Silje Bekeng-Flemmen

I sommer erklærte regjeringen at norske barn skal bli verdens beste lesere. For en utrolig norsk ambisjon, var min første tanke. Det er liksom alt eller ingenting med oss, som for enhver jojo-slanker. Nå er jo norske skolebarn blant Europas dårligste på lesing. Kan vi ikke bare si at vi har bestemt oss for en bedre livsstil og at vi skal gjøre gjennomgripende endringer, i stedet for å løpe ut på torget og erklære at vi skal bli verdens tynnes … jeg mener verdens beste?

Hva er litteraturkritikkens rolle i dette?

I en kommentar hos bransjenettstedet Bok365 skriver barnebokforfatter Siri Sjøgren Selmer om kritikkens rolle i møte med myndighetenes lesetiltak. «Leselyst starter i aviser og tv-redaksjoner, rett og slett via bokanmeldelser», skriver Selmer, som også er kvinnen bak Opprop for mindre skjerm på barneskolen. Selmer viser til jungeltelegrafen, det gammeltestamentlige ordet for å gå viralt, fra før det fantes noe å gå viralt på. Når folk begynner å prate om en bok, strømmer stadig flere lesere til, er tanken: «For det vi vet starter telegrafen, det vi vet selger bøker, det vi vet at får folk som har sluttet å lese, til å ville lese igjen, er redaksjonelle anmeldelser.»

Det gjør vondt å innrømme det, men jeg tror ikke det stemmer. Kanskje det stemte på telegrafens tid. Men i dag er det ikke først og fremst redaksjonelle anmeldelser som er avgjørende for salg av bøker. Jeg mener ikke å si at høye terningkast er ubetydelig. Men det er andre mekanismer i spill som gjør en bok til en salgssuksess og det starter lenge før anmelderen har sagt sitt. Som Klassekampen skrev om i 2023, ber for eksempel Norli forlagene om å oppgi hvor mange følgere forfatterne har i sosiale medier, før de bestemmer seg for antallet bøker de kjøper inn. For å bli noen, må du være noen (eller dele en sterk, personlig historie), og det er da leserne strømmer til.

premiss er at gode bokanmeldelser er det som gir voksne folk leselyst og kjøpetrang, retter hun kritikk mot avisenes kulturredaksjoner som har gjort knefall for algoritmenes krav om klikk. Anmeldelser «er ikke spennende nok til å gi nok klikk, slik at avisene har råd til å satse på det. Men de er spennende nok til å få flere til å lese, og det må jo være målet.»

Kritikken er berettiget (om enn ikke for Klassekampen, føler jeg for å påpeke), men konklusjonen kan jeg ikke være helt enig i.

Målet med litteraturkritikk er ikke i seg selv å få flere til å lese. Hadde det vært det, ville vi bare ha publisert heiarop og rullet ut røde løpere, og prioritert litteratur vi tenkte kunne nå mange lesere. Jeg slutter meg så klart til Selmers bekymring for at redaktørstyrt kritikk forsvinner. Kanskje høres det ut som flisespikkeri da, å påpeke at kritikerens jobb ikke er å skaffe lesere. Men det er verdt å understreke det, nettopp fordi «flest mulig lesere» faktisk har blitt førsteprioritet i kommersielle medier. Men det 

ikke litteraturkritikkens rolle. I redaksjoner som ikke skjønner det, reduseres kritikk til omtaler og anbefalinger.

litteraturkritikerens jobb å øke boksalget. Vi jobber ikke for forlagene eller bokhandlerne. Det er ikke engang vår oppgave å hjelpe regjeringen med deres leselyststrategi. Hva er oppgaven vår, da? Å skape og vedlikeholde et fritt, offentlig rom for å snakke om litteratur og hvordan den virker i verden, i oss mennesker.

Uten det rommet, splittes samtalen om litteratur og kunst opp i en algoritmestyrt sfære av pseudolitteraturkritikk på sosiale medier.

Mål og midler

#fff

#000

Vi befinner oss et tiår inn i framtida. Foruten at alt er litt 

kriger, nasjonalister, klimaødeleggelse), er den mest påfallende utviklingen to språklige nyvinninger: Bra ting omtales som 

. De antikvarisk lydende ordene blir raskt markører for bokas manglende evne til å ta sin tid på kornet.

I Oslo møter vi Johan Svovel, en 34 år gammel kosovoalbansk flyktning og kranfører. Hans miljøaktivistiske kjæreste Tiril Tind fører ham mot en politisk oppvåkning. Han holder så en lang monolog for henne om at kunstig intelligens vil bli vårt endelikt: «vi leker med en teknologi vi ikke aner konsekvensen av.» Hun blir skrekkslagen, for noe slikt har hun ikke tenkt på før.

Det er et gjennomgående trekk ved boka at banale og selvsagte ideer, tanker og informasjon presenteres som sjokkerende avsløringer.

erkjennelsen konkluderer paret med at det er deres personlige oppgave, «vi to», å forhindre at menneskeheten går under og «få denne plagede kloden på rett kjøl». Gjerne ved å finne «noe i teknologien» som kan slå tilbake på den selv: «Jeg har en viss følelse av at det finnes et eller annet i de avanserte redskapene vi har utviklet, og som gjør at disse har muligheten til å slå seg selv grundig på kjeften.»

Tidlig luftes den pirrende ideen om at «det verktøyet vi leter etter, kanskje ligger rett foran nesen vår og heter datamaskin?»

Johan Svovel og Tiril Tind allierer seg med Johans kurderkompis Haydir Pamuk og Kurt Klimpen, tidligere hacker og nå praktisk nok utro tjener i Nasjonal sikkerhetsmyndighet – av Johan omtalt som: «En gigant i forståelsen av verden, en titan når det gjaldt politiske meninger».

 verden, er første steg selvsagt å arrangere et symposium i Hamar. Også dette framstilles som en idé uten sidestykke. Symposiets navn

, gjør alle opprømte. Ja, det er så bra at de trykker det opp på T-skjorter som Haydir selger syv tusen av på gata før arrangementet. Horder av miljøforkjempere og freds­aktivister strømmer så til Hamar fra hele kloden for å skape 

 (mer konkret blir det ikke). Hvordan skal de få til det? Jo, ved brainstorming, avisinnlegg og «bruk av sosiale medier på en langt mer aktiv og målbevisst måte».

