Silje Bekeng-Flemmen

#fff

#000

Her om dagen så vi 1989-klassikeren «Kjære, jeg krympet barna» og siden har det vært mye snakk om krympemaskiner hjemme. Dessverre er forskerpappaen Wayne Szalinskis maskin fortsatt en fjern drøm i 2026. Men det 

 faktisk en måte å krympe mennesker på, om enn først og fremst i metaforisk forstand. Det er nettopp det som skjer i den nye, andre boka om radarparet Kåre og Marimba. (Den første kom i 2022.)

Også her bygges det maskiner, om enn ikke for krympeformål. Kåre og Marimba ønsker egentlig å finne opp noe man kan spille fotball med, se på fugler med og som kan lage iskrem – samtidig. Heldigvis møter de en ekte oppfinner! Det selverklærte geniet Mastrojanni har til og med medaljer. At de ser litt hjemmelaget ut, vil kanskje barneleseren se, men for Kåre og Marimba spiller det ingen rolle. De digger sin nye oppfinnervenn.

Den eksentriske Mastrojanni har selv akkurat laget en blomstermaskin. Som viser seg å lage elger i steder. Pytt. Mastrojanni hjelper gjerne ungene med deres drømmeoppfinnelse. Men så dukker hans gamle lærer opp, og hun er snar til å fortelle sannheten om Mastrojanni, eller Svein Ingvar, som han visst heter: «du var den 

 eleven eg nokonsinne har hatt. Du var håplaus i matte og fysikk, og du kunne ikkje stave eitt einaste ord rett.»

 Mastrojanni! Han blir bitte liten, blå og skjelvende.

grepene i denne boka er at det er den voksne som utsettes for den emosjonelle krympingen, mens barna – med sitt ukuelige pågangsmot – trøster og hjelper. Slik kan barneleseren undersøke den ekle krympefølelsen fra et trygt sted, og samtidig se at dette med krymping gjelder både store og små. Markus Lanttos energiske tekst er full av humør og treffende onelinere av typen: «Mastrojanni viser korleis ein reparerer ein gammal radio … og Kåre viser korleis ein sløkker ein 

Overskuddet i Camilla Kuhns ruskete og glade illustrasjoner får oppslagene til å poppe fra start. Kroppsspråk og ansikter viser et fint register av følelser og personlighet, og hvert oppslag er fylt av småabsurde detaljer som er litt på siden av historien – følg spesielt godt med på elgene som lever sitt eget liv. Her kan en person gå med en knokkel på hodet og en isbjørn kan kjøpe is til ungen sin i bakgrunnen, det er lettbeint og fyldig på samme tid.

som etter hvert blir avgjørende, burde ha vært presentert tydeligere for den lille leseren som i utgangspunktet kanskje også trenger å få konseptet forklart. Uten tydelig etablering kan sluttpoenget framstå uklart, selv om det ender med et pang.

Det til side, er «Kåre og Marimba finn ein oppfinnar» sjarmerende og klok. I likhet med barna til Wayne Szalinski, finner også Mastrojanni tilbake til sin opprinnelige størrelse. Til sist står han tryggere, fyller seg selv helt, på langs og på tvers, fra øverst til nederst.

Kjære, jeg krympet!

Gotisk inspirert litteratur har vært i vinden en stund. BBC knyttet i 2021 bølgen til Covid-pandemien; hvilken sjanger kunne bedre dekke den kollektive følelsen av isolasjon, invasjon og mystisk sykdom? Og, kan man legge til, ettersom trenden fortsatte innover 2020-tallet, er det ikke uimotståelig med bøker som både appellerer til eskapisten i oss 

 taler til dype psykologiske lengsler i en verden som virker stadig mer tappet for både mystikk og fornuft, både hjerte og hjerne?

Har ikke 2020-årene så langt vært en eneste stor horrorparade?

Denne våren får vi i Norge utgivelser som Lina-Marie Ulvestad Halås’ «God natt, Nosferatu» («en slags Dracula-fortelling»), nyoversettelsen av Shirley Jacksons «Vi har alltid budd på slottet», i fjor kom Ellen Støkken Dahls «Dyrisk». Rekken av engelskspråklige utgivelser som denne våren har fått merkelappen på seg, er for lang til å gå inn på. Forfattere som Emily Brontë og Emily Dickinson kikker stadig fram bak steiner i det samtidslitterære landskapet.

 journalisten og forfatteren Mariana Enríquez har skapt seg et internasjonalt navn med romaner og noveller som er fylt av gotikk, horror og uhygge, men som samtidig står midt i sin, vår, samtid. Å legge ut på svøm i hennes nyeste novellesamling på norsk er å dykke ned i makabre malstrømmer, bli dratt med av groteske, spøkelsesaktige skapninger gjennom fryktinngytende opplevelser, og bare unntaksvis få lov til å komme opp og trekke luft.

«Et solfylt sted for dystre folk» er hennes fjerde bok på norsk og består av tolv relativt lange fortellinger som vever skrekktematikken inn i en argentinsk hverdag preget av gatekriminalitet, utfordringer knyttet til kvinners liv og rettigheter, og spøkelsene etter militærdiktaturet og 

, de anslagsvis 30.000 menneskene som «forsvant» etter å ha blitt bortført av juntaen. Enríquez har selv i et intervju sagt at horrorsjangeren er en måte å gi de menneskelige lidelsene, ofte redusert til trist statistikk, tilbake sin sanne, fryktelige natur.

Tittelen «Et solfylt sted for dystre folk» er passende på så mange vis. Foretrekker du å fortie dine traumer, er ikke dette boka for deg. Så er det sagt.

opp allerede i den første novellen, ‘Mine triste døde’, der fortelleren blir i stand til å se både sin avdøde mor og hysteriske, lokale drapsofre hvis skjebne tynger hele nabolagets samvittighet. I ‘Nattfugler’ råtner fortellerens hud, i en annen novelle går et voldtektstraume i arv og gjør både mor og datter bokstavelig talt ansiktsløse. I ‘Forvandlingen’ får en middel­aldrende kvinne fjernet livmoren, men velger å tilbakeføre den til kroppen, som klumper langsmed ryggsøylen. Slik tar hun tilbake kontrollen over kroppen, fra både aldringsprosess og helsevesen.

I tillegg har vi fortellinger om en druknet jente i oppløsning i vanntanken til et hotell («Elisa råtnet opp, flytende i tanken, og gjestene drakk henne.»); om en fraflyttet spøkelsesby; onde, hjemløse barn, og så videre. En voldtektsmann uten ansikt og med føttene stilt feil vei, er nok den mest 

 figuren her som jeg skal forsøke ikke å ta med meg videre.

Enríquez viderefører med andre ord elementer og grunntemaer fra tidligere i forfatterskapet. Den ustoppelige utpøsingen av kroppsvæsker, voldsbeskrivelser og makabre endelikt, kunne kanskje oppfattes som påhitt-aktige og anmassende, og leseren kan, slik en av fortellerne også gjør, rammes av 

. Det er faktisk et fenomen blant spøkelsesjegere, som virker påfallende likt følelsen man for tida får av å følge med på nyhetene. Dette leder meg ned i kaninhullet hos Higgypop, nettsted for det paranormale, der jeg lærer at nok drikke, mat og søvn samt amuletter er gode virkemidler mot utmattelsen man kan få etter å ha blitt tappet for energi av et spøkelse – triks som nok er overførbare på nyhetsbildet.

Hva kommer ut om man pirker i uforklarlige sår?

Før vi jevnes med jorden

Barn er opptatt av sannhet. De vet bedre enn voksne at det er mye de ikke vet, og de har vett til å spørre når de er usikre: 

? Svaret fra en voksen skal helst gjøre mer enn å tilby fakta; det skal gi trygghet og tillit til at det finnes visse ting vi er enige om at stemmer. Samtidig skal vi la fantasien puste.

