Kommentar
Originale kopier
Kropp og sjel møter ideal, tenker jeg av og til når jeg ser og hører en felespiller på ei scene. Noen ganger vet man hvem de har lært av, andre ganger kan man høre det uten å vite det på forhånd. Man hører hva de ønsker å få til, og møtet mellom personen og idealet, det som skapes i krysningspunktene, blir tydelig. For ingen har samme kropp, ingen har samme sinn, og en kan prøve å kopiere andre til krampa tar en, men det går ikke – heldigvis.
Å kopiere er å forme noe inn i kroppen; inn i hender og armer, føtter og bryst, og tanker – som man ikke har tenkt på selv. Noe man ville gjort på en annen måte om man ikke brukte tid på å lære seg et annet personlig uttrykk nøye. Det er en måte å utvide ens egen musikalske palett og artikulasjon, å hente inn strøk og vendinger som først føles fremmede i kroppen, men som med tida former seg inn i ens eget uttrykk.
Det er ganske tabu i musikkmiljøet å snakke om kopiering.