Er «Den røde døren» en satirisk kommentar til naive nordboere som tror de kan redde verden med gode slagord og en snill hacker eller to? I så fall hadde det vært mulig å svelge noen av de mange kamelene som stiller seg på rekke ettersom historien utfolder seg. Til det framstår boka imidlertid for selvhøytidelig (tross enkelte bevisst komiske elementer). En del av de eklektiske overdrivelsene må skrives på thrillersjangerens regning; med stor velvilje kan man kanskje kalle boka en pastisj. Men både forfatter og forteller oppleves å stå urokkelig på karakterenes side.

Innimellom luftes tvil om hvorvidt symposiet og T-skjortene 

 vil endre verden, men arrangementet framstilles likevel som tidenes 

: «Vi får håpe at dette bunner ut i et kraftig momentum, en skikkelig trøkk, slik at våre politiske ledere våkner.»

Er Den røde døren en satirisk kommentar?

KI på ville veier

Det må kalles en forfatters vri på å dø med støvlene på, når Tor Åge Bringsværds siste roman kommer ut samme måned som han gikk bort. «Magnoliadamen» er et lavmælt, stemningsfullt etterspill av en framtidsfabel, umiskjennelig bringsværdsk.

Fortelleren, Kaj, bor med sin kjære Heline i en avsidesliggende skogshytte ved et lite tjern. De har en katt, Zakkeus. For å livnære seg tegner Heline portretter på oppdrag, Kaj arbeider som skyggeforfatter for kjendiser. Kunsten er med andre ord underlagt markedet.

De to lever tilbaketrukket i harmonisk tosomhet, og skiller seg ut først og fremst ved det at Heline er ti prosent magnoliatre.

I den framtida «Magnolia­damen» er satt til, var det nemlig i en periode mulig og lov å få en del av arvestoffet til et dyr eller et tre. Nå er det forbudt, en konservativ puritanisme sprer seg i samfunnet, «et hvert menneske bør være rent og ublandet og helt seg selv.»

 omrisset av en ustabil verden, høyteknologisk med dyrket kjøtt og dronelevert mat, samtidig preget av alvorlige klimaendringer. Menneskeheten går ikke under, folk og natur har til stor grad tilpasset seg, men virkeligheten har blitt vanskeligere, hardere og farligere.

I Norge er Frihetspartiet landets største parti, de «vil gi enda mer frihet til de som har mer enn nok frihet fra før», samtidig som de rensker biblioteker for skadelig litteratur og vil landsforvise alle muslimer. Med andre ord er en del av framtidsscenarioet ubehagelig likt vår tid.

Alle innbyggere har rett til å bære våpen, California og Arizona har ligget i krig med hverandre, det er gruvedrift på månen. I naturen dukker det opp ukjente skapninger, et resultat av svenske reaktorbranner hundre år tidligere. Blant dem er de mystiske, tilsynelatende truende nattgnagerne.

vises til i bisetninger, som når de spiser danske appelsiner eller snakker om skjærgården utenfor Billund (som i virkeligheten enn så lenge ligger midt på Jylland).

Samtidig er noe uforanderlig; kjærligheten mellom Heline og Kaj er bare dypt gjenkjennelig og rørende. Ikke at den er helt uten kanter, stadig får de besøk av Helines gamle venn Adrian, som er åtte – og stadig flere – prosent ulv.

Vi holder ut

Vulkaner! De kobler enkeltmennesket til en historie like gammel som selve jorden og minner mennesket om sin egen skrøpelighet. Brennbart materiale for kunst, ja?

Men den symbolske kraften i sydende lava kan fort bli

: Kreftene som buldrer og gløder under den rolige overflaten, utbruddet som kan komme når som helst, som forandrer alt, ødelegger og gjenskaper … I «Eldane» brukes symbolikken for alt den er verdt – og utløser en tsunami av overtydelighet.

 hovedperson i denne kritikerroste, islandske romanen er den middel­aldrende geologen Anna, veletablert med sin kultiverte, snille ektemann (skatteadvokat), en voksen sønn og ei lita datter, en ibsensk uskyld. Anna er Islands ledende ekspert på vulkanologi, og når Reykjaneshalvøya ristes av en serie jordskjelv, må hun trå til.

Hun får ikke jobbe i fred, for myndighetene har opprettet et nytt organ «for å effektivisere katastrofehandteringa». Sivilforsvaret, Miljødirektoratet, Meteorologisk institutt, politidirektøren, Reiselivsforbundet og Justisdepartementet er blant dem som skal ha sitt å si, ikke minst i spørsmålet om evakuering. Mens myndighetene ikke vil skape unødig panikk, ivrer reiseindustriens representant for å sende busslaster med turister så nært opptil vulkanen som mulig.

Anna forakter den nye tidas ånd, som hun mener gir mindre myndighet til vitenskapsfolk og større til embetsmenn og interesseorganisasjoner.

 skriver interessant og smart om den konfliktfylte krisehåndteringen og de (velkjente) ideologiske strømningene som skinner gjennom her. Ikke minst er det skikkelig spennende å lese om geologenes arbeid og skjelvenes utvikling. Björnsdóttir lager på imponerende vis thrillerstemning ut av stoffet: Reykjaneshalvøya utgjør et underjordisk vulkansystem; å finne ut hvor lava eller farlig gass vil komme til overflaten, framstår som en skjebnesvanger gjettelek.

Dessverre har Anna hodet sitt et annet sted – mellom beina til fotografen Tómas Adler (analyser den), en ruskete, fri sjel som ramler inn i livet hennes som den plutselige, store kjærligheten. Etter et par korte møter settes himmel og jord i bevegelse, i billedlig og bokstavelig forstand.