I det siste har det kommet ut to tematisk like bøker for barn som får meg til å tenke over dette. I høst kom Tore Aurstads «Monster. Fortellinger om monstre og fabeldyr» og nå kommer Geir Stian Ulsteins «Kryptozoologi. Håndbok i monsterjakt». Begge står i bestiariets tradisjon og tilbyr korte introduksjoner til fabeldyr, monstre og andre vesener vitenskapen aldri har bevist, men som enkelte hevder å ha sett. Jeg elsker sjangeren. Årets bok tar for seg mange av de samme vesenene og «vitneobservasjonene» som Aurstads bok. Det er likevel en avgjørende nyanseforskjell i framstillingen. Den har å gjøre med sannhet.

er altså zoologiens pseudovitenskapelige gren, som tar for seg dyr av mer mytisk enn vitenskapelig bevist art. Boka «Kryptozoologi» er visuelt appellerende, stilsikkert illustrert av Line Renslebråten. Men i høytlesningen dukker det raskt opp forvirring. En rekke valg i framstillingen bidrar til å tåkelegge forskjellen mellom vitenskap, fabler, vandrehistorier og fakta. Utformingen ligger tett opptil Jørn H. Hurum og Torstein Helleves vellykkede faktabok «Livsfarlig leksikon», om ekte, utdødde arter. I «Kryptozoologi» får barnet vite hvordan det kan «overleve» på steder hvor vesenet «lever», samt hvordan det kan lokke vesenet fram for å «bevise» dets eksistens. I tillegg står det hvor vesenet først ble «observert» og siste gang noen har «sett» det.

Den for så vidt interessante teksten beveger seg sømløst mellom faktiske mennesker og hendelser og rene fabuleringer. Mange sider avsluttes med et ledende spørsmål om for eksempel hvorvidt Lindormen «fremdeles» finnes i skogen. Er det 

, sier boka, forsøksvis med et innforstått blunk.

 så avsluttes med en epilog om hvor viktig det i vår tid er å skille mellom fakta og feilinformasjon, setter det formvalgene i et underlig lys. Enda merkeligere blir det når jeg leser Ulsteins kronikk i Dagsavisen 22. april. Der beskriver han at utgangspunktet for boka var å «bruke mysterier som en inngang til å lære å skille falske spor fra sikker viten.»

Vår tids monstre er ifølge kronikken algoritmer som sprer løgn og konspirasjonsteorier. Det «stiller større krav til kritisk tenkning enn noen gang før», skriver Ulstein og konkluderer med at kryptidjakt kan lære barn å være kildekritiske. Tåkeleggingen i boka er kanskje en slags test?

Også Aurstad leker i grenselandet mellom fakta og fabel i «Monster!». Men her er det hyppige referanser til at det er «legender» og «historier», bemerkninger av typen «det er neppe sant», og tolkninger om hvordan legender oppstår (vi er redde, det er mørkt).

 vet selvsagt hva vitenskapen (ikke) sier om Møllmannen og yetier. Men boka vakler i balansen mellom å holde fantasien åpen og samtidig gi barnet en forutsigbar grunn å utforske på. For all del, lær barna om legender og fabeldyr! Men en barnebok trenger en stabil utsagnsposisjon.

Til slutt i boka ber Ulstein barn stille følgende spørsmål når de hører en nyhet: «Har flere personer sett det som fortelles om? Vet vi hvor og når? Finnes det spor som du selv kan undersøke om er ekte?» Isolert sett er kanskje ikke spørsmålene dumme, men i en kontekst av falske nyheter er dette en veiviser inn i konspiratopia. Er det ikke en bedre start å undersøke hva som er troverdige kilder, lære å kjenne igjen redaktørstyrte medier og å oppsøke vitenskap?

Kryptiske beist

Jeg forsøker å ha det som en leveregel: Ikke klag på et positivt initiativ hvis du ikke har en bedre idé selv. Samtidig er det nødvendig noen ganger å åpent diskutere selv de mest sympatiske ordningene. Som lesekampanjen Sommerles. Hver sommer inviteres barneskolebarn til å registrere lesingen sin på Sommerles.no. Der brukes «elementer fra digitale spill for å motivere til lesing»: Man samler poeng, går fra level til level og kan hente premier på biblioteket. I 2024 deltok 172.000 barn.

Sommerles er en formidabel suksess. Likevel var det betimelig da Oddmund Kårevik, rådgiver ved Fylkesbiblioteket Akershus, Buskerud og Østfold, nylig kom med noen innsigelser: «Det er noko med Sommarles som ikkje funkar. Og det er på høg tid at vi snakkar om det», skrev han i fagbladet Bok & Bibliotek.

I biblioteket har Kårevik selv observert hvordan barn tyr til bøker som er langt under eget lesenivå, for raskt å kunne registrere mange sider. Eller de sluker lette serier som gir lite å bryne seg på, men høyt sideantall. Kårevik er særlig bekymret for barna som leser sakte.

Vestfold fylkesbibliotek, prosjektleder for prosjektet (med støtte fra Nasjonalbiblioteket), har delt bekymringen. På Facebook bekrefter prosjektleder Siri Haga Torgersen at i år er det ikke antall sider, men antall 

 med lesing som skal premieres. Det er en smart beslutning!

som Kårevik også nevner, er et kapittel for seg. De har også tidligere fått kritikk, blant annet fra Skien-bibliotekarer i Bok & Bibliotek i fjor, i en kronikk der billige, kinesiske premier ble omtalt som «Temu satt i system». Biblioteket i Skien brukte da over 20.000 kroner på premier. Hvorvidt premier overhodet har noe for seg, kan også diskuteres: Det finnes forskning som viser at belønning har en 

For min egen del gir premiene omtrent samme følelse som når barna i fiskedam på 17. mai vinner en isskrape med logoen til et IT-firma. Beklager til tannlegene, men godteri eller annen snacks ville ha vært både mer populært og bærekraftig? Men det er klart, den sanne verdien ligger i at plastdingsen hentes 

: Det er i bokhyllene bak deg du finner den 

Kårevik er inne på, er Sommerles-fortellingen som hvert år skrives spesielt for kampanjen, og som handler om «To tøffe barn, Astrid og Asbjørn, [som ] drar ut på nye eventyr hvert år». Tolv år på rad har forfatter Mari Moen Holsve fått det mildt sagt lukrative oppdraget med å skrive fortellingen. Det er få barne- og ungdomsbokforfattere forunt å nå 172.000 potensielle lesere.

Kontinuiteten er merkevarebyggende for «Sommerles-universet». Men jeg lurer, uavhengig av kvaliteten på Holsves fortellinger: Det er flust av rågode barnebokforfattere her til lands, hvorfor ikke la en ny prøve seg hvert år, for å fremme mangfold både overfor barna og forfatterne? Er gjenkjennelsesverdien viktigere enn nye oppdagelser, nye stemmer og variasjon?

 barn av sin tid, der voksnes forsøk på å få barn til å like 

, betyr formidling i gamingspråk. Men nå har vinden av teknologioptimisme til dels snudd: Barn uttrykker selv utilfredshet med egen skjermbruk, foreldre, skoler og myndighetene har begynt å få bedre bevissthet rundt effektene av for mye skjerm.

Det er i bokhyllene du finner den virkelige premien.

Les og vinn

Navnet på Kristine Klings novellesamling refererer til en innstilling på Tesla-­biler som garanterer for tryggheten til hunden din når du er borte fra bilen. Bilens klimaanlegg optimaliserer temperaturen, du kan følge med på hunden via en app og på den lysende skjermen kan forbipasserende bli forsikret om at dyret har det bra. Som fortelleren i tittelnovellen sier: «Jeg sa at det kunne vært praktisk for oss mennesker å ha en slik modus man enkelt kunne skru på: 

Hovedpersonene her er slett ikke sikre på om de er elsket eller har det bra. Ofte har de i stedet status som 

 – de er i ferd med å tape, i kjærligheten eller i livet generelt. De lider alle av en slags mangel­tilstand som er sårt og skånselsløst framstilt:

Jeg tror ikke han vil forlate meg, i så fall burde han ha gjort det nå. En mulighet er at han venter til ferien er over og forteller det når vi kommer hjem, det er lett å tenke at det er mer skånsomt.

 utspiller seg i spansktalende deler av verden. For eksempel møter vi i ‘Marion’ et yngre par på reise i Guatemala. Hun har nylig hatt en fram­provosert abort, «orket ikke tanken på at det skulle vokse hår og negler inni henne.» Han sørger – en illegitim sorg – mens hun går opp i rollen som uempatisk. Les det som en forsvarsmekanisme om du vil.

