli ble det sagt at terroren rammet hele samfunnet. Jeg vil si at det samme gjelder nå. Hele samfunnet ble rammet 10. august, sier han.
I moskeens bønnerom viser Ahmed hvor terroristen kom inn, hvor basketaket med den 65 år gamle Muhammad Rafiq skjedde og hvor Manshaus sto da kulene sneiet buksa til 76 år gamle Mohammad Iqbal og traff veggen.
Mens Ahmed forteller, står Irfan Mushtaq lent mot veggen. Om noen dager skal han vitne i rettssaken.
– Det er vanskelig å få vekk bildene i hodet. Når jeg er her for å be, kan jeg begynne å tenke på det. Hvis en bil kjører forbi, skvetter jeg.
Men Mushtaq har aldri vært sint på gjerningsmannen.
– Jeg satt oppå ham og kunne ha gått løs på ham, men jeg var ikke sint på ham. Sinnet mitt retter seg mot den høyreekstremismen som Christchurch er et symptom på og som 22. juli er et symptom på. Terroristen skal ta sin straff, men holdningene hans blir ikke borte. Det gjør meg sint, sier Mushtaq.
I verden utenfor moskeen føles 10. august fjernt. Det er ikke et felles traume slik 22. juli var. Men inne i moskeen sitter traumet i veggene, i kulehullene og i de to mennene som stålsetter seg før rettssaken. De snakker om hva de skal fortelle barna som lurer på om terroristen noen gang kommer tilbake for å drepe dem.
– Vi har hatt et ekstremt islamistisk miljø her i Norge som vi tok tak i. Moskeene stengte ute de med ekstreme holdninger. Vi jobbet tett opp mot de radikale miljøene. Vi lærte ungdommene våre at det ikke er dem mot oss – nordmenn mot muslimer – men at vi er norske muslimer. Vi er en del av dette samfunnet. Nå har det snudd. Nå kommer ekstremismen fra motsatt hold, men hva skjer?
– Hva etterlyser du konkret?
– Handlingsplanen mot muslimhat som skulle komme på plass, hvor er den? Hvor er innsatsen mot høyreekstremismen? Hvor blir det av sikringen av moskeene? Det var så høyt på agendaen etter angrepet, men hva skjedde etterpå egentlig?
Mye på hjertet
Utenfor rettssalen i Sandvika blåser det friskt. Irfan Mushtaq går forsiktig mot bygget der han skal vitne mot Philip Manshaus. Til nå har han snakket jevnt og rolig, ruslende langsmed sjøen, om tida etter angrepet, barnas redsel og alle de søvnløse nettene, men de siste stegene opp mot tinghuset er han blitt ordknapp.
– Jeg tar det som det kommer. Jeg vet at temaet gjør meg emosjonell, sier han stille.
Han vil ikke bruke ordet nervøs, men det er tydelig at han gruer seg. Han er han spent på om han vil få muligheten til å si noe av det han har på hjertet. Om at Manshaus bare er en liten brikke i et puslespill, et produkt av et utbredt muslimhat som har fått vokse og gro i samfunnet. Det har han sagt i flere kanaler allerede, til og med på Lindmo da han gjestet tv-programmet i fjor. Likevel opplever han at mennesker med makt ikke lytter, at oppgjøret med ekstreme holdninger har vært puslete i Norge. Han sammenligner Solberg-regjeringens respons med responsen til New Zealands regjering etter angrepet i Christchurch i mars i fjor. Der var statsminister Jacinda Ardern direkte involvert i å få på plass tiltak for å trygge muslimer.
Mushtaq tar plass i et lite rom i tinghuset, hvor han straks skal forklare seg via video grunnet smittefaren. På spørsmål fra aktor og forsvarer gjentar han rolig alt han har sagt i avhør, om de lange minuttene da moskeen gikk fra å være et trygt og stille rom til et rom fullt av frykt. Han forteller om lukta av blod, svette og ånde, stønnene fra terroristen der han lå og ble holdt fast, følelsen av å sitte oppå terroristen og kjenne alle patronene han hadde i beltet, synet av Muhammad Rafiqs øyne og alle hylsene på gulvet.
