Leder

Nasjonalstat

Bjørgulv Braanen
  • Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, er aktuell med boka «Nasjonalisme» på Dreyer forlag. Han mener nasjonalstaten på ingen måte ligger på sotteseng. Det kan snarere se ut som om arbeidet for ytterligere integrering i EU med sterke føderale trekk bidrar til å styrke nasjonalismen. Østerud viser at nasjonalisme kan anta svært forskjellige former; den er ingen fasttømret ideologi. Når alt strippes ned, er det eneste fellestrekket at den går inn for at lovgivningen skal skje på nasjonalstatlig nivå. Selv nærstående land som Norge og Sverige har ulik tilnærming til det nasjonale. Den norske nasjonalismen var en liberal, demokratisk bevegelse nær knyttet til kampen for folkestyre, allmenn stemmerett og unionsoppløsning. I Sverige var derimot nasjonalismen en overklassegreie med hyllest av stormaktstida på 1600-tallet. Ettersom nasjonen var borgerskapets «eiendom», knyttet den framvoksende arbeiderbevegelsen seg i liten grad til den svenske nasjonalstatens historie. Der norske venstrefolk og radikale demokrater leste Snorres kongesagaer og kunne årstall som 1814, 1884 og 1905 på rams, var de over kjølen opptatt av framtida.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal