Det farer en villskap gjennom Aasne Linnestås nyeste diktsamling, «Hu». Gjennom diktene, gjennom jenta i diktene og den norske fjellheimen hun beveger seg i. Eller er det naturen som beveger seg i henne? Grensene virker uklare, eller kanskje heller irrelevante, «hu» som bebor disse diktene er en som krysser grenser, «for det ene og siden det andre». Og overskridelsen, skriver Linnestå, får dalen til å åpne seg, «like langbeint og skrevende».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