I ‘Isbrann’ får fortelleren, som har flyttet til Portugal, besøk av sin gamle venninne Cecilia. De forsøker desperat å ha det fint, men det ligger for mye sårhet og bitterhet mellom dem. I ‘Calling’ forstyrres einstøingen Odd av en fremmed som stadig ringer på om natta. Men hvem er det som utgjør en trussel for hvem?

‘Ester puster’ er samlingens svakere punkt. Den går tett på den tragikomiske miseren til en sykelig overvektig oversetter. De inngående beskrivelsene av hennes fullkomne forfall kan framstå på kanten til latterliggjørende og ikke mer enn en elendighets­beskrivelse.

ved historiene er rollen barn spiller: De er fullstendig spilt ut på sidelinja. De har flyttet hjemmefra, blitt abortert, er døde eller bare ignoreres. Som det heter i ‘Liv’: «Barnet deres forble diffust for meg, det fantes, men samtidig ikke, det var ikke vesentlig.» Dette er et voksenunivers der den nesten insisterende avskårne relasjonen til barn blir som et symbol på de voksnes emosjonelt avsondrede verden.

Handlingsrammen i ‘Dog mode’ og ‘Ikke et hellig sted» er nesten identisk. I begge ankommer et skakkjørt par – der mannen bærer et spanskklingende navn – et feriested, på besøk hos den enes bror og hans kjæreste. Avstand og kommunikasjonskollaps pipler fram i smertefulle, klare dråper.

Hunder spiller en uavklart rolle i de to historiene; de er både kilde til ro og noe foruroligende. Og de er avhengig av andres kjærlighet, det hovedpersonene tørster etter. Likhetstrekkene gjør det er nærliggende å tenke at de to novellene er ment å gå i dialog – men jeg ser ikke helt merverdien. Hver for seg er de imidlertid solide.

Menneskelig modus

Spørsmålet begynte å melde seg med innslag av panikk, ofte langt etter sengetid. Eldstemann fikk ikke sove og ville lese noe! Donald-pocketene lå strødd, lest i filler. Barnet trenger en roman, fort!

, bare så det er sagt. Jeg kjenner nemlig statistikken: Det er rundt 10-12-årsalderen at gutter slutter å lese. Hva er det som skjer akkurat da? Skjermen tar dem, lyder refrenget, samtidig er tween-årene en alder der man trenger å få ungene over fra det lettleste, visuelt stimulerende tegneserieformatet og over på mer teksttunge utgivelser. (Eller rettere sagt supplere tegneseriemediet med romanene, man kan for all del elske tegneserier livet ut.) Mange blir aldri med over den kneika.

de riktige bøkene og vi trengte dem fort. Fantasy og sci-fi fenget visst hovedsakelig i grafisk versjon, Harry Potter var utdatert (pratete, langtekkelig, endeløst med 

, spør du meg), grøssere for skumle, klassikere som Narnia-bøkene fortsatt såpass teksttunge at de egnet seg best for høytlesning. Jeg begynte imidlertid å notere meg hvilke bøker som faktisk 

, som barnet slukte uten at velmenende foreldre presset på eller sto med nostalgiske tårer i øynene og propaganderte for 

barndoms favoritt. Og jeg syntes etter hvert at jeg så et mønster.

Barn er selvsagt like mangfoldige og ulike lesere som voksne er, så jeg mener ikke å si at jeg har funnet en universalnøkkel. Men jeg ble slått av noen grunnleggende trekk disse bøkene delte. To av titlene som kan nevnes, er Ingunn Thons «Full bajas» og «Oppdrag romvesen» (andre bok i sistnevnte serie kom nettopp ut). Andre er Kristoffer Kjølbergs «Supermegagigasjefen» (riktignok en tegneserieroman) og «Elggutten» av Aleksander K. Brown. Hva de har til felles?

 en påfallende morsom fortellerstemme, og de har i utgangspunktet en realistisk ramme der et gjenkjennelig barn lever under ganske normale forhold – og så skjer det én spesifikk, surrealistisk twist som utgjør det bærende konseptet. I de omtalte bøkene er det, i nevnt rekkefølge: En altfor lydig gutt våkner med en vill rampeimpuls; en gutt blir fadder for et romvesen som begynner i klassen; en gutt blir ved en inkurie ansatt som direktør i verdens største firma; og til sist handler det om en gutt som, jepp, blir til en elg.

Hvorfor funker disse bøkene? Kanskje fordi fortellerstemmen ikke bare underholder, men også geleider leseren gjennom historien på en klar og tydelig måte. Og selve det surrealistiske elementet er både overraskende og lettfattelig, det kan oppsummeres med noen få ord som utløser et sterkt behov for å vite hvordan det går: En gutt blir til en elg. Du er ganske kjedelig hvis ikke 

(Uten å ha gjort en grundig opptelling: Er det ikke sånn at liknende bøker for samme aldersgruppe med 

i hovedrollen, sjeldnere bryter ut av den realistiske rammen? Temaet vennskap byr kanskje på nok forviklinger som det er?)

, masseproduserte bokserier om krimsaker og redningsoppdrag, er det altså dette konseptet som stikker seg ut her hjemme. Likevel er det lett å gå for de seriene hvis jeg selv står småstressa på biblioteket med en ambisjon om å raske med meg noe til barna. Mange liker det, det må være fengende?

. Jungelen av utgivelser for barn og unge er vanskelig å orientere seg i – Bokmagasinet er blant svært få aviser som satser på kritikk for denne gruppen. Det er ikke ment som selvskryt, egentlig, men mer som en invitasjon, eller egentlig en bønn: Vi trenger at flere store medier satser på kritikk av bøker for barn og unge. Jeg lover, det kommer så mye bra. Det er så mange foreldre som trenger veiledning. Det er så mange unger som fortjener å finne 

Hva skal barnet lese?

Med debutboka «Samtykket» fra 2020, satte Vanessa Springora Frankrike på hodet. Her skildres forholdet mellom ei ung jente på 13–15 år – Vanessa selv – og forfatteren Gabriel Matzneff, i 50-årene. Det er en rystende bok. Foruten den nesten ubegripelige historien skriver Springora klokt om makt, begjær, overtredelser og manipulering.

Allerede her knyttes Vanessas behov for å bli sett til hennes egen fraværende far Patrick. I den nye boka, «Farsnavn», går Springora nå tett på hans historie. Første del er like ubehagelig og bevegende som «Samtykket», der den beskriver Springoras minner om en paranoid og virkelighetsforstyrret narsissist. «Han var en dårlig bror, far, bestefar, ektemann og arbeidstaker. Det er mange svakheter i en og samme mann.»

Faren døde i 2020 og etterlot seg en leilighet i hjerteskjærende forfall. Hun kaller det en «likkiste». Hvordan ble han slik? To år etter farens død, tar datteren opp jakten på hans opphav, ved å konsentrere seg om 

 form av nitid slektsgranskning. Springora reiser både geografisk og historisk i sin elskede bestefars fotspor. Det springende punktet er selvsagt et fotografi hun finner i farens rot, av bestefaren i naziuniform. Vi befinner oss altså i «bestefar var nazist»-sjangeren som Bokmagasinets kritiker Henrik Keyser Pedersen skrev godt om 28. januar. Han beskrev en «brottsjø» av tysk selvbiografisk litteratur om slektningers medskyld i holocaust. Han brukte kritikeren Ljoma Mangolds ord fra 2014: «En stående vits om tysk samtidslitteratur er kisten på loftet der barnebarnet finner et foto av bestefar i SS-uniform». Tyske forfattere bruker nazibestefedre som «en slags moralsk-eksistensiell fallhøyde, for å få leserne til å glemme den erfaringsarmod som preger deres fortellinger.»

