Det henger tekstiler som ligner på sengetøy ned fra taket. Når jeg tilfeldigvis sveiper borti ett på vei ut, blir jeg overrasket over hvor stivt det er, nesten som en voksduk. Skuespillerne er også kledd i det som ser ut som tilfeldige, fargerike tekstiler. Fredrik Floens scenografi og kostymer er overdådig, men det tilsynelatende enkle er en illusjon. Her er alt utstudert.
Nesten som en bønn