Annas forhold til sine avdøde, høyst ulike foreldre, brettes ut for å underbygge hennes sentrale konflikt som manifesterer seg i valget mellom elsker og ektemann: På den ene siden det vitenskapelige, kontrollerbare, ryddige, og på den andre siden det emosjonelle, intuitive, ville, lidenskapelige. Hvilke verdier og krefter bør hun lytte til i møte med vulkanen?

 det noe latterlig over måten Anna skal tilpasses sjablongen Fornuftig Forsker. Hun kan forbanne et øyeblikk der hun plutselig kjenner på frykt: «Eg strammar meg opp og prøver å skyve dei irrasjonelle kjenslene ut av hovudet. […] kva for slags forbanna sentimentalitet er dette? Eg er vitskapskvinne, for svingande».

Anna skal tilpasses sjablongen ­Fornuftig  	Forsker.

Fornuft og følelser

Drøyt tre år etter at Joan Didion døde, er det laget bok av de private notatene hun skrev fra sine egne og datterens terapitimer. Forhåpentligvis vil utgivelsen bli stående som en skandale, et personovergrep og et grotesk eksempel på forlagsbransjens 

At bokas for- og etterord ikke reflekterer over etiske problemstillinger eller forklarer hvilke vurderinger som er lagt til grunn for publiseringen av det intime materialet, sier sitt.

Moralen er, kjære leser: Skriv testamentet ditt nå. Brenn alle dagbøker.

 til John» består av notater funnet i den amerikanske forfatteren og journalistens hjem etter hennes død i 2021. Det er detaljerte referater fra Didions terapitimer hos psykiateren Roger MacKinnon, flesteparten i 2000. Referatene var adressert til Didions forfatter-­ektemann, John Gregory Dunne. Hovedtema er deres felles adoptivdatter Quintana som, 34 år gammel, var alkoholisert, deprimert og på selvmordets rand.

Det er et besynderlig opplegg: Joan behandles hos MacKinnon og Quintana hos en dr. Kass – de to psykiaterne holder hverandre løpende orientert. Roten til Quintanas mange problemer later nemlig – ifølge psykiaterne – til å være mor-datter-forholdet. Hun har aldri frigjort seg fra sin overbeskyttende mor og greier ikke stable et selvstendig voksenliv på beina.

I en time kan MacKinnon fortelle Joan om ting Kass har fortalt 

, om Quintana. For eksempel om hvor irriterende Quintana er som pasient: «Det er enerverende for dr. Kass. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på at han snakker om henne i en tone som høres personlig forurettet ut. ‘Hun er virkelig en uforbederlig alkoholiker’, sa han til meg». Eller: «Forresten burde jeg fortelle deg at dr. Kass på nåværende tidspunkt ikke er bekymret for selvmord hos Quintana.»

Hvordan denne ordningen kom i stand, vet jeg ikke, men det skal ha vært datterens ønske at også moren begynte med terapi.

Gjennomgangstemaet for Joan er at hun må la Quintana være voksen og uavhengig, ha 

. Samtidig framstår terapisituasjonen påfallende infantiliserende. Det såre paradokset vil antakelig dukke opp i enhver familie med rusproblematikk, men freudianeren MacKinnon kvier seg heller ikke for å karakterisere Joan med paternalistisk skråsikkerhet: «Du har en nokså spektakulær mangel på de ferdighetene som kreves for å forholde seg til andre mennesker».

 lykkelig som det minst lykkelige barnet ditt, heter det seg. I 2000 står Joan og John i en vanvittig situasjon: De prøver å redde datterens liv. Dette er ikke en fortelling om mangel på kjærlighet og omsorg, men heller om destruktive sykluser av avhengighet, angst og beskyttelsesbehov. Som MacKinnon sier: «Hos deg er bekymring forvekslet med kjærlighet.» Og: «når man setter et overavhengig barn opp mot en overbeskyttende forelder, får man en fastlåst situasjon.»

­Gribbenes ­fest

Tor Åge Bringsværd var glad i knutekål. Jeg vet det fordi etter at jeg hadde 

intervjuet ham i hans vilt koselige hjem i Hølen i 2017

, kjørte han meg til togstasjonen. Og da stoppet vi på butikken ens ærend for å kjøpe knutekål, en rotgrønnsak jeg aldri hadde hørt om før.

Knutekålen har gamle røtter – en forløper for den nevnes allerede av Plinius den eldre, har jeg lest meg til, da under navnet pompeikål. I «Naturalis Historia» fra år 77 listet Plinius opp en svært lang rekke helsemessige fordeler ved kålspising.

Om Bringsværd kjente til Plinius’ kålforsvar, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg, og jeg tror han ville ha satt pris på en slik anekdotisk flik. En mann med større kulturhistorisk vitebegjær og nysgjerrighet enn Bringsværd, må vi nok – dessverre – lete lenge etter.

 4. august, 85 år gammel, kjentes det nesten som en usannsynlighet. I en mannsalder har han vært en av Norges mest produktive og allsidige forfattere, han har vært så å si allestedsnærværende for lesere i alle aldre, i alle sjangre. «Jeg sier ja til alt mulig, vet du», sa han hjemme i Hølen.

Svaret er så klart at vi skal lese. Det skal godt gjøres å komme til bunns i dette forfatterskapet. Og litteraturen hans for barn har allerede rukket å bli arvestykker som vender tilbake til voksne lesere når de selv får barn.

I 2017 holdt Bringsværd fortsatt på med 10–12 prosjekter samtidig, sa han. En sterk tilbakegang, mente han selv, for det pleide å være 17–18. Energien var det uansett ingenting å utsette på: «Jeg er med hodet og beina i full stup inn i de tingene jeg holder på med».

Det var sjelden han så tilbake på sitt eget forfatterskap: «En bok er en bru man bygger og går over, og brenner bak seg.» Antakelig er det en god innstilling for en forfatter, men heldigvis er det ikke sant for oss lesere. Vi skal fortsette å trippe fram og tilbake over Bringsværds bruer.

 ting som burde brenne og: Bringsværd kritiserte en samtid der «ting skal ha sin rette skuff, hvis det er noe vi ikke finner riktig skuff for, vil vi helst ikke vite av det. Det er en måte å se verden på som er meg veldig fremmed. Man burde brenne alle kommoder!»

