På sitt åttende soloalbum «Ye» bruker Kanye West de første to minuttene og tjue sekundene til atter å demonstrere sin evne til å konstruere futuristisk fullendte lydlandskaper utelukkende ved hjelp av digital manipulering av menneskestemmen – assistert av sin protesje Francis Starlite, og godt hjulpet av sin musikkteknologiske høyre hånd, veteran Mike Dean, et navn som bør trekkes frem tidligst og tydeligst mulig når vi snakker om denne sesongens slipp fra Kanye West. Det er derimot budskapet som formidles som nok en gang skaper en sterk dissonans som vanskelig kan ignoreres, som ikke er ment å ignoreres, eller ment å oppfattes som et fullendt budskap så mye som nettopp dissonans.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