«Farsnavn» bærer preg av dette, fra en fransk og tsjekkisk vinkel. Springora finner fram til Josephs fødested Zábřeh, en liten tsjekkoslovakisk by øst i det som i dag er Tsjekkia, men som var «overveiende tysk», får hun vite. En lang og detaljert utlegning om områdets stadig skiftende grenser og styreformer gjennom det siste århundret, er nødvendig for å plassere bestefaren. Når det framkommer at han har vært politimann i Berlin og under krigen ble sendt til Frankrike i tysk uniform, stiger ubehaget.

med slektninger og tråler arkiver i inn- og utland. Hver stein i Mellom-Europa skal snus på leting etter denne for leseren ganske tilfeldige mannen. Ofte går detaljnivået på innlevelsen løs: «1945. Etter å ha lett i USAs nasjonalarkiver fant jeg til slutt ut at Bataljon 6817 i de allierte styrkenes hovedkvarter, en avdeling av SHAEF, forgjengeren til NATOs generalstab og omdøpt til SHAPE i 1951, var stasjonert i tur og orden i Chatou, i et slott i nabokommunen Le Vésinet og til slutt i Saint-Germain-en-Laye.»

Når det større historiske bildet, særlig knyttet til jødenes skjebne, trer i forgrunnen, kan Springora riktignok sette en vond støkk i leseren. Også beskrivelsen av hvordan etterkrigstidas skillelinjer splintret familier, gjør inntrykk. Korte, men betydningsfulle blikk mot nåtida gir fortellingen en mer akutt dimensjon: «Historiens spøkelser fortsetter å forme nåtiden. Historien ‘med sin store øks’, som Georges Perec skriver.»

Det holder imidlertid ikke for å få bestefar-portrettet til å stå på egne bein. For Springora finner ikke ut noe særlig. Joseph har vært bilmekaniker. Han hadde magesår. Etter to års arbeid konkluderer hun med at hun «ennå ikke har klart å innsirkle Josefs personlighet». «Jeg vet jo i bunn og grunn ingenting om holdningene hans», skriver hun. Var han en overbevist nazist eller påtvunget datidas ideologi? «Hvem vet om han ikke deltok under Krystallnatten i Berlin natt til den 10. november 1938?»

Fortidas støv

Jeg vet allerede for mye om denne boka. Sånn kjennes det idet jeg tar fatt på den erfarne danske forfatteren Thomas Bobergs «Insula». Da den utkom i 2024, ble det nemlig et svare leven og boka ble sentrum for en uvanlig stormfull strid om virkelighetslitteratur.

La oss vente med detaljene der, og bare notere at det knapt tok en side i Ingrid Melfald Hafredals solid ivaretakende norske oversettelse, før «Insula» framsto som noe nytt og egenartet, uutforsket.

I romanen flytter forfatteren Thomas Boberg med sin kone Rebecca og sønn Hugo til en ikke navngitt øy utenfor Nakskov på Lolland, ikke særlig ulik Bobergs faktiske hjemsted Fejø. Øya har under 500 innbyggere, skolen har bare sju elever og holdes i live ved kunstig åndedrett, forretninger har stengt. Likevel råder en optimisme på øya, for beboerne er av det slaget som ønsker seg et alternativt liv. Det er hardcore Nesodden-vibes mellom de viltvoksende hagene og de store fruktgårdene. Stedet har sitt eget lokale blad, øypølser, bingo og amatørteater. Dette må være ideelt for en forfatter og en aspirerende yogainstruktør? Langt fra byens kjas, modernitetens krav.

 et nav på øya, de tiltrekker seg sesongarbeidere som forsterker øyas tilsynelatende harmoniske mangfold. Men de eies av «baroner», blant dem et gjerrig petimeter som kan legge en forfatter for hat på grunn av en pære.

Huset trenger vedlikehold, men Thomas er mest på stille vandring i omgivelser beskrevet med en nydelig dansk, sommerlig sødme. Naturskildringene vitner om Bobergs lange og produktive karriere som poet og reisebokforfatter. Ja, innenfor øyas grenser er han stadig på reise, en reise som også bringer ham innover i parforholdet, i foreldrerollen og barndommen.

Samtaler med den kvikke sønnen Hugo tilfører boka en varm, undrende åre og mildner inntrykket av den sta og distanserte forfatterfaren som stadig anklages av sin hustru: «hun påstår at jeg ikke er til stede, at den ene delen av bevisstheten min sover, mens den andre reiser rundt i områder som overhodet ikke eksisterer.»

Dessverre for Hugoer øyskolen et mareritt som besetter og skiller øyas foreldre i bitter strid: «Det er dager og netter da bekymringene om skolen spiser opp tiden.» Likevel makter de ikke å ta hånd om problemet. Etter hvert har gutten ikke lenger skolegang, men lunter rundt i foreldrenes hæler hele dagen.

Thomas’ og Rebeccas ulike temperamenter er en kilde til krangler de ikke nødvendigvis greier å skjule for sønnen. Foreldrenes manglende evne til å ta tak i guttens situasjon, går som et ukommentert spor gjennom boka og støtter opp under følelsen av en slags naturtilstand som langsomt tar overtak mens hagen gror: «Hagen vet selv hva den vil, den er en underjordisk bevissthet med tråder ut i tidens hjul.»

 og summer, rottene skotter. For noe er råttent på øya. Det er lyssky virksomhet blant storbøndene, skrikene fra redselslagne slaktegriser kan holde en våken om natta. Det er Roundup i jorda, den lokale honningen er forgiftet, døde svaner ligger på stranda, vannboringen har skjedd altfor nærme de forgiftede åkrene. De mektige på øya dekker over for hverandre. Samtidig går sladderen om en forfatter som visstnok skriver bok om øya.

Det tapte paradis

I VG 12. mars omtalte jordmødre dagens fødekvinner som «mer krevende» enn før. Jordmødrene fortalte at de måtte «realitetsorientere» vordende foreldre med bestemte forventninger og ønsker for fødselen.

Åpenbart kan man kontre med at problemet er ressursmangelen i helsevesenet, ikke at kvinner tar ansvar for seg selv. Nedbyggingen av norsk fødeomsorg er en katastrofe. Eksemplene i saken på hva «krevende» kvinner ønsker seg, er stort sett helt innenfor det rimelige: Å ha ro rundt seg, å føde uten smertelindring.

lese ut av jordmødrenes ord? Er deres opplevelse også en erfaring av at rettighetsindividualismens mentalitet – i takt med privatisering og anbudsrunder i velferden – har sivet inn i måten vi forholder oss til det offentlige? Vi befinner oss i et samfunnsmessig paradigmeskifte som gjør oss grunnleggende usikre på om systemet vil bære oss. Dermed kjennes det nødvendig å forsøke å kontrollere vår egne skjebne.

Et talende paradoks belyses i VG: Selv om vi som fødende har mer kunnskap enn før, er vi 

 bekymret. I tomrommet etter velferdsstatens krymping skyter eksperter og nisjeprodukter opp som ugress. (Visste du for eksempel at det finnes antibakteriell våtserviett-varmer og babymonitor med pulsoksymeterteknologi?)

 der med mage og bekymringer, hva skal du gjøre? For min del ble jeg på et tidspunkt kvalm etter overinntak av litteratur om fødestillinger, matrestriksjoner og bekkenbunnsøvelser. For ikke å nevne den endeløse mengden informasjon og skremsel som flimrer forbi i nettfora og på selverklærte babyeksperters sosiale medier.

På et tidspunkt har man faktisk nok kunnskap. Det man trenger mer av, er kanskje tro. En tro på seg selv, på jordmor, på kroppen og på babyen. En tro på at vi klarer også det som ikke kan planlegges.

 har vi fått et vell av litterære utgivelser om graviditet, fødsel og barsel, skrevet av et stjernelag av norske forfattere. Den nyeste i rekka, er Kristin Vegos essay i «Kanskje det er mitt hjerte». Blant andre titler kan vi nevne Heidi Furres «Dyret», Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Barnet», Kristin Storrustens «Barsel», Cathrine Grøndahls «Jeg satte mitt håp til verden», Ida Jacksons «Fødselsdag», Helene Guåkers «Mamma kommer». Disse romanene, diktene og essayene er et supplement til faglitteratur og ekspertise, men også en motstemme i informasjonsjungelen. Bøkene formulerer tankene B-vitaminsprøyta ikke kurerer, følelsene vi ikke finner ord for på Helsestasjonen.