Så kommer spørsmålet Mushtaq har håpet på: Hvordan har angrepet påvirket muslimer i Norge? Mushtaq griper muligheten. Han svarer at barna hans ikke tør å gå i moskeen, at det er mange som frykter at det mislykkede angrepet skal følges opp av et nytt angrep. Han forteller at hjelpa fra myndighetene har vært fraværende både økonomisk og i form av psykologhjelp.
En snau time etterpå, når Mushtaq er ferdig med å vitne og kommer ut igjen fra rettssalen, er han synlig sliten. Det var tyngre enn han trodde.
– Plutselig kom masse ting tilbake. Jo mer jeg begynte å grave i det, jo mer kom følelsene jeg har prøvd å gjemme unna. I utgangspunktet er jeg en tøff, maskulin mann som liker å ha kontroll. Å snakke om at jeg har vært helt ødelagt, er aldri lett, sier han.
Ta livet tilbake
Etter angrepet gikk Mushtaq rett inn i en organisatorrolle. Det er typisk ham, forteller han. Han tok imot ambulansen og politiet på stedet og snakket med alle journalistene som dukket opp. Han kontaktet forsikringsselskapet og kommunen, og prøvde å skaffe psykologer som snakker urdu til de involverte i moskeen som trengte akutt hjelp. På jobben var det hektisk – som innkjøpssjef var han i ferd med å prøve å lande en stor kontrakt – og hjemme sto han til knes i oppussing. Oppi alt stresset glemte han helt seg selv, forteller han.
Etter noen uker fikk han tilbud fra kommunen om fire psykologtimer, men de vonde flashbackene nektet å slippe taket. Selv ikke sovemedisinen han fikk fra legen, var nok for å dempe den konstante uroa, marerittene og de tusen tankene som virret rundt i hodet: Hva skulle skje framover? Hvordan ville det gå med barna hans?
Han brukte jobben som medisin og jobbet alt han maktet i helgene og på ettermiddagene, til han var så sliten at han sloknet straks han kom hjem. Den tidligere så aktive og sosiale Mushtaq orket ingen familie- eller vennesammenkomster og ville bare være alene. Det ble mange rusleturer ned til sjøen.
– Kona skjønte hvordan ting lå an og ga meg mye albuerom. Det samme med ungene. De skjønte at noe ikke var normalt. Men det er fotballtreninger og foreldremøter, og du må møte opp. Det har vært krevende, sier han.
Den store smellen kom i januar. Plutselig klarte ikke Mushtaq å stå opp fra senga. Det var nedskjæringer på jobben, og han var blitt kalt inn til drøftingssamtale. Selv om det ikke rammet ham direkte, gikk det opp for ham hvor skjørt alt var, at jobben, hans viktigste medisin, plutselig sto på spill. Korthuset raste sammen, og han falt ned i en dyp og mørk grøft, forklarer han. Omsider ble han overtalt til å oppsøke psykolog, som har vært avgjørende for å dra ham opp igjen.
– Jeg føler at et kapittel av livet mitt har forsvunnet på grunn av hendelsen. Jeg orket ingenting. Nå har det handlet om å ta det tilbake og gjøre alt jeg har gått glipp av, bruke tid med familien og finne tilbake til den lekne Irfan som smiler og ler. Det kan være noe så enkelt som å gå i svømmehallen, hoppe og kjøre sklie. Gå tur, trene, komme seg litt vekk fra jobb og alt som har med ansvar å gjøre, sier han.
I disse dager følger han tett med på rettssaken, men kopler av med å snekre og drive med hagearbeid hjemme. Små, dagligdagse ting som å hente i barnehagen er blitt viktigere enn noen gang.
