Å svømme likner på å skrive og lese, skriver Inger Bråtveit i den essayistiske hybdridromanen «Dette er også vatn», som utkom i høst, og som er en av disse utgivelsene som har fått for lite oppmerksomhet i alt mylderet. Og når jeg leser videre, tenker jeg at hun har rett. Det er hardt og kaldt å komme seg uti, de første takene er keitete og unaturlige, du strever med pusten og flyten. «Det er unaturleg, og heilt naturleg, men lite komfortabelt å flytta seg frå eitt element til eit anna. Så, omsider, om ein ikkje har kome seg opp på land, finn ein attende til pusten og rører seg roleg mellom luft og vatn, samstundes.»
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