Bøkene gir språk til barseltidens tilstand og en tilværelse som verden så lenge har avfeid som en tankeløs, verdensfravendt «ammetåke». Selv om den i virkeligheten utgjør en enorm utvidelse av vår bevissthet, vår emosjonelle kapasitet og vår egen personlige ekspertise som mødre – og fedre.

 vellet som førstegangsgravid. I stedet leste jeg Adrienne Richs «Of Woman Born», Rivka Galchens «Little Labors», Rachel Cusks «A Life’s Work», Maggie Nelsons «The Argonauts» – og den norske antologien «Forløsning» fra 1993, redigert av min gode kritikerkollega Janneken Øverland.

Med en liten passasjer

Utgangspunktet for den nye barnebokserien «Troll­vettreglene» er akkurat så enkelt og fengende som målgruppa på 6+ liker: Ni år gamle Mattis og familien hans får seg et troll. Det skjer etter at familien lot bagasjerommet på bilen stå åpent under en rastestopp et sted mellom Dovre og Jotunheimen. Vel hjemme igjen stikker et lite, grønt og rufsete troll hodet ut mellom kjølebagen og kofferten.

Mammaen orker så klart ikke tanken på å kjøre hele veien tilbake til Jotunheimen med Mattis og lillebror Frank i baksetet. Dermed får trollet bli, mamma oppkaller det etter Leonardo DiCaprio.

En fin ting ved «Trollvettreglene» er hvordan både familien og omverdenen tar det ganske så med ro at trollet gjør sitt inntog i familien. Visst er han en attraksjon, på linje med et annet eksotisk kjæledyr, men ingen stusser over hans eksistens. Den stumme, vennlige dotten får på seg bukser, mates med grus fra oppkjørselen og er med familien i ett og alt.

 antar jeg hver bok i serien vil dreie seg rundt en spesifikk trollvettregel. Her dreier det seg om å tørre å hoppe fra stupetårn, og mesteparten av boka foregår på stranda der Mattis for å imponere noen kule ungdommer prøver å få Leo opp i – og ned fra – stupetårnet. Mattis har nemlig nylig mistet bestevennen Amir, som flyttet sin vei, en ubearbeidet sorg som nå utløser en vilje til å gå på akkord med både sunn fornuft og egen moral, alt for å få en ny bestevenn.

Er han villig til å ofre Leo, eller lillebror Frank?

kvikt og uanstrengt i Mattis’ stemme, i en lett og ledig tekst og et manus som samtidig er stramt og kutta til beinet. Korte, humørfylte digresjoner er det plass til, som lar oss bli kjent med en hovedperson som er kulere enn han selv er klar over.

Boka er tilegnet lesere fra seks år. Jeg liker det når forlagene holder målgruppa åpen, men tiåringen i huset syntes det ble for enkelt (men fullførte likevel) når «nesten all handlingen foregår på stranda og det bare handler om å få seg en venn». Med andre ord vil nok boka, med sin enkle ramme og klare moral, passe best for de rundt 6-8 år. Kristoffer Kjølbergs livlige, vennlige illustrasjoner byr på et fint følelsesregister og ikke minst er det mange av dem på sider som også har en bra, luftig tekststørrelse.

Trollet Leo forblir som karakter like ullen som han er tegnet. Siden han verken sier noe eller har en veldig sterk vilje, blir han et nav mer enn en motor i fortellingen, og etter hvert en markør i den indre kampen Mattis kjemper.

Forhåpentlig får han skinne mer i kommende bøker.

Min venn trollet

Da Vidar ved en tilfeldighet finner sin avdøde pappas telefonbok, begynner han å bla. Snart finner han et kjent nummer. Fem sifre til familiens sommerhus. Vidar, som er midlertidig utestengt fra lærerjobben etter en «hendelse», får et innfall: Han finner fram telefonen og ringer barndommen. Siden dette skjer i en roman av Alex Schulman, er det klart barndommen svarer. Det gjør den på en eller annen måte i de fleste av romanene til den populære svenske forfatteren. Med vekslende grad av nærhet til virkeligheten har han skrevet om familierelasjoner preget av rus og vanskjøtsel. Den eksplisitt selvbiografiske «Glem meg» kom på norsk i 2017 og tok for seg forholdet mellom Alex og hans alkoholiserte mor. I «Overleverne» fra 2021 møtes tre brødre ved barndommens landsted for å spre sin mors aske.

 zero. Alt i livet mitt springer ut fra dette torpet», skriver Schulman om barndommens feriested i «Glem meg». Sommerhuset i årets roman, «17. juni», deler mange trekk fra landstedet i både «Glem meg» og «Overleverne»: Den isolerte plasseringen mellom sjø og skog, høyspentledninger som blir ledestjerner for bortkomne barn i skogen, en betydningsfull steintrapp. Foreldreparet i bøkene likner også hverandre: En alkoholisert og uberegnelig mor, en far som er noe mer stabil, men som også kan eksplodere.

Både «Overleverne» og «17. juni» kretser rundt ett avgjørende traume. Leser man de tre bøkene ved siden av hverandre, dukker mange av de samme detaljene opp, motiver overlapper. Barnas følelse av å være overlatt til foreldrenes luner renner som en åre av ondt blod: «Hver dag i barndommen veier et tonn.» At Schulman kretser inn variasjoner over egen barndom i roman etter roman, fikk nylig VGs anmelder til å spørre: «Er du ferdig med barndommen nå, Alex Schulman?» Samtidig: Er ikke det et poeng, at et ærlig svar på det spørsmålet alltid vil være nei?

 Vidar fortsetter å ringe, får han snakke med faren, moren, storesøsteren Tora og med seg selv. Dagen han ringer til, er alltid 17. juni 1986. Det som på formiddagen later til å være en idyllisk sommerdag, endrer dramatisk karakter utover kvelden: Klokka 19.25 sier gutten at mammaen er på vei opp til hytta. De neste 55 minuttene er det ingen som svarer. Klokka 20.21 tar gutten igjen telefonen. Han er fra seg av skrekk. «Jeg ringte og ringte. Hver kveld klokka 20.21 trådte jeg rett inn i marerittet.»

Guttens skrik forfølger Vidar i drømme og han våkner i panikk med en fryktelig innsikt: «Gutten er der fortsatt. Han har blitt igjen i det huset og kommer seg ikke vekk».

Samtidig som Vidar får oversikt over 17. juni, mister han grep om sin egen hverdag. Vekslingen mellom en nåtid som faller i grus og en fortid som pusles sammen, gir boka driv. Schulman doserer ut uro, pur skrekk, drypp av ømhet og veldreide plot­tvister på en måte som skaper en medrivende leseopplevelse.

konstruert over den konseptuelle rammen, «2025 ringte og ville ha tilbake barndommen sin» – noen vil kanskje synes det blir for enkelt og tungt på labben samtidig. Det hele nøstes unektelig litt vel ­pyntelig opp til slutt.

Min kollega Bjørn Ivar Fyksen leste i 2023 Schulmans «Malma stasjon» og mente at forfatteren skuffet på «med virkemidler hentet fra trivial­litteraturens verktøykasse». Bjørn Ivar, du trenger nok ikke lese «17. juni». Men meg gjør den inntrykk på. Med sitt uhyggelige morsportrett nærmer romanen seg både skrekk og psykologisk thriller, og under den kontrollerte prosaen ligger det i Schulmans forfatterskap et skarpt blikk for barnets utsatthet og traumefortrengning. Barna i bøkene veksler mellom forsøk på å gjøre seg usynlig og å gjøre seg verdt å elskes. Men når det smeller, er det uansett deres feil: «jeg har gjort kvelden farlig».

Barndommens tonn

Bonnier Norsk Forlag har satt kunstig intelligens (KI) til å trylle fram forsideillustrasjonen til Unni Lindells nye barnebok. «Det er usolidarisk, kynisk, tarvelig og stygt», sa tegneserieskaper Flu Hartberg til Klassekampen onsdag. Hartberg leder gruppa Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig Intelligens. Mye tyder på at de får det travelt framover.

«Frøken Snushane og Himmelhuset» er andre bok i en serie om en slags Frøken Detektiv. Første bok hadde en illustrasjon av den anerkjente illustratøren Odin Helgheim på forsida, og viste et portrett av ei lyshåret jente med markante briller. Omslaget på bok viser samme jenta, i umiskjennelig KI-stil – glossy og uhjemlig.