Dattera på fire år er ennå redd for å gå i moskeen. Det hun har hørt, om blodet og skytingen, har festet seg. I februar tok Mushtaq henne med dit i et forsøk på å gjøre henne trygg igjen.
– Jeg husker hvor godt hun holdt meg i fingeren da vi gikk opp trappene dit. Måten hun tittet inn på. Hun tok av seg på beina og turte nesten ikke å sette foten inn på teppet. Men det var kommet nye tepper på gulvet der, som gjorde at hun ble litt roligere. Det var ikke lenger den gamle assosiasjonen, sier han.
«Jeg får mange spørsmål fra barna: Kommer det til å skje igjen?»
— MOHAMED WASIM SALIM
Mushtaq skal ta livet tilbake, men han vil også ta samfunnet tilbake, det Norge han har vokst opp i. Om han har mistet all tillit til myndighetene, prøver han å holde på en tro på mennesker, at mye vil bli bedre om vi bare møtes mer, én til én.
– Hvis Manshaus hadde hatt muligheten til å kjenne meg, en person med en annen kulturell bakgrunn enn han selv, så tror jeg ikke han hadde sittet der med den typen tanker. Da hadde han kanskje ikke latt seg påvirke av frykt, sier han.
Ennå er det mange ubesvarte spørsmål om angrepet. Innsatsen til PST og politiet er blitt gransket, men rapporten er utsatt til slutten av juni. Mushtaq tenker tilbake på hvordan politiet opptrådte, at de brukte 15 minutter på å rykke ut til moskeen som bare lå seks kilometer unna, og at de ble stående utenfor og nøle da de ankom.
Han har fortalt at han måtte rope fem-seks ganger på politibetjentene for å få dem til å komme inn i moskeen og ta hånd om gjerningsmannen. Med forsiktige steg kom bare én av betjentene inn, ifølge Mushtaq. Han kunne ikke skjønne hva de ventet på. Da en annen politibetjent så fulgte etter, og Mushtaq geleidet også denne innendørs, skal han selv ha blitt spurt: «Er du den mistenkte?».
Oppgjøret med islamofobien
Å stadig vekk bli utsatt for mistenkeliggjøring. Det var et tema Mushtaq tok opp med statsminister Erna Solberg dagen etter terroraksjonen. Da hun deltok på eid-feiringen deres på hotellet i Sandvika, hadde han og resten av moskéstyret et privat møte med statsministeren. Han fortalte om presset han kjenner på hver gang det kommer en ny sak i mediene om muslimer som er vinklet negativt. «Det å være muslim er blitt det samme som å være terrorist», sa han.
Da statsministeren møtte pressen seinere på dagen var budskapet hennes: Hat og muslimfiendtlige holdninger må vi bekjempe sammen. Så fikk hun spørsmål om sammenhengen mellom hatefulle ytringer og vold, og svarte at det var vanskelig å si at det er en sammenheng. I den neste setningen gjorde hun det klart at hun ikke vil gå på kompromiss med ytringsfriheten:
– Noen mener vi skal innskrenke ytringsfriheten. Det er også farlig. Det er ikke sikkert at det å innskrenke ytringsfriheten betyr at det blir mindre terror, sa Solberg.
Mushtaq hadde ønsket seg et tydeligere oppgjør med islamofobien i samfunnet.
Dødelig kjedebrev
Philip Manshaus er den tredje terroristen som har oppgitt å være direkte inspirert av Brenton Tarrant, mannen som angrep to moskeer i New Zealand 15. mars 2019. Like før angrepet la han ut et lenke til et såkalt manifest på nettforumet 8chan. I manifestet oppfordrer han likesinnede til å krige for sin rase.
«Det var flere som ringte meg og spurte: Sa statsministeren noe om angrepet?»
