Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Med ankomsten av den ironiske distansens trygge boble ble vi generasjonen som fniste bort fremtiden.

Det er Seinfeld sin skyld

NORMALISERTE EGOISMEN: Den dype satiren i «Seinfeld» gikk mange av oss over hodet og ufarliggjorde de dårlige sidene ved oss selv, skriver Marte Wulff. Her fra en scene i serien, fra venstre: Jason Alexander som George Costanza, Julia Louis-Dreyfus som Elaine Benes og Jerry Seinfeld som «seg selv». FOTO: MONTY BRINTON, NBCUNIVERSAL/GETTY IMAGES

Etter at jegbegynte å lage musikk om klima- og miljøkrisen, har jeg grublet mye på hvorfor jeg hadde så mye motvilje mot å gjøre det. Jeg følte «kallet» lenge før, men det satt langt inne. Hvordan har musikk om en bestemt tematikk fått en litt flau eller irriterende klang ved seg, i alle fall for mange av oss? Selv i dag, som relativt etablert «klimapop»-artist med nettopp det mål å være direkte, må jeg unnskylde for noen av tekstene. I alle fall himle selvironisk med øynene mens jeg synger, som for å si: «Jeg vet at dette kanskje blir litt mye altså.»

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production