Bringsværds bruer

Konseptet kan få en annen forfatter til å gremmes over ikke å ha fått ideen selv. Konkret, gjennomførbart og umiddelbart interessevekkende: «Historier om tingene dine» er en samling anekdotisk fakta fra historien om vanlige gjenstander som omgir barn og voksne i dag. Som stoler, hodeputer, innbruddsalarmer, teddybjørner, vannklosett, sko. Ting vi tar for gitt og som de fleste av oss ikke engang har tenkt over at har en historie. Men det har de så klart og det er gjennomgående interessant – ikke minst for den voksne leseren.

 har mange små oppfinnelser sin opprinnelse i en tilfeldighet eller i en enkelt persons besettelse eller behov. Oppfinneren av kulepennen var selvsagt en journalist. Oppfinneren av limstiften var inspirert av leppestiften. Han som fant opp plasteret, forsøkte bare å hjelpe sin klønete kone. Oppvaskmaskinen ble selvsagt funnet opp av en kvinne som var lei av å ta oppvasken: Josephine Cochran. (Renslebråten har vært nøye med å inkludere mange kvinnelige oppfinnere.)

mye artig informasjon: Som at det på 1300-tallet i Europa var om å gjøre å ha sko med lengst spiss, eller at den første støvsugeren var så stor at den ble trukket med hest og vogn fra hus til hus. Underholdende er det også å lese om de ærverdige Eidsvoll-mennene Frederik Schmidt og Johan Collett, som under arbeidet med Grunnloven måtte dele seng. De lå andføttes og laget seg soveregler de begge skrev under på. (Det var forbudt å sparke borti den andres nese.)

 allerede har en bråte (sorry) med barnebøker på samvittigheten, har både tegnet og skrevet. Tekstene er passe korte, med god variasjon i inngangene, sånn at boka ikke kjennes leksikalsk. Tegningene har et litt retro preg av håndtegnede blyantskisser som gir behagelige, innbydende sider samtidig som selve gjenstandene det gjelder, er realistiske og detaljert skildret. Boka er smart delt inn i kapitler viet ulike rom i et hus – i tillegg til et siste om ‘Ting for fremtiden’.

gjenfortelling rundt middagsbordet er stort. I tillegg til at informasjonen i seg selv stimulerer både faktalystne, historieinteresserte og fabulerende folk, er det som om boka åpner blikket litt. Får oss til å se gjenstandene på ny og til å tenke over hvilke andre hverdagslige ting som kanskje ruger på en overraskende historie. Og hvordan var det å leve uten disse tingene, tro? Faktisk er det jo ikke så lenge siden de fleste av dem ble funnet opp, merker vi oss under høytlesningen. Og fabler oss tilbake til tiden da man kastet potteinnholdet ut vinduet. 

. Tross alt er det visse ting her i verden som har blitt bedre.

Tingenes tilstand

Det er ikke ofte jeg har kastet bøker i søpla, men ved et par anledninger har jeg vurdert det dit hen at verden ville være et bedre sted med færre eksemplarer av tittelen. Den ene var en roman der mysteriet dreide seg rundt en forsvunnen ungjente. Å, som den bekreftet mistroen jeg har til sånne bøker, måten de på billigste vis nører oppunder en besettelse rundt unge skjønnheters tragiske og ofte voldelige endelikt.

Liz Moores nyoversatte «Guden over skogene» starter også med en tenåringsjente som blir borte. Når jeg ikke umiddelbart avskriver den, handler det først om stemningen. En fuktig, varm eim av nåletrær og jord slår mot leseren. Den kaleidoskopisk framlagte historien er satt til Adirondack-området i delstaten New York i USA, et skogbelagt fjellområde som kan likne et norsk landskap, med kupert terreng, innsjøer, elver og urskog, en blanding av løvtrær og nåletrær.

Mulighetene for å gå seg vill, er mange.

 en sommerleir for barn plassert i Van Laar-reservatet, har de én viktig regel: «Går du deg vill, sett deg ned og rop.»

Det er en setning som rommer mye; den er mer urovekkende enn betryggende der den etablerer skogen som et sted man må bli reddet fra, et sted der du kanskje ikke blir hørt. Et sted der barn kan forsvinne. Den gåsehudfremkallende følelsen vedvarer gjennom lesningen.

Det er en god grunn til at regelen terpes på: I 1961 forsvant Bear Van Laar, sønnen til rikmannsfamilien som eier reservatet, i skogene. En lokal beboer som døde like etter, ble antatt å ha drept gutten, men ingen vet egentlig hva som skjedde. Eller?

Romanens presens er satt til 1975: Alice og Peter Van Laar har fått datteren Barbara, nå tenåring. Det mer enn antydes at den pønkete, viljesterke jenta er en skuffende erstatning for broren. Idet Barbara forsvinner fra leiren, starter en ny etterforskning, historien endevendes.

Jo, og en seriedrapsmann fra området har nettopp rømt.

 ikke på spenningsmomentene; ganske snart har vi en variert meny av mulige mistenkte og en krattskog av halvt skjulte forbindelser mellom leirdeltakere, unge leirledere og andre ansatte, og Van Laar-familiens rike venner. I dette villniset skal den 26 år gamle etterforskeren Judyta stake ut retningen.

Den som roper

Det hender jeg lurer på hvordan det ville ha vært å arbeide i en bransje i vekst. Vind i seilene, champagne i glassene! I stedet har jeg levd i pressen og bokbransjens vedvarende krisetilstand i tjue år. Den neste nedbemanningen, siste spikeren i kista – katastrofen har aldri vært langt unna.

Tove Jansson skrev en nydelig novelle som heter ‘Filifjonka som trodde på katastrofer’. Her tripper det perfeksjonistiske følelsesvesenet Filifjonka nervøst rundt og bekymrer seg for sine eiendeler og for huset sitt i møte med en forestilt katastrofe. Når den faktisk inntreffer – stormen river huset i fillebiter og skyller eiendelene på sjøen – står hun stødig i vind og sjøsprøyt; hun omfavner katastrofen, frigjøres av den.

 lenge står her i vannkanten og tripper, kan vi fundere på en ting: Er dette sommeren da spøkelsene endelig ble synlige? Denne måneden inngikk Gyldendal forlik med de to tekstforfatterne Elene Martinsen og Rune Alexandersen, som hadde saksøkt både forlaget og komiker Zahid Ali for brudd på opphavsretten; de mente de hadde skrevet store deler av manuset som ble Alis mye omtalte krimroman «Svaber». Nå skal de to krediteres som medforfattere. Det kan virke som om flere forlag har tatt lærdom av saken. Stadig flere bøker beskrives nå som «skrevet i samarbeid med».