— WAHEED AHMED
Tarrant gikk til angrep i et rolig og velstående villaområde i en forstad vest for byen Christchurch. I likhet med Bærum har den en moské som heter Al-Noor. Tarrant gikk inn, åpnet ild og drepte 42 mennesker mens han livestreamet det hele via et kamera festet til hjelmen sin. Etter seks minutters skyting gikk han ut i bilen sin og kjørte til Linwood Islamic Center fem kilometer unna hvor han skjøt og drepte sju personer.
Den første som ble inspirert av dette angrepet var 19 år gamle John T Earnest som 27. april skjøt og drepte en person i en synagoge i småbyen Poway i California. Den andre er Patrick Wood Crusius, som 3. august skjøt og drepte 22 personer på et kjøpesenter i den innvandrertette østsida av byen El Paso i Texas.
Dette skjedde bare en uke før Manshaus gikk til angrep i Bærum 10. august. Begge publiserte de oppfordringer til likesinnede på nettet om å handle. Også Manshaus sendte det dødelige kjedebrevet videre: «and if you’re reading this you have been elected by me» sto det i teksten han publiserte før han angrep Al-Noor-moskeen 10. august.
Angrepet mot moskeene i New Zealand 15. mars var en såkalt gamechanger. Det var åpenbart at det kunne inspirere andre til å gjøre liknende angrep. At noen skulle føle seg kallet slik Manshaus gjorde, var noe sikkerhetseksperter over hele verden tok høyde for. Også her hjemme meldte frykten seg allerede den fredagsmorgenen da muslimer våknet til nyheten om angrepet.
Frykten etter Christchurch
Da folk samlet seg til fredagsbønn i sentrumsmoskeen Rabita i Oslo samme dag, var sikkerheten høyt på agendaen. Rabita forsterket sitt eget vakthold, men ble enige med politiet om at de ikke ønsket politibiler utenfor inngangen.
– Vi har fått beskjed om at situasjonen er stabil, at trusselnivået er uendret. Da vil vi ikke bidra til å skape ekstra frykt. Vi prøver å ikke gjøre noe stort nummer ut av dette, sa daglig leder Djamel Selhi til Aftenposten.
Hans budskap den 15. mars var rettet mot politikerne:
– Nok er nok. Nå må politikerne ta et oppgjør med holdningene fra Anders Behring Breivik.
Samtidig med at fredagsbønnen pågikk i Oslo, holdt Erna Solberg åpningstalen på Høyres landsmøte på Gardermoen. Der nevnte hun terroren på New Zealand og sa den vekket vonde minner fra 22. juli: «Vi fordømmer alle former for ekstremisme, og vil fortsette å bekjempe disse holdningene.»
Solberg skrev også en Facebook-status der hun fordømte terroren. Men i kommentarfeltet under strømmet det på med hatmeldinger mot muslimer. Det var krevende å moderere alle kommentarene midt i landsmøtet, så Erna Solberg så seg til slutt nødt til å slette hele Facebook-innlegget.
«Jeg aksepterer ikke at muslimer kalles terrorister, at vanlige folk som vil ha en strengere innvandringspolitikk blir kalt rasister eller at homofile, skeive og lesbiske henges ut. Hold opp. Det ødelegger den offentlige debatten», skrev Solberg på Facebook når hun skulle forklare hvorfor hun måtte slette innlegget.
Daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk Linda Noor reagerte umiddelbart da hun oppdaget at Solberg hadde fjernet det som kunne ha vært en fin gest til den muslimske minoriteten i Norge. Hun ba umiddelbart om et møte med statsministeren.
Må det et angrep til?
To uker seinere satt Noor og Yasir Ahmed, informasjonsansvarlig for Islamsk Råd Norge (IRN) på et møterom med tre statssekretærer.
Minotenk og Islamsk Råd Norge har tidligere hatt konflikter seg imellom, men nå sto de sammen og snakket på vegne av Norges 200.000 muslimer. De krevde en handlingsplan mot muslimfiendtlighet og islamofobi.