Bonnier-direktør Alexander Even Henriksen snakker flytende nytale når han konfronteres. Han sier det er avgjørende for Bonnier å ha tydelige prinsipper for KI-bruk: «Det er viktig at mennesket står som kreativ opphavs­person og tar de avgjørende kunstneriske valgene. Der KI overtar det skapende ansvaret, beveger vi oss inn i et mer problematisk landskap.»

 problematiske landskapet! Ingenting tyder på at det er noen «kreativ opphavsperson» bak illustrasjonen, tvert imot er KI-verktøyet Midjourney kreditert. Henriksen påpeker at KI i dag er integrert i design- og illustrasjonsverktøy og dermed «en del av den digitale verktøykassa kreative yrkesgrupper arbeider med.» Det er utrolig at det må påpekes, men: Å 

 enn at en illustratør bruker ulike verktøy i sin kunst. Det er også verdt å merke seg at dette skjer med velsignelsen til en av landets bestselgende forfattere. Ikke en strevende, ukjent skribent nederst på rangstigen. Hvor ble det av solidariteten?

 utsatt yrkesgruppe, nettopp på grunn av trusselen fra KI. Med Frøken KI sier forlaget rett ut at 

 ikke er deres problem. De begrunner valget med at Odin Helgheim ikke hadde kapasitet til å lage en ny illustrasjon – som om vi ikke i Norge har en skare av ypperlige illustratører, som tross elendige vilkår leverer på et nivå i verdensklasse. Det kunne ha tatt tjue minutter å skaffe en ny illustratør, og det ville ha kostet noen skarve kroner. Hvis norske forlag gjør KI-illustrasjoner stuereint, vil det bety kroken på døra for mange kunstnerskap og et enormt tap for norsk litteratur og kunst.

 mediekonsernet Bonnier er relativt nyetablert som forlag i Norge. I løpet av kort tid har de overtatt flere norske kvalitetsforfattere, i et landskap der de gamle forlagene sliter. Inntrykket har vært at de forsøker å etablere litterær kredibilitet midt oppi alle sine koke- og selvhjelpsbøker. Hvis det er i den retningen tyngdepunktet i norsk forlagsbransje forskyves, er det forstemmende å se ledelsens innstilling til KI. Det var også Bonnier som i fjor utga «KI på kontoret», en vilt ukritisk guide for KI-bruk på jobb som oppfordret til å bruke KI til «alle oppgavene du har i løpet av dagen», inkludert til å gi ros til kollegaer. Forfatteren beskrev boka som «et samarbeid mellom meg og KI», noe som raskt ble åpenbart.

En annen ting som plager meg, er valget om å teste ut denne grenseforskyvningen på en barnebok. Som om kunstnerisk kvalitet ikke har så mye å si når det kommer til litteratur for barn.

Saken har vekket sterke reaksjoner og flere forfatterorganisasjoner har kommet med kritiske uttalelser. Bonniers eget tegneserie-imprint TNT har gått ut og erklært at de ikke kommer til å bruke KI. Forhåpentlig vil også andre forlag benytte denne ypperlige anledningen til å redegjøre for sine prinsipper og praksis. Det er på tide å velge side.

Jeg kan ikke tro at det er nødvendig å presisere dette.

Adjø, solidaritet

Kanskje jeg må være på sosiale medier hvis jeg vil være forfatter

Må jeg danse på TikTok for at noen skal kjøpe bøkene mine? Spørsmålet begynte å plage meg for noen måneder siden. Jeg hadde utgitt fire bøker uten å bry meg med å kringkaste det på sosiale medier i nevneverdig grad. Selvpromotering var under min (den edle kunstneren!) verdighet. Den slags fikk forlaget og mediene ta seg av.

Men forfattervirksomheten begynte å kjennes som mer arbeid enn gevinst, for det store gjennombruddet lot tilsynelatende vente på seg. I løpet av disse årene gikk det dessuten stadig dårligere økonomisk med både forlagene og de tradisjonelle mediene, mens bokstoff og kritikk forsvant fra aviser og på eteren. For en forfatter ble kanalene for oppmerksomhet dramatisk færre på bare noen år. Legg til det faktum at bokhandlerkjedene teller forfatternes følgere når de vurderer hvilke titler som skal kjøpes inn, og jeg begynte å få mørke tanker:

Har sosiale medier blitt den eneste mikrofonen som står igjen for en forfatter? I så fall flyttes markedsføringsarbeidet rundt en utgivelse i stor grad fra forlagene og over på den enkelte forfatter. Kanskje det har blitt sånn nå: Kanskje jeg må være på sosiale medier hvis jeg vil være forfatter.

Her er en midlertidig feltrapport, et halvår etter at jeg ble mitt eget pr-byrå.

Først: Hvordan tar man det minst sosiale medier-vennlige yrket som finnes – å sitte på en stol og 

 – og overfører det til innlegg algoritmene gidder å spre? Hva 

Man kan gjøre som @rupikaur, for eksempel: Instagram-poet som med linjer som «I’m not the whiskey you want./ I’m the water you need», har fått 4,2 millioner følgere. Hva poster hun? Diktlinjer, glamorøse fotoshoots i undertøyet, kommersielle samarbeid …

@therealmargaretatwood, 365.000 følgere, deler bilder av seg selv med grønn ansiktsmaske og med motorsag, snapshots fra sceneopptredener, en gresskarkonkurranse i København. Ingen er kulere. Men man må være Atwood for å være Atwood.

For en forfatter ble kanalene for oppmerksomhet dramatisk færre.

Kunsten å selge seg selv

Ute i Nord-Atlanteren, over tretti mil fra land, ligger klippeøya Rockall, høy som en fireetasjes bygning, bebodd av sjøfugl. For Ambrose Bonnar, en godlynt fisker fra Donegal nord i Irland, symboliserer Rockall «pålitelighet, eiendommelighet og ren styrke». Men tråleren hans, den beskjedne Christine Dawn, når ikke ut dit, så han får aldri se klippene. Ambrose må nøye seg med fantasiens mytiske Rockall.

 er Ambrose ikke alene om i Donegal, når «Gutten fra havet» starter i 1973. Det er et levevis. «Finfint», sier innbyggerne til hverandre: 

«’Finfint’» var det vi sa for å vedgå at noe ikke var bra eller flott, samtidig som vi sa at det ikke var noe en kunne gjøre og ingen vits i å mase mer om det

Det «vi» som snakker her, foregir seg å være Donegals innbyggere, et kollektiv som fører ordet gjennom romanen til Garrett Carr. Vi-fortellere kan være gudsjammerlig irriterende, men i «Gutten fra havet» sitter det som en kule, i et sveipende, men likevel detaljnært og innlevd språk godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt. Fra første side løftes leseren nennsomt inn i byen av det stoiske, men vennlige fellesskapet, inn i lukta av fisk og fuktige garn, diesel og smøreolje, sjøsprøyt og torv.

er et portrett av Donegal, så fargesterkt malt fram at man etter endt lesning kan sverge på at det lukter sjøsprøyt også av ens egne klær. Samtidig samles fortellingen rundt Bonnar-familien. De blir sentrum for oppmerksomheten etter at et ukjent spedbarn blir funnet flytende i en halv tønne ved stranda. Det er Ambrose Bonnar som tar beslutningen; hans egen toåring, Declan, er ute av sprinkelsenga, han tar ungen med hjem og satser på at kona Christine synes det er greit. Hun er av den tålmodige typen. Barnet får navnet Brendan.

«Hvorfor?» spør toåringen da han ser babyen.

Fortellingen velter så gjennom de neste par tiårene. Mens storpolitiske endringer utgjør et fjernt bakteppe, vokser guttene opp, økonomien blir trangere, det blir stadig vanskeligere å livnære seg av fiske.

Brendan. Det er mitt største ankepunkt mot boka, at det er vanskelig å gå med på at to småunger som vokser opp så tett, aldri på noe tidspunkt føler en nærhet. Apropos nærhet er det også øyeblikk der leseren holdes på så stor avstand at det går på bekostning av innlevelsen. Beboernes fraværende evne til å snakke om følelser kan kvele tilløp til genuin tilknytning. Som når Declan får tårer i øynene, moren ser på ham og erklærer: «Det der blir for mye».

