Etter at jegbegynte å lage musikk om klima- og miljøkrisen, har jeg grublet mye på hvorfor jeg hadde så mye motvilje mot å gjøre det. Jeg følte «kallet» lenge før, men det satt langt inne. Hvordan har musikk om en bestemt tematikk fått en litt flau eller irriterende klang ved seg, i alle fall for mange av oss? Selv i dag, som relativt etablert «klimapop»-artist med nettopp det mål å være direkte, må jeg unnskylde for noen av tekstene. I alle fall himle selvironisk med øynene mens jeg synger, som for å si: «Jeg vet at dette kanskje blir litt mye altså.»
Med ankomsten av den ironiske distansens trygge boble ble vi generasjonen som fniste bort fremtiden.
Det er Seinfeld sin skyld