Noor argumenterte med at hat mot muslimer er en blind flekk i Norge. I dag vet folk i førstelinjetjenesten mye om hvordan de skal fange opp en radikalisert muslim, men de vet ikke hvordan de skal fange opp en ungdom som går i høyreekstrem retning. De har også for lite kunnskap om den nye høyreekstremismen på nett.
En handlingsplan vil vise at det å bekjempe muslimfiendtlighet og islamofobi faktisk er en politisk prioritet, og sivilsamfunnet kan måle departementene på om de faktisk gjør det de sier.
Det kom ingen signaler fra de tre statssekretærene om en egen handlingsplan mot muslimfiendtlighet og islamofobi. I stedet ble Minotenk og IRN bedt om å komme med innspill til den handlingsplanen regjeringen hadde på trappene mot rasisme og diskriminering.
«Jeg føler at et kapittel av livet mitt har forsvunnet på grunn av hendelsen. Jeg orket ingenting»
— IRFAN MUSHTAQ
Noor ble ikke overrasket. Hun så på det som et uttrykk for den politiske situasjonen: Med Frp i regjering var det vanskelig for Høyre og Erna Solberg å være mer offensive mot muslimfiendtlige holdninger. Det var også noe Noor tok opp på møtet.
Yasir Ahmed fra IRN var også skuffet. Han etterlyste en mer framoverlent regjering som tar den høyreekstreme trusselen mer på alvor. Han sa at det måtte et terrorangrep i Norge den 22. juli for at offentlig bygg og gater ble sikret.
– Jeg sa til en av statssekretærene: Må det skje et angrep på en av moskeene våre for at dere skal gjøre noe?
Trusselbildet
Det måtte et angrep til.
Først tolv dager etter angrepet på moskeen i Bærum fikk IRN og Minotenk gjennomslag for det de hadde etterlyst i lang tid: På en pressekonferanse med fire statsråder ble planene om en «handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer» lansert.
Etter 10. august var det åpenbart for alle det Yasir Ahmed og Linda Noor understreket på møtet fire måneder tidligere: Trusselen var der.
Dette alvoret hadde for lengst gått opp for PST. De hadde kommet med en ny trusselvurdering allerede i mai der de skriver at et høyreekstremt terrorangrep rettet mot symbolmål, som samlingssteder for muslimer og innvandrere, nå ikke lenger var «lite sannsynlig» men «mulig». De kjente til at terroristen i New Zealand hadde sympatisører i Norge, og de hadde registrert oppfordringer om å utføre liknende aksjoner her.
Politimyndighetene ble informert om dette i månedsskiftet juni/juli. Men moskeene hørte ingenting.
Den ferske PST-sjefen Hans Sverre Sjøvold sa på en pressekonferanse 12. august at planen var å informere allmennheten om det økte farenivået på et seinere tidspunkt, men at de valgte å gå ut med det nå på grunn av moskéangrepet i Bærum.
Flere moskeer og muslimske foreninger reagerte: Hvorfor var de ikke informert?
Daglig leder i Rabita-moskeen Djamel Selhi, som etter Christchurch hadde roet ned moskémedlemmene, og som ikke prøvde å gjøre «noe stort nummer ut av dette», sa til Klassekampen at han var overrasket:
– Ingen varslet oss om noen fare. Vi tok kontakt med øverste hold og formidlet våre bekymringer i slutten av april. Vi har god dialog med politiet, og vi ønsker informasjonsflyt.
Yasir Ahmed og resten av styret i Islamsk Råd reagerte også. De fikk et møte med Politidirektoratet og PST.
Da tok Ahmed opp noe som hadde plaget ham en god stund. Han fortalte om en bombetrussel han mottok 17. mai samme år.
