Det var årene mellom 1978 og 1988 som gjorde Jahn Teigen til folkekjær artist, landets største kjendis og for evig og alltid til en nasjonal skatt.
Jeg sitter og ser på livet. Jeg sitter og ser på meg selv.
Lørdagsnatts feber: Rituell, eldgammel musikk fra Sør-Italia på danseføtter ut i verden, med ny bok og medfølgende plate.
Vi dro til Bergen for å møte franskmannen som har gitt ut bok og plate, med remikser fra Norge og Canada, om det søritalienske fenomenet tarantismo, og tilhørende rituell dansemusikk.
«I-ay-ay-I-I-ay-ay-I-I don’t want to read about the complications all the time!» Stemmen ljomer lett nasalt, kraftfullt ut over høyttalerne på Østre, huset for lydkultur inni et lite bergensk smug et par kvartaler fra Bryggen. Et uventet gjenhør, kan man si, for stemmen tilhører altså det norske nittitallets (etter forholdene relativt) glamorøse tv-personlighet Kjersti Bergesen. Men lydkilden er eldre enn det, og stammer fra det norske åttitallet, den gang Bergesen frontet det ganske bemerkelsesverdige bergensbaserte bandet Ken-Dang. Og der jeg står, rett ved DJ-boksen til høyre for scenen, brytes det inn over skulderen min på karakteristisk norsk-engelsk med arktisk brytning; «You know, this song is actually from Bergen!» Det er han Bjørn Torske, dansemusikklegenden fra nord med base her i byen siden nittitallet, som tydeligvis også bet seg merke i den karakteristiske stemmen til Bergesen. Og ble så ivrig at han småløp de fem-seks stegene ned fra scenen, der han egentlig er i ferd med å rigge seg opp til en sjelden liveopptreden sammen med makker Trym Søvdsnes, for å skyte inn nettopp denne opplysningen til oppvarmings-DJ Olivier Dupont.