Bakgrunn

En transe-odyssé

Lørdagsnatts feber: Rituell, eldgammel musikk fra Sør-Italia på danseføtter ut i verden, med ny bok og medfølgende plate.

NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT

«I-ay-ay-I-I-ay-ay-I-I don’t want to read about the complications all the time!» Stemmen ljomer lett nasalt, kraftfullt ut over høyttalerne på Østre, huset for lydkultur inni et lite bergensk smug et par kvartaler fra Bryggen. Et uventet gjenhør, kan man si, for stemmen tilhører altså det norske nittitallets (etter forholdene relativt) glamorøse tv-personlighet Kjersti Bergesen. Men lydkilden er eldre enn det, og stammer fra det norske åttitallet, den gang Bergesen frontet det ganske bemerkelsesverdige bergensbaserte bandet Ken-Dang. Og der jeg står, rett ved DJ-boksen til høyre for scenen, brytes det inn over skulderen min på karakteristisk norsk-engelsk med arktisk brytning; «You know, this song is actually from Bergen!» Det er han Bjørn Torske, dansemusikklegenden fra nord med base her i byen siden nittitallet, som tydeligvis også bet seg merke i den karakteristiske stemmen til Bergesen. Og ble så ivrig at han småløp de fem-seks stegene ned fra scenen, der han egentlig er i ferd med å rigge seg opp til en sjelden liveopptreden sammen med makker Trym Søvdsnes, for å skyte inn nettopp denne opplysningen til oppvarmings-DJ Olivier Dupont.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Ved veis ende

Sly Stone (1943-2025)

Han ble født Sylvester Stewart i mars 1943, men da han gikk bort denne uka, refererte selv familien til ham som Sly Stone. Det var kallenavnet han tok i offentligheten – først lokalt fra midten av sekstitallet, da han var radio-DJ på San Francisco-stasjonen KSOL. Unge Sly ga ut sin første plate som 13-åring, sammen med tre av søsknene, som gospel-familiekvartetten The Stewart Four. Og i årene før gjennombruddet med sitt banebrytende band The Family Stone, spilte han gigs på den lokale klubbscenen, produserte andre artister (blant dem en tidlig versjon av Grateful Dead og en ung Grace Slick) og slukte klassisk musikkteori på egen hånd. Sly var et musikalsk unikum, et vidunderbarn som kunne blitt nær sagt hva som helst. Han var født inn i et segregert, fundamentalt rasistisk USA., men i en epoke hvor det åpnet seg en mulighet for en ung, svart mann til å i alle fall bli noe. Den fliken av en mulighet grep han ambisiøst og lidenskapelig.

Reportasje

Ålstars

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Kommentar

Musikkens drag

Det finnes en måned i året hvor alt smelter sammen: lyder, folk og generasjoner: juni – den offisielle musikkens måned. Når Musikkfest (tidligere kalt Musikkens dag) går av stabelen i en rekke byer første lørdagen i juni, når festivalene begynner å innta parker, torg og bakgårder, minnes vi hvorfor musikken fortsatt er et av våre sterkeste sosiale lim. Og det hele bæres i stor grad av frivillighetens hender. I Stavanger var forrige uke en eksepsjonelt bra musikkuke. Det startet med at den frivilligdrevet konsertrekken Miksteip lanserte en dobbelvinyl med liveopptak fra 10-årsjubileumsfeiringen tidligere i år, spilt i sin helhet med paneldebatt og konserter. Miksteip oppsto på initiativ fra Folken sine frivillige, med et ønske om å gi byens uetablerte band en scene å spille på. Miksteip er ikke bare en konsertrekke, der nær 200 band har fått prøve seg gjennom årene. Det er også et prosjekt for gode musikalske vekstvilkår, både på, av og bak scenen.