Et gnagende spørsmål

Remigamus ergo sumus?

I disse livsomformende VM-dager, foreslår sportsanker Jan Petter Saltvedt i NRK en vri på grunnsetningen i Descartes’ filosofiske system: Cogito ergo sum. Jeg tenker, altså er jeg. Det var det eneste filosofen var sikker på etter å ha tvilt mye. Saltvedts latinske vri er: remigo ergo sum. Jeg ror, altså er jeg. Morsomt. Oldefar tvilte, prøvde å vri videre: «Remigamus ergo sumus.» «Vi ror, altså er vi.» En vri med fellesskap som grunntanke: Det er laget og lagspillet det handler om, formodentlig i Solbakkens ånd. Datteren mente at fellesskap og individualitet ikke er motsetninger i det store bildet: Burde vi ta nok en vri på setningen, da formulert som: Remigamus ergo sum? Vi ror, altså er jeg? Latin er ikke oldefars hjemmebane, Vibeke Roggen var ikke tilgjengelig, men KI ble spurt: Kunne «vi» erstatte det første «jeg» i Descartes sin ene setning på riktig vis? KI fant visst ingen gyldig latinsk grammatikalsk kobling, men kommenterte forsøket på å snu Descartes sin grunnsetning: «Dette er en interessant vri som kan tolkes filosofisk i retning av at eksistensen vår bekreftes ikke bare av individet, men gjennom den kollektive samhandlingen og tenkningen vår.» Det kan man jo grunne litt på. Oldefar er rimelig sikker på at rein egeninteresse, egoisme blir feil i det store bildet: «først meg sjøl og så meg sjøl og så min neste hvis det til fordel for meg sjøl.» Da blir ikke liv laga for noen.