– Jeg var i sentrum av Lørenskog med familien min og ventet på barnetoget. Så sjekket jeg e-posten på telefonen min. 20 minutter tidligere hadde jeg fått en e-post der det sto at det kom til å sprenge en bombe, og at vi måtte forlate bygningen – altså om 40 minutter.
E-posten var videresendt fra kontaktskjemaet på Islamsk Råds nettsider, som Ahmed administrerer.
– Jeg ringte 112. De ba meg ringe PST, som ba meg videresende trusselen til dem på e-post. Jeg hørte aldri noe, sier Ahmed.
Opplevelsen sitter fortsatt i. Ahmed sier han er skuffa.
– Særlig når de sier at IRN og andre muslimske miljøer er viktige for dem. Jeg får ikke særlig lyst til å ta kontakt etter dette.
– Jeg skulle gjerne fått en telefon hvor de sa: Vi har sjekket ut personen. Det er ingen fare. Ha en fin 17. mai
Seniorrådgiver Annett Aamodt i PST sier til Klassekampen at den aktuelle trusselen ble tatt seriøst og fulgt opp.
– Trusselen ble fulgt opp og raskt tatt ned. Så ser vi at vi burde fulgt opp vedkommende bedre. Heldigvis er ikke den episoden betegnende for hvordan vi kommuniserer med minoritetsmiljøene, sier hun til Klassekampen.
Sikkerhetsrådgiveren
Så kom vinteren og koronaen – og hvor står vi nå? Hvilke svar finnes på de spørsmålene Irfan Mushtaq stilte dagen før rettssaken: Hvor er handlingsplanen mot muslimhat? Hvor blir det av sikringen av moskeene?
Islamsk Råd har laget en veileder som skal hjelpe hver enkelt moské til å sikre sitt bygg. Det er nærmere 130 muslimske forsamlinger i Norge. Verken politiet eller de frivillige i moskéstyrene rundt i landet har ressurser og kapasitet til å følge opp sikkerhetsspørsmål for hver enkelt moské.
I revidert budsjett i år kom det en pott på fem millioner fra Justisdepartementet til «sikring av trossamfunn».
Deler av de fem millionene skal brukes til å veilede tros- og livssynssamfunn om sikkerhet, får Klassekampen opplyst fra Justisdepartementet. Hvem som skal motta støtte utover det, skal fastsettes av regjeringen i eget regelverk. Det er uklart om det kommer sikringstiltak rettet mot muslimske forsamlinger spesielt.
Dersom PSTs trusselvurdering skal legges til grunn, er det de muslimske trossamfunnene og det mosaiske trossamfunnet som har mest behov for sikring. Jøder er et like aktuelt mål for høyreekstrem terror som muslimer. I tillegg er de et mål for ekstreme islamister. I 2006 ble synagogen utsatt for terror – den ekstreme islamisten Irfan Bhatti skjøt mot synagogen i Oslo. Det var bare flaks at ingen kom til skade.
I etterkant ble synagogen sikret med nærmere ni millioner kroner. Siden 2012 har Det mosaiske trossamfunn mottatt 3,7 millioner årlig over statsbudsjett.
I 2016 kom det også en handlingsplan mot antisemittisme med mange gode tiltak. Blant annet et veiledningsprogram der jødisk ungdom reiser til skoler landet rundt og holder foredrag. Et slikt veiledningsprogram er noe av det de muslimske miljøene ønsker seg i en handlingsplan mot muslimfiendtlighet.
En plan før jul
Nå har kulturminister Abid Q Raja ansvaret for handlingsplanen. I en e-post til Klassekampen skriver han at arbeidet er i gang. Planen skal bygge videre på dialogen som er blitt etablert med muslimske organisasjoner i forbindelse med handlingsplanen mot rasisme og diskriminering, opplyser han. Det er også blitt gjennomført innspillsmøter i flere byer, og forskere har kommet med sine presentasjoner.
