Bakgrunn

En transe-odyssé

Lørdagsnatts feber: Rituell, eldgammel musikk fra Sør-Italia på danseføtter ut i verden, med ny bok og medfølgende plate.

NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT NO PHOTOS ON THE DANCEFLOOR: På et av Chiara Samugheos unike bilder fra Galatina i 1954, peker sinte landsbybeboere ut fotografen, den utenforstående som forstyrrer ritualet og dansen. FOTO: CHIARA SAMUGHEO/FLEE PROJECT

«I-ay-ay-I-I-ay-ay-I-I don’t want to read about the complications all the time!» Stemmen ljomer lett nasalt, kraftfullt ut over høyttalerne på Østre, huset for lydkultur inni et lite bergensk smug et par kvartaler fra Bryggen. Et uventet gjenhør, kan man si, for stemmen tilhører altså det norske nittitallets (etter forholdene relativt) glamorøse tv-personlighet Kjersti Bergesen. Men lydkilden er eldre enn det, og stammer fra det norske åttitallet, den gang Bergesen frontet det ganske bemerkelsesverdige bergensbaserte bandet Ken-Dang. Og der jeg står, rett ved DJ-boksen til høyre for scenen, brytes det inn over skulderen min på karakteristisk norsk-engelsk med arktisk brytning; «You know, this song is actually from Bergen!» Det er han Bjørn Torske, dansemusikklegenden fra nord med base her i byen siden nittitallet, som tydeligvis også bet seg merke i den karakteristiske stemmen til Bergesen. Og ble så ivrig at han småløp de fem-seks stegene ned fra scenen, der han egentlig er i ferd med å rigge seg opp til en sjelden liveopptreden sammen med makker Trym Søvdsnes, for å skyte inn nettopp denne opplysningen til oppvarmings-DJ Olivier Dupont.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Suno, fornuft

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Kommentar

Live-nasjonen

Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen. Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen. Små og mellomstore spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning.

Livealbum

Inn i det ukjente

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.