Det skulle bare mangle. Av en eller annen grunn hersker det en bred forakt/fornektelse for at forfattervirksomhet er et 

. Vi ser det i alt fra diskusjonen om «skjønnlitterær kvalitet» til denne lenge rådende ideen om at hvilken som helst hotshot har rett til å sprade rundt og ta æren for noen andres litterære arbeid. Sjokkmelding: Det viser seg at forsvarstopper, influensere og polfarere faktisk ikke uten videre kan skrive en god bok. Akkurat som 

 ikke kan gå til Sydpolen i morgen. Når du holder kjendisenes bestselgende «personlige beretninger» i hendene, er sjansen stor for at en spøkelsesforfatter har vært involvert.

Spøkelsene er gjerne drevne journalister, skribenter eller erfarne skjønnlitterære forfattere som sper på beskjedne inntekter ved å fortelle historien til en kjendis. Det er paradoksalt at bokas status angivelig har falt så dramatisk, samtidig som komikere og innholdsprodusenter gjerne vil smykke seg med en utgivelse. Skjønnlitteraturen mister økonomisk terreng, men beholder kulturell kapital og dermed også en investering for forlagene. Samtidig er det penger å tjene på kjendismemoarer skrevet «i samarbeid med», mens brorparten av de høylitterære forfatterne er rene pengeslukene.

at spøkelsesforfattere må bli standard. Men hva skjer når influenserne og idrettsstjernene inntar bestselgerlistene, har monopol på medienes litteraturdekning 

legger beslag på de profesjonelle forfatternes tid og krefter? Ironien slår krøll på seg når jeg ser stadig flere seriøse, skjønnlitterære forfattere masseprodusere fyndige reels i håp om å bygge opp den følgerskaren bokhandlerne visstnok spør etter når de vurderer hvilke bøker de vil fronte i bokhandelen.

Som Aksel Kielland skriver i sin nye bok «Besatt», er markedsideologien innebygd i de sosiale medieplattformenes infrastruktur; de gjør alt og alle til et marked og sniker markedsføringens logikk inn under huden på en. Om jeg vil selge en bok til neste år, bør jeg framover poste daglige reels der jeg byr på meg sjæl og bygger merkevaren meg™.

et litterært økosystem som likner det H.G. Wells tegner opp i klassikeren «Tidsmaskinen?» Der de vakre, uskyldsrene eloiene av noen influensere danser på rosene, med alle pengene, mens forfatterne reduseres til lyssky morlocks som jobber hardt i det stille og bare kommer til overflaten for å tuske til seg et statsstipend i ny og ne.

Blant morlocker og eloier

Et paparazzi-bilde av Ben Affleck har blitt et yndet meme-motiv: Skuespilleren står utenfor en bygning og tar seg en sigg, han har lukkede øyne og et uttrykk av total utmattelse og resignert aggresjon. Bildet dukker opp med meme-tekster som «90s kids living through their 10th historical event». Liknende versjoner florerer, et kvart århundre etter at min generasjon sto med lightere på Backstreet Boys’ Millennium-konsert og hylte ‘I Want it That Way’.

Den gangen, like før årtusenskiftet, lot verdens største felles bekymring til å være at Y2K ville få internett til å kollapse. I mørke stunder er det nå så man kan lure på … om det hadde vært til det beste? Det var ikke sånn her vi ville ha det.

Om hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen», har den drevne skribenten og medieviteren Aksel Kielland satt seg fore å skrive «en bok om hvordan teknologibransjens ideologi, verdensbilde, forretningsmodeller, markedsføringsstrategier, løfter og trusler tar bolig i språket, bevisstheten og kroppen vår.» Han dekker alt dette i en kompakt, velskrevet tekst som marsjerer taktfast mot konklusjonen om at alt går til helvete.

I likhet med mange andre mener Kielland at rastløsheten «som hjemsøker vår tid» er et symptom på hvordan teknologien har formet samfunnet. Og skal vi tro tekbransjens propaganda, kan mennesker verken stoppe eller styre den teknologiske utviklingen; det er bare å henge på.

Kielland lener seg i stor grad på to tenkere: medieteoretikeren Marshall McLuhan og den politiske filosofen Mark Fisher. Kombinasjonen medie-, teknologi- og kapitalismekritikk er kjernen i prosjektet.

Samlesningen av McLuhan og Fisher er fruktbar. Førstnevnte er mannen bak uttrykket «the medium is the message», og hans teorier fra 1960-tallet har vist seg skremmende profetiske. Teknologi må forstås som fysiske og mentale forlengelser av mennesket, mente McLuhan; den forandrer oss. Fishers begrep om kapitalistisk realisme er sentralt: Det blir stadig vanskeligere å forestille seg en annen verdensorden enn kapitalismen. I denne virkeligheten vil alle teknologier uunngåelig understøtte «den kapitalistiske verdensordenen».

 om markedsføringsspråket som med sosiale medier har smittet over på alt og alle. Med Web 2.0 og de store kommersielle aktørene, vokste det fram et maskineri basert på brukerdata, der meningsinnholdet i en ytring er underordnet dens klikkverdi. En kjent sak, men Kielland setter enkle ord på de store konsekvensene: «det ble innført nye rammebetingelser for kommunikasjon som ikke hadde noe å gjøre med å kommunisere med andre mennesker.»

Et betimelig poeng for Kielland er at denne verdensforståelsen understøtter høyresidens store fortellinger og er en del av bakgrunnen for den kraftige politiske høyrevinden. Kielland diskuterer kort om det er mulig å skape en alternativ bevisstgjøring innenfor den rådende infrastrukturen. Svaret hans er nei; selv om bevegelser som Black Lives Matter og metoo har fått stor oppmerksomhet, har de fått lite reelt politisk gjennomslag. Venstresida jobber i motbakke, mens høyresida i større grad kan benytte systemet til sin fordel. Kielland er rimelig unyansert og kategorisk på dette, som på mye annet, men som et forsøk på å forstå høyrebølgen, er det et interessant spor å forfølge.

