«Ja, det er lenge siden sist ... siden sist vi rocka!» Slo Eels-frontmann Mark Oliver Everett, oftest bare kalt E, fast på en rockeklubb i Oslo for 16 år siden. På den tida var en kompis og jeg godt inni Eels-universet, og dets inderlig-naivistiske kjærlighet til hverdagen iblandet et mørkt blikk på livet og ditto besk humor. Spesielt besatt var vi av virkelighetsplata «Electro-Shock Blues» (1998) og dens tematisering av sorg og tap – E hadde funnet faren død da han var tenåring, og midt i karrieregjennombruddet opplevde han at søstera tok livet av seg mens mora fikk kreft og døde.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