«Diskriminering, hat og fordommer skaper utrygghet og usikkerhet, og det er en samfunnsutfordring som det må tas tak i.» skriver statsråden. Han tror en handlingsplan vil «inspirere til nye gode og treffsikre innsatser rundt om i landet vårt».
Handlingsplanen er ventet å være ferdig før jul i år.
Kontakt med Manshaus-familien
I Al-Noor-moskeen i Bærum er de ferdige med den siste runden eid-bønn. Sønnen til Mohammad Iqbal – den eldste av heltene fra 10. august – sprayer bønneteppene med et desinfeksjonsmiddel. Styrelederen teller over pengene som kom inn som Zakat al-Fitr, almissene muslimer er pålagt å gi i forbindelse med høytida Eid al-Fitr.
Sikkerhetsansvarlig Waheed Ahmed dirigerer de siste bilene ut fra parkeringsplassen. Han er fornøyd med dagen. Alt gikk bra.
Kort tid etter terroren på New Zealand installerte de kodelås på hovedinngangen. Det forsinket Manshaus, som måtte skyte seg inn gjennom sidedøra for å komme inn i bønnerommet.
Siden Waheed Ahmed driver et sikkerhetsselskap, vet han også litt om hvor mange løsninger man kan velge og hva det koster.
Han synes det er bra at det blir bevilget fem millioner kroner til å sikre trossamfunn.
– Men fem millioner er ikke nok til å sikre alle trossamfunn i Norge, sier han tørt.
– Bare en avansert adgangskontroll koster flere millioner, legger han til.
Waheed er opptatt av forebygging på et annet nivå enn bare det reint tekniske.
Nå jobber de med å gjøre deler av moskeen til en permanent utstilling. De har fått litt penger fra Sparebankstiftelsen og er i dialog med 22. juli-senteret, HL-senteret og en arkitekt. En stiftelse med navn 10. august-stiftelsen er etablert.
Går det veien, kan Waheed Ahmed ta imot skoleklasser og fortelle dem om hva som skjedde i moskeen.
Moskémedlemmene vil at kommende generasjoner skal lære og at angrepet ikke skal bli glemt.
Medfølelse mellom de rammede
Selv om Al-Noor-medlemmene kjenner på en utrygghet, har de flere ganger sagt at de ikke bærer nag til Manshaus-familien.
Kort tid etter angrepet sendte moskeen sine kondolanser til familien som mistet sin datter og søster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Kondolanser kom også fra Islamsk Råd Norge.
De to eldre mennene, Muhammad Rafiq og Mohammad Iqbal, som overmannet Philip Manshaus i moskeen møtte opp i begravelsen til Johanne for å vise sin medfølelse.
Klassekampen får bekreftet fra familien til Manshaus at de har hatt jevnlig kontakt med medlemmer av Al-Noor- moskeen, og at de setter stor pris på omtanken de er blitt møtt med.
Waheed Ahmed tror kuren mot frykt er å mane til samhold. Han tror det hadde skapt stor trygghet blant muslimer i Norge dersom Erna Solberg hadde kommet med et liknende budskap som kronprinsen kom med da han besøkte moskeen etter angrepet.
«Dette var et angrep på norske verdier», uttalte kronprinsen til pressen etter møtet. «Et angrep på det samfunnet vi prøver å bygge opp i Norge, hvor alle skal føle seg trygge, hvor vi har demokrati og frihet.»
Kronprinsens budskap druknet seinere i en tilspisset debatt om en kvinne i moskeen som valgte en annen måte å hilse på kronprinsen enn håndhilsing.
Da statsminister Erna Solberg skulle holde nyttårstalen 1. januar 2020, satt Ahmed med ørene på stilk. Ville hun nevne angrepet? Ville hun si at det var et angrep på oss alle? Han blei skuffa.
– Det var flere som ringte meg og spurte: Sa hun noe om angrepet? Men hun sa ingenting om det.