, en filmsjanger som bruker sterke virkemidler for å formidle kroppslig endring, deformasjon og overskridelse. Han bruker filmene som prisme for å forstå teknologiens invaderende sider og hevder sjangerens motivkrets gir rom til å snakke om teori på en håndfast måte, relatert til egne liv og kropper.

Det er en populær påstand, men er den sann?

Ingen vei ut

Tittelen er lett å forelske seg i. Johanne Nordby Wernø forklarer at den har sitt opphav i sønnens rop når vekkerklokka hans, med en lysende kanin, viser at en ny dag gryr: «Kaninen har stått opp!» Tittelen viser til hennes egen kjærlighet for en ny start, som er det boka handler om. Det er lett å assosiere videre til den angstridde kaninen i «Alice i eventyrland» og til den ustoppelige, ensporede Duracell-kaninen. Våkne kaniner er 

Kaniner til side er boka en beretning om månedene etter at Wernø, som har hatt en suksessrik karriere som kunstskribent, kurator og leder av eget kommunikasjonsbyrå, i en alder av 42 år får vite at hun er autistisk. Diagnosen blir satt etter en utredning hun selv maste seg til, i et helsevesen som gjennom tiår har misforstått/avfeid utfordringene hennes som alt fra B12-mangel til fibromyalgi.

 livet seg for en såkalt høytfungerende udiagnostisert kvinne med autisme? I Wernøs tilfelle dreier det seg på én side om en mengde eksentriske «tilbøyeligheter» (hennes ord), som en sterk sensitivitet mot sanseinntrykk, frustrasjon over at osten og kyllingen bytter plass i butikken, eller at noen tar «hennes» plass på yogatimen. Stort behov for alenetid og for å lage detaljerte lister over gjøremål. Hun kan gå inn i hyperfokus og har høy arbeidskapasitet, brenner for særinteresser.

Fra min selvdiagnostiserte posisjon i randsonen av de nevrotypiskes rike tenker jeg innledningsvis et par ganger at «dette er jo 

 vanlig»: å tenke på katastrofer og alltid legge plan B, C, D; å bli «desperat av frustrasjon» over naboens lyder; å mislike at noen setter tingene dine på feil plass; å sove med vektdyne; «å forvitre inni seg av small talk i den grad at du må forlate middagen».

Wernø beskriver det da også som vanskelig for de autistiske å få aksept 

mange kjenner seg igjen i noe av det de beskriver. Djevelen ligger nok ikke i detaljene, men i mønsteret som dannes når man zoomer ut, mengden og intensiteten av rigide tilbøyeligheter og i mer alvorlige utslag som gjør det vanskelig å fungere: Langvarig utbrenthet, depresjon og angst, sosiale konflikter. Et utall forsøk på behandling hos alt fra psykolog til naprapat.

for Wernø en enormt frigjørende bekreftelse. Det som var «et utall rørete småbiter» utgjør nå «en fullstendig logisk mosaikk.» Et annet sted står det at «alt jeg har bak meg [utgjør] en ny helhet». Hun trekker takknemlig inn under det hun kaller de nevrodivergentes paraply.

Glimtvis problematiserer hun sin egen halleluja-aktige åpenbaring; ser hun nå autisme overalt? «Det er vanlig å bli ‘mer autistisk’ det øyeblikket diagnosen er et faktum». Hun stopper opp og tenker: «Ser jeg bare autisme i alt og alle […]?» Spørsmålet streifer også denne leseren; er det hensiktsmessig i et forsvar for nevrodiversitet å definere enhver særegen tilbøyelighet (også hos folk som aldri fikk en diagnose, som Andy Warhol) som autistisk? Boka får en til å tenke over diagnosens kraft, på godt og vondt.

 er sentralt: måtene de autistiske kamuflerer seg på for å passe inn. Noen, som Wernø, er gode på det, men det er utmattende. Hun har venner og holder øyekontakt, etablerer familie og altså et kommunikasjonsbyrå. Er ikke autister dårlige på kommunikasjon, spør du? For Wernø er det ingen selvmotsigelse, hun har jo 

 kommunikasjon, retorikk og lingvistikk på universitetet 

 hun følte at dette mestret hun ikke naturlig.

Boka er i seg selv en mosaikk, ut over hovedteksten satt sammen av journalutdrag, legekommunikasjon, Wernøs egne «brev» til Agatha Christie (de kjennes litt forserte), skjønnlitterære tekstutdrag og punktlister. Det er en springende og distré form som speiler innholdet i leken helhet. «Kaninen har stått opp» er også et manifest for kvinner som sent eller aldri får rett diagnose, i en verden skreddersydd for det «normale».

Boka får en til å tenke over ­diagnosens kraft.

Hjerne det

Den 29. november 1864 massakrerte den amerikanske hæren cheyenner og arapahoer i en landsby i Colorado. Antallet drepte anslås å ha vært på rundt 150 personer, to tredeler kvinner og barn. Forut for angrepet hadde det vært en bølge av motstandshandlinger fra urbefolkningens side etter at de hadde mistet store landområder til amerikanske nybyggere. Vitnesbyrdene fra massakren forteller om ufattelig brutalitet og ondskap fra soldatenes side.

Wikipedias ikke-komplette historiske liste viser til 262 massakrer på amerikanske urfolk, de fleste av dem på 1800-tallet. Den nevnte Sand Creek-massakren danner utgangspunkt for Tommy Oranges «Villfarne stjerner», som følger en slekt av urfolk i syv ledd, fra 1864 og til vår tid.

Orange beskriver ikke selve massakren, men viser hvordan det spilte blodet fra den renner gjennom generasjonene. Resultatet er like berørende som det er litterært sterkt.

