Ep

Stjernestøv i ørkenvind

Martin Bjørnersen

Khruangbin & Leon Bridges

Texas Sun

Album

Dead Oceans Records

Sist Musikkmagasinet snakket med Texas-trioen Khruangbin, i en hotellobby et sted på den evigvarende turneen de tre instrumentalistene har vært ute på siden albumdebuten i 2015, noen måneder etter slippet av andrealbumet «Con Todo El Mundo» i 2018, var de avvisende til den ofte luftede ideen om å spille inn noe som helst prosjekt som «backingband» for noen som helst vokalist, med mindre det pre-revolusjonære iranske popikonet Googoosh skulle slå på tråden. Hun gjorde ikke det, men Khruangbin tok tydeligvis telefonen da den ikke fullt så interessante, men for så vidt dyktige (retro)soulvokalisten Leon Bridges ringte.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.