Bakgrunn

En transe-odyssé

Lørdagsnatts feber: Rituell, eldgammel musikk fra Sør-Italia på danseføtter ut i verden, med ny bok og medfølgende plate.

NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT

«I-ay-ay-I-I-ay-ay-I-I don’t want to read about the complications all the time!» Stemmen ljomer lett nasalt, kraftfullt ut over høyttalerne på Østre, huset for lydkultur inni et lite bergensk smug et par kvartaler fra Bryggen. Et uventet gjenhør, kan man si, for stemmen tilhører altså det norske nittitallets (etter forholdene relativt) glamorøse tv-personlighet Kjersti Bergesen. Men lydkilden er eldre enn det, og stammer fra det norske åttitallet, den gang Bergesen frontet det ganske bemerkelsesverdige bergensbaserte bandet Ken-Dang. Og der jeg står, rett ved DJ-boksen til høyre for scenen, brytes det inn over skulderen min på karakteristisk norsk-engelsk med arktisk brytning; «You know, this song is actually from Bergen!» Det er han Bjørn Torske, dansemusikklegenden fra nord med base her i byen siden nittitallet, som tydeligvis også bet seg merke i den karakteristiske stemmen til Bergesen. Og ble så ivrig at han småløp de fem-seks stegene ned fra scenen, der han egentlig er i ferd med å rigge seg opp til en sjelden liveopptreden sammen med makker Trym Søvdsnes, for å skyte inn nettopp denne opplysningen til oppvarmings-DJ Olivier Dupont.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Album

Modige pionerer

Bat Records tok ingen hensyn.

Kommentar

Sunos sjarm­of­fensiv

Suno er den største plattformen for generativ KI i musikk, med over 100 millioner brukere. Det har gått to siden de ble saksøkt av Universal, Sony og Warner – de tre store plateselskapene – for å ha trent sin KI-modell på opphavsrettslig beskyttet musikk, stort sett rippet fra Youtube. I fjor høst brøt Warner ut og gjorde en lisensavtale, mens Universal og Sony så sent som forrige uke utvidet sine søksmål. Et annet mye omtalt søksmål er seieren som tyske Gema (tilsvarer Tono i Norge) vant i sommer, i en dom som fastslår at Suno har krenket opphavsretten gjennom ulisensiert bruk av musikk. Saken omhandlet en eldre modell (versjon 3) av Suno, som greide å generere nesten likelydende kopier av originallåter. Men hva skjer? Den 12. august kom nyheten om at verdens fjerde største musikkselskap BMG har inngått en global lisensavtale med Suno. Suno innfører (høyst nødvendige) begrensninger på hvor mange sanger brukerne kan laste opp på strømmetjenester, og de har i sine blogginnlegg begynt å poengtere at de vil samarbeide med bransjen og rettighetshavere.

Album

Grieg på ny igjen

Det folkemusikalske ved Edvard Grieg videreutvikles enda mer.