Jude Star, som etter å ha overlevd Sand Creek-massakren forsøker å kare seg tilbake til et virkelig liv. Et gjennomgående tema i slektskrøniken er forholdet mellom det å bare overleve og det å virkelig leve. Som det står om en seinere slektning, Victoria Bear Shield:

Du er av et folk som overlevde ved å gjøre sin overlevelse til mer enn det å overleve, som gjorde hva de kunne for å holde sammen. Men du vil ikke vite om menneskene foran deg vil være i stand til det samme. Og de vil ikke vite om de er i stand til den slags kjærlighet som overlever overlevelse

Etter Jude Star ruller bokas kapitler gjennom to cheyenne-generasjoner i prekær kamp, i møte med den hvite overmaktens voldsutøvelse, før vi møter nevnte Victoria. Moren hennes dør under fødselen og hun vokser opp hos hvite, alkoholiserte adoptivforeldre som gjør henne til hushjelp. Som voksen blir hun kjent med andre urfolkskvinner på jeansfabrikken der hun arbeider: «Når du etter hvert forstår hva det innebærer å være indianer, vil du lure på om du er det, har det i deg?»

av skjebner har mange tråder. Hvert kapittel er tilegnet én person, hvert portrett så fyldig at det kunne ha vært en roman i seg. Fortellerposisjonen skifter: Noen beskrives i tredjeperson, noen er jeg-personer, andre tiltales som et «du». Nærheten til skjebnene veksler mellom lange sveip, grove riss og nærgående nedslag. Grepene understreker det ambivalente og skiftende ved det vi kaller identitet, samtidig som Orange blottlegger slektsbånd og samklang mellom generasjonene, som for å si at alt er ikke flyktig, alt har sin opprinnelse. Språket er slående direkte, energisk på en fattet, usentimental måte, som om språket forsøker å tøyle den voldsomme historien og eie den.

Orange holder seg ikke bare i cheyenne-stammen, men gir også stemme til andre de kommer i berøring med. Som Richard Henry Pratt, en historisk virkelig fangevokter ved fengselsfestningen Fort Marion, der urfolk ble holdt som krigsfanger. Hans mål for fangene var total assimilasjon: «Drep indianeren, frels mennesket.»

 romanen nærmer vi oss nåtid, bokas andre del starter i 2018 og her møter vi igjen karakterene fra Oranges forrige roman, «Powwow» (2020). I Oakland forsøker halvsøstrene Opal og Jacquie fortsatt å finne ut av hverandre og å ta vare på barnebarna Loother, Orvil og Lony Red Feather. Gjensynet er sterkt, for «Powwow» sluttet med at Orvil ble skutt under en powwow, altså en sammenkomst med tradisjonell dans for urfolk.

Åpen himmel

Å si at en roman har et konstruert preg, er som regel ikke ment som et kompliment. I amerikanske Katie Kitamuras nyoversatte «Audition» står den beskrivelsen allerede på omslaget, i positivt fortegn; denne romanen er «briljant konstruert».

Her er det konstruerte et hovedpoeng; teksten liksom paraderer rundt med en plakat der det står: Dette er en konstruksjon.

enkel: En middelaldrende skuespiller møter en ung mann hun knapt kjenner på en sjelløs restaurant i Financial District i New York (det kunne ha vært hvilken som helst restaurant i hvilken som helst by, jeg kommer tilbake til det). Det viser seg at mannen, Xavier, mistenker at han er kvinnens sønn – noe det ikke er spesielt vanskelig for henne å avvise; hun foretok en gang en abort, og har forblitt barnløs. Møtet med Xavier – som kvinnens mann Tomas kanskje, kanskje ikke får med seg – blir likevel katalysator for subtile og samtidig grunnleggende skifter i det lange og satte ekteskapet.

Midtveis i romanen snus alt på hodet: I del to 

 Xavier likevel parets sønn. Er det en parallell virkelighet, en ønskedrøm? Er én av versjonene virkelig, den andre en audition, en prøve? Det uforklarte skiftet skaper en dynamikk av noe 

og et spill med virkeligheter som rommer noe av det mer interessante ved romanen. Xavier flytter hjem til foreldrene med en midlertidighet som raskt gror til. Relasjoner settes i spill – dem de har til hverandre og den kvinnen, førstepersonsfortelleren, har til seg selv.

 rundt oppsetningen av stykket «Parts of Speech», der kvinnen har en hovedrolle. I mange teaterromaner utgjør detaljerte beskrivelser av selve stykket en speiling av romanens handlingsnivå. Ved første øyekast kunne man reagere på at det 

 er tilfellet her, vi får vite fint lite om stykkets innhold. Men denne tomheten, denne mangelen, stillheten, er nettopp en speiling, der handlingsplanet og den for leseren tomme scenen står i et gjensidig refererende forhold.

Katie Kitamura skaper relasjoner og dialoger som i et blackbox-teater der alle omgivelser er strippet vekk til fordel for et intimt kammerspill. Og Kitamura er god på disse fortettede scenene, der årevis med forestillinger og rammebetingelser kan forskyves med elegante grep. Det finnes mange sviende gode passasjer her med betraktninger over det såre forholdet og maktforskyvningen mellom foreldre og barn, om aldring og om forholdet mellom sceneliv og virkelighet. Setningene er nitid velpolerte med en touch av amerikansk pompøsitet og virker vel ivaretatt av Bjørn Alex Herrman, men forlaget burde ha kostet på seg en ekstra runde korrektur.

 å forklare hvorfor jeg synes boka er irriterende. For det første handler det om menneskesynet: Ingen kan egentlig kjenne hverandre, er det som om boka antyder, ethvert menneske er ikke mer enn en samling skiftende roller, våre forhold til hverandre er grunnleggende ustabile og skjøre. Til dette kan jeg bare si at jeg har hørt det før, og at det er en floskel vi har tatt til hjertet delvis fordi den passer så godt i et system som tjener på at vi forholder oss til verden og hverandre på en uforpliktende, usikker måte.

 ord snakk om et ganske kaldt univers, som understrekes av den nedstrippede estetikken. Dette er en bok nesten uten adjektiver, det finnes knapt beskrivelser av fysiske omgivelser. Ingenting ser ut som noe, ingenting smaker som noe, ingenting har lukt. Noe berøring er det riktignok, for det meste liksomtvetydige håndgrep, men ellers foregår den relasjonelle balletten i et tomt landskap.

