Bendik Giske: Blåser i saksofonens normative tradisjoner, med musikk som spiller på queerpolitiske og andre overtoner.
I veldig ung alder, da han var 11 år, bodde Bendik Giske på Bali og følte seg veldig ensom. Han var liksom veldig annerledes enn alle andre. Midt oppi denne tilstanden av utenforskap hørte han musikken til Kenny G, og han husker han tenkte det var skikkelig fint at det kunne låte sånn, helt strippa ned til essensielt, melodisk uttrykksfullt spill.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.