Brendan forblir en gåte. I en periode som barn går han gatelangs og velsigner lokalbefolkningen. Men når han blir eldre og finner sin plass blant «de alternative», byens hippier, er det nesten så han skrives ut av historien. Viet vet ingenting om «de alternative».

Declan går i farens fotspor, men hater å fiske, han har et talent for kokkelering som ignoreres og latterliggjøres – Donegal-folka vil ikke ha persillekvaster og hvitløk.

Donegals sønner

På morgenen 7. oktober 2023 er Eli Sharabi hjemme i kibbutzen Be’eri, sammen med kona Lianne og deres to døtre, 16 år gamle Noiya og 13 år gamle Yahel. De vekkes av varsler om rakettangrep og setter seg i husets tilfluktsrom. På TV ser de at terrorister har angrepet nabobyen Siderot. Gjennom Whatsapp får de vite at terroristene er i kibbutzen deres. Og i Reim, i Ofakim, i Netivot, «hver eneste kibbutz i området».

Så knuses vinduet i trappa. Fem terrorister stormer hjemmet og drar familien ut i stua, som fortsatt er full av ballonger etter jentenes bursdagsfeiringer. Barføtt blir Eli dratt ut av huset. Han går umiddelbart i overlevelsesmodus, holder fast i tanken om at familien som blir igjen, er trygg, og samler seg om én oppgave: «å overleve, slik at jeg en dag kan vende hjem.»

 av de 251 gislene Hamas tok med seg inn i Gaza etter å ha drept 1200 mennesker. Han tilbringer som tittelen antyder 491 dager i Hamas’ fangenskap før han løslates. Memoarene hans ble gitt ut i Israel bare fire måneder senere. Sharabi er den første av de tidligere gislene som har formidlet opplevelsene sine i bokform.

Som fange har Sharabi noen fordeler: Han er kanskje bare en forretningsfører fra en fredelig kibbutz, men han kan arabisk og har militær bakgrunn fra den israelske etterretningstjenesten. I tillegg gir boka inntrykk av en person med ekstraordinær viljestyrke. Han forteller hvordan han fokuserer på å ivareta andre, mer sårbare gisler. En impuls som også bidrar til å holde ham selv i live: Han gir seg selv et mål.

Den første tiden holdes Sharabi i en familiebolig med ett annet gissel. Den bemidlede familien og vaktene – av Sharabi kalt Masken og Ryddegutten – behandler dem etter forholdene ordentlig. Hamas-­krigerne tror at det hele vil være over innen noen dager.

Sånn ble det som vi vet ikke. Sharabi flyttes ned i tunellene.

 nettverk av underjordiske tuneller står fram med klaustrofobisk gru i «Gissel». En endeløs, mørk labyrint av smale korridorer. Dypere, stadig dypere.

Sharabi stues sammen med en gruppe yngre gisler, flere av dem fra Nova-massakren. Den ene, Hersh, deler sin rettesnor: «Han som har et 

.» Sharabi mottar ordene som en gave: «Jeg har et 

. […] Jeg kan klare dette.» Gislene gir navn til alle fangevokterne, gjerne basert på utseendet og ikke uten humor. «Trekanten» får navnet sitt fordi han likner på sjøstjerna Patrick fra tv-serien «Svampebob Firkant».

Forholdene er kummerlige. Men når de flyttes til en ny tunell, blir det enda verre; ingen madrasser, ikke toalettpapir, uker mellom hver kroppsvask. Lenker. Det yngler av små, hvite mark. Det blir stadig mindre mat, spesielt til gislene, men også til fangevokterne. Sulten farger alt. Gislene krangler om smuler, men Sharabi knytter bånd til den følsomme unggutten Alon Ohel.

Gissel er en oppsiktsvekkende velskrevet bok.

Ned i tunellene

Et lite hus. En liten familie. En storm som stenger dem inne. Blir det huset, forstanden eller ekteskapet som ryker først? Utgangspunktet for chilenske Paula Carrascos roman «Det går over» er en velkjent, men effektiv ramme for et fortettet drama. Hos Carrasco utspiller det seg et lidenskapelig, psykologisk kammerspill. Relasjoner, slektshemmeligheter og personlige og nasjonale traumer tærer på et par i et avsidesliggende hus i Santiagos fjelltrakter.

Det er Ana som forteller. Hun er midt i livet og gift med den lunefulle Pedro. Ekteskapet er ikke hva det var. Nærheten som er tapt mellom dem, finner Ana i stedet i Pedros tenåringsdatter Rebeca. Ana har vært nær og fortrolig med henne siden Pedros første kone døde og en uventet, sterk morskjærlighet vokste fram. Rebeca har bak seg en historie med psykisk sykdom og Ana er livredd for at noe skal skje med henne.

dukker Anas ukjente nevø Vicente opp. Han vokste opp i Paris, byen bestefaren dro til etter Pinochets statskupp i 1973. Nå leter han etter røttene sine. Men oppholdet hans blir lengre enn planlagt når ekstremværet setter inn. Det setter alle på prøve. Vicente framstår vekselvis omsorgsfull og manipulerende, imøtekommende og beregnende, forførende – overfor både mor og datter? Noe er galt.

Eksilet, forstår vi, er et smertepunkt. Familien ble delt i to, uten muligheter for bearbeiding eller forsoning. Omstendighetene er lenge uklare og skal ikke røpes her, klart er det i alle fall at traumer, skyld og skamfølelse er arvelig, og boka er på sitt beste i skildringene av det chilenske traumet etter diktaturet.

Nærværet til Vicente vipper Ana ut av en skjør balansetilstand når han graver i minner. Anas nølende vilje til å konfrontere sin egen familiehistorie speiles i det tabubelagte begjæret hun føler overfor nevøen. Hun kastes som en filledukke mellom de store følelsene innenfor husets fire vindherjede vegger.

 er psykolog, overrasker ikke. Det psykologiske portrettet av Ana er nærgående og komplekst, med et skjult aspekt som mot slutten av romanen setter hele handlingen i et nytt lys. Det viser en dyp innsikt i traumepsykologi og inviterer til å bla bakover, lese partier igjen, forstå på nytt.

Romanen fester seg likevel ikke veldig sterkt. Kanskje jeg smittes av klaustrofobien i huset. Det kjennes som om forfatteren stort sett spiller på den samme emosjonelle, anspente strengen. Anas ­grunnstemning og innstilling til omgivelsene skifter med mer eller mindre uprovoserte, voldsomme kast for hver eneste side. Men det blir noe monotont over kastene, lik en pingpongkamp – du skjønner etter hvert hva det går i og synes du har sett ballen sprette fram og tilbake mange nok ganger.

«Det går over» er en klok bok. I lengden ikke uforglemmelig, men hva er vel det.

Stormfulle høyder

What’s in a name?» spør en fortvilet Julie, forelsket i en mann som bærer familiefiendens navn, Montague. Det kan da ikke ha noe å si, hvilket navn noen har fått: «That which we call a rose / By any other name would smell as sweet».

Julie har jo rett i det, likevel har navnet en så stor kraft at tragedien ikke er til å stanse.

Britiske Florence Knapps oppsiktsvekkende debutroman «Navnene», som nå utgis på norsk og i en rekke andre land, utforsker også makten et navn kan ha over et livsløp og en familie. Når hun splitter handlingen i tre parallelle virkeligheter, blir spørsmålet: 

starte med å anbefale boka, uforbeholdent. Den er ikke bare litterært god – jeg leser så mange «litterært gode» bøker som jeg glemmer uka etter. Det er helt pinlig. «Navnene» er i tillegg en usedvanlig rik opplevelse, en uhyre velkomponert øvelse i empati som kommer til å bli sittende lenge. Men når dette – utrolig nok – er en debutroman, hva har så denne kvinnen, som er såpass voksen at hun har voksne barn, syslet med fram til nå? Hun har sydd! Florence Knapp er et navn i britisk symiljø, skriver for magasiner om håndarbeidet og er spesialist på 

, en lappesømsteknikk der stoffbiter sys sammen rundt papirmaler for å danne mønstre.