Ta frokosten som et eksempel. Denne familien har spist samme frokost sammen i alle år, får vi vite. Upraktisk og ernæringsmessig ugunstig nok handler det om at én person i dette diffust privilegerte trekløveret hver morgen finner tid til å tusle ned på et bakeri og ta med seg «bakervarer» hjem. Ordene «croissant» og «wienerbrød» dukker opp, ellers er disse «bakervarene» – hovedingrediens i familiens viktigste felles ritual – en rekvisitt på lik linje med alt av fysiske gjenstander som dukker opp. Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon for kammerspillet.

Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon.

Falske forestillinger

Tolv enkle kart, heter det i undertittelen på denne faktaboka for barn, utgitt mens ingenting som har med kart å gjøre, virker spesielt enkelt. Nyhetsreporter Tim Marshall er allerede anerkjent for geografikunnskapen sin, «Fanget av geografien» er barneversjonen av hans bestselger «Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden».

Det er en god idé og en komplisert oppgave.

 som likner denne hjemme, «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Alexandra Mizielinska og Daniel Mizielinski, fra 2014. Den blir vi aldri helt ferdig med. «12 enkle kart» har ikke 

 engasjerende oppslag og mangler dessuten humoren, kanskje naturlig nok. Illustratørduoens tegninger er pene, men så tidsriktige at det har gått inflasjon i stilen. Mens den nevnte 2014-boka favnet alt fra matretter til mytologiske skapninger, er innfallsvinkelen her helt spesifikk: Hvordan har geografien formet menneskenes og samfunnets historie? Oppslagene tar for seg region etter region og viser hvordan den har gjort nettopp det, på helt konkret vis.

Det handler om ressurser og fjellkjeder, om kanaler og kystlinjer, ørkener, dyrkbar mark og elver. Om muligheten hvert land, hver region, har for å dra nytte av sitt landskap og hvilke begrensninger det gir dem. Noen ganger er begge deler sant, som når Huangelven i Kina er en viktig vannkilde, samtidig som den ofte fører til ødeleggende oversvømmelser.

hvordan Europa og USA har vært heldige med klimatiske forhold, ressurser og geografisk utforming som har gitt fordeler og medført konsentrasjon av rikdom, velstand og makt. Når vi blar til Afrika, virker det håpløst: «Alle kontinenter har sine problemer, men det er få som har hatt så mange som Afrika». Marshall lister opp krig, utnyttelse, slaveri og sykdommer, farlige dyr og uhensiktsmessige fossefall. Siste oppslaget om verdensdelen – ‘Afrika i dag’ – viser en moderne, vestlig utseende storby med parkanlegg: Se nå, går det så meget bedre for Afrika.

Framstillingen av det afrikanske kontinentet minner om at en bok som relativt ensidig vektlegger geografiske forhold, antakelig ikke bør hevde å «forklare verden». En bok av dette slaget kan umulig gi et komplett bilde, det påpeker Marshall også i sitt forord. I det store og hele er boka imidlertid interessevekkende, og du trenger ikke være barn for å lære noe nytt her.

fortsatt navnet sitt i behold på USA-kartet. På oppslaget om Midtøsten er halve Gaza skjult bak en tegning av al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, mens på kartet over Russland ligger en rød boble over mesteparten av grensa til Ukraina. Verden blir til – og raseres – mens menneskene tegner kart.

Mellom kartoppslagene er det sider med blant annet gjennomganger av områdenes grenseendringer opp gjennom århundrene. Krig på krig på krig. Det er riktig nok utenfor bokas domene, men jeg vil hviske i øret på barnet: Historien og verden er mer enn dette!

På papiret

Bestiariet er en fengslende litterær sjanger. Slike samlinger, som var særlig populære i middelalderen, består av fabler eller skildringer av vekselvis faktiske og mytologiske skapninger, gjerne monstrøse. Opprinnelig hadde tekstene en kristen, moralsk funksjon og skulle hjelpe mennesker med å skille mellom det gode og det onde.

I tillegg er det jo skikkelig gøy å lese om monstre.

Det eldste bestiariet man kjenner til skal være et gresk manuskript kalt Physiologus, som inkluderte fortellinger om dyr fra verker til blant andre Herodot, Plinius den eldre og Aristoteles. Jorge Luis Borges’ «Manual de zoología fantástica» fra 1957 er et eksempel på en moderne fortolkning av sjangeren. I Norge har folkeminneforskeren Ørnulf Hodne skrevet flere bøker om vår nordiske myteheim, hans «Vetter og skrømt i norsk folketro» er en ypperlig liten oversikt over troll og tusser.

tradisjoner Tore Aurstad griper inn i med utgivelsen av barneboka «Monster! Fortellinger om monstre og fabeldyr». Boka, som er illustrert av Flu Hartberg, tar oppslag for oppslag for seg monstrøse skikkelser fra hele verden. Drager, zombier og avskyelige snømenn er med, ellers har Aurstad åpenbart lagt ned en innsats for å finne fram til mindre kjente skapninger, han favner bredt i tid og sted. Møt Geitedreperen, Nattens herre og Jenny med de grønne tennene. Eller Slenderman, Liketeren og Perus Ansiktsskrellere. Stoffet er fascinerende og gruvekkende for store og små, og inspirerer til å lete opp mer kunnskap om beistene.

Aurstad levendegjør og varierer tekstene ved ofte å starte med en konkret historisk anekdote: «En septemberkveld i 1979 opplevde en gruppe barn i England noe mystisk»; «En julikveld i 1845 var to menn ute og fisket på Romsdalsfjorden.» Slik unngås den repetitive strukturen som lett kunne ha preget en katalog.

Særlig liker jeg oppslagene der Aurstad beskriver hvordan en type beist viser seg i liknende former i ulike verdenshjørner, som forskjellige skrekkfugler: 

 fra Persia – sistnevnte er «så gammel at den har sett verden bli ødelagt og gjenoppstå tre ganger», førstnevnte «kan fly like fort som tanken.»

Dessuten er det spennende med skapninger som Fossegrimen og Marmælen, som under visse omstendigheter kan glimte til med godