Det har vært hevdet at den romantiske lied dukket opp da kastratene hadde forlatt operascenen (av ingen ringere enn Roland Barthes!). Fra det ekstremt virtuose, ja, det rent showmessige, fikk vi den inderlige sangeren som framstilte det komplekse subjektet sammen med et klaverinstrument, eller gitar. Enten sangeren spilte selv, eller hadde en akkompagnatør, er det det ensomme subjektet vi snakker om. Et sangersubjekt som gjerne går ute i skogen og projiserer all sin lengsel, og særlig en lengsel etter den alltid fortapte elskede, inn i naturen. Den romantiske sangeren går gjennom et landskap som egentlig er ens eget indre. Han eller hun går, for å si det litt teit, gjennom seg selv, syngende. Tenk for eksempel på Schuberts «Winterreise».