Utgangspunktet for romanen er dette enkle, elegante: En oktoberdag i 1987 er Cora og datteren Maia på vei for å registrere navnet på den nyfødte lillebroren som ligger i vogna. Og det skal bli ektemannen Gordons navn, det har han ikke bare bestemt, det er selvsagt. Slik han igjen er oppkalt etter sin far, og hans far, og så videre.

Cora liker ikke navnet: «Det starter med en splintrende lyd som minner henne om knasing i et drops, og dunket det ender i, er som når noen klasker en bag i gulvet.»

, er ikke tilfeldige: Gordon, utad sett en sjarmerende, kjekk og anerkjent lege, er en tyrann på hjemmebane. Vi snakker ikke om en fyr med ujevnt temperament, men om en psykopatisk, manipulerende, gaslightende kvinnemishandler-type som terroriserer og ydmyker sin kone til underdanighet og avhengighet.

Cora vil ikke at sønnen skal hete Gordon.

 seg i tre løp, helt «Sliding Doors». Et løp der Cora gjør opprør og kaller sønnen Bear – et forslag fra Maia; et der hun kaller ham Julian, i håp om at ektemannen skal finne navnebetydningen «himmelfar» formildende, og et der hun adlyder og sønnen blir hetende Gordon.

I ­hjemmets vold

Hun er overalt, men jeg møter henne oftest i bokklubben. Der tropper hun opp med et irriterende smittsomt humør, et blendende smil, pent kledd. Bøkene hun snakker om, presenteres med boblende entusiasme og hva skal man kalle det – ren glede? Alle elsker henne. Selv en snobbete surmuler som meg greier ikke å se vekk når hun viser fram boka som takket være henne er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.

Jeg snakker selvsagt om USAs svar på Sophie Elise, litterært sett: Reese Witherspoon. Siden oppstarten i 2017 har skuespilleren og produsenten gjort bokklubben sin, Reese’s Book Club, til en toneangivende kanal for litteraturformidling. De velger utelukkende kvinnelige forfattere, med en bredde fra Elif Shafak til Jojo Moyes, fra historisk fiksjon til romance. Witherspoons produksjonsselskap har selvsagt sikret seg filmrettighetene til en rekke av bøkene, blant dem «The Last thing He Told Me» av Laura Dave, som ble tv-serie i 2023.

gitt ut sin egen roman. Den er skrevet i et angivelig 50/50-samarbeid med thriller­kongen Harlan Coben, som på sin side allerede har solgt 80 millioner bøker – eller var det 90 millioner? Samme det! Den norske oversettelsen av «Gone Before Goodbye», «Uten et ord», utgis nå – før jul ble en forhåndsutgave med rødt bånd gitt i «gave» til bokhandel­ansatte.

Kan en bok å ha et mer kommersielt gunstig utgangspunkt? Tror ikke det. «Uten et ord» føyer seg inn i en trend det er verdt å følge med på, nemlig kjendisers økende innflytelsen i bokbransjen. Samarbeid om bokskriving, som det mellom James Patterson og Bill Clinton, har blitt gjengs – slike bøker topper gjerne salgslistene. I Norge utkom nylig spenningsromanen «Kismat», et samarbeid mellom krimforfatter Torkil Damhaug og Abid Raja. I tillegg har vi de nevnte bokklubbene – i desember var det mye ståhei rundt at superstjerna Dua Lipa valgte Ingvild H. Rishøis «Stargate» til sin bokklubb.

 siden konseptet bokklubb hadde en nostalgisk aura som bare fikk meg til å tenke tilbake til den søte tid da Bokklubben sørget for at hele folket leste samme bok til samme tid. Min egen generasjon er fra barndommen på 1990-tallet emosjonelt knyttet til et visst sett bøker: De med rød eller blå marihøne, som jevnlig dumpet ned i postkassa og skapte et nasjonalt lesemiljø.

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

Pågangsmot og overskudd preger andre bok om Kåre og Marimba.

Mariana Enríquez maner fram en mørk malstrøm av nasjonale og personlige traumer.

Barn har fantasi nok til at vi ikke trenger å forvirre dem.

Les og vinn

Kristine Kling debuterer med en solid novellesamling om mennesker på vippepunktet.

Den rette boka er avgjørende for om det overhodet blir noen lesing.

Vanessa Springoras «Farsnavn» er nok et tilskudd til «bestefar var nazist»-sjangeren.

Det tapte paradis

Litteratur som middel mot informasjons-overfloden.

Ideen om vennskap settes på prøve i første bok om trollet Leo.

Barndommen tar telefonen i Alex Schulmans såre skildring av en skakkjørt familie.

Adjø, solidaritet

Kanskje jeg må være på sosiale medier hvis jeg vil være forfatter

Sjøsprøyten står ut av Garrett Carrs dypt medmenneskelige roman.

Israelske Eli Sharabi er det første tidligere gisselet til å skrive bok. Den bør leses.

Stormfulle høyder

Florence Knapp følger mishandlingens ringvirkninger i en ekstraordinær debutroman.

Det er her du har venna dine.

Liv Emma Thorsens bok om potteplantenes kulturhistorie er en ren berikelse.

Svindlere og hustlere

Patti Smiths memoarer fortryller verden.

Olav Løkken Reisop kommer unna med det utroligste i sitt bredt anlagte verk.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

Orientering for viderekomne

Hilde Hagerups bok om Gunvor Hofmo og Ruth Maier er en av årets virkelig sterke leseropplevelser.

Metaforene og uttrykkene vi bruker, former hva vi er i stand til å tenke.

Andreboka om Oskar og Ida er fullt på høyde med Maria Parrs klassiker fra 2023.

Pågangsmot og overskudd preger andre bok om Kåre og Marimba.

Mariana Enríquez maner fram en mørk malstrøm av nasjonale og personlige traumer.

Barn har fantasi nok til at vi ikke trenger å forvirre dem.

Les og vinn

Kristine Kling debuterer med en solid novelle­samling om mennesker på vippe­punk­tet.

Den rette boka er avgjørende for om det overhodet blir noen lesing.

Vanessa Springoras «Farsnavn» er nok et tilskudd til «bestefar var nazist»-sjangeren.

Det tapte paradis

Litteratur som middel mot infor­ma­sjons-overfloden.

Ideen om vennskap settes på prøve i første bok om trollet Leo.

Barndommen tar telefonen i Alex Schulmans såre skildring av en skakkjørt familie.

Adjø, soli­da­ritet

Kanskje jeg må være på sosiale medier hvis jeg vil være forfatter

Sjø­sprøy­ten står ut av Garrett Carrs dypt medmen­nes­ke­lige roman.

Israelske Eli Sharabi er det første tidligere gisselet til å skrive bok. Den bør leses.

Stormfulle høyder

Florence Knapp følger mis­­handlingens ringvirk­ninger i en ekstra­or­dinær debutroman.

Det er her du har venna dine.

Liv Emma Thorsens bok om potte­plantenes kultur­his­torie er en ren berikelse.

Svindlere og hustlere

Patti Smiths memoarer fortryller verden.

Olav Løkken Reisop kommer unna med det utroligste i sitt bredt anlagte verk.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstands­hand­ling.

Orien­tering for videre­komne

Hilde Hagerups bok om Gunvor Hofmo og Ruth Maier er en av årets virkelig sterke leser­opp­le­velser.

Metaforene og uttrykkene vi bruker, former hva vi er i stand til å tenke.

Andreboka om Oskar og Ida er fullt på høyde med Maria Parrs klassiker fra 2023.

Kristine Kling debuterer med en solid novellesamling om mennesker på vippepunktet.

Litteratur som middel mot informasjons-overfloden.

Adjø, solidaritet

Sjøsprøyten står ut av Garrett Carrs dypt medmenneskelige roman.

Florence Knapp følger mishandlingens ringvirkninger i en ekstraordinær debutroman.

Liv Emma Thorsens bok om potteplantenes kulturhistorie er en ren berikelse.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

Orientering for viderekomne

Hilde Hagerups bok om Gunvor Hofmo og Ruth Maier er en av årets virkelig sterke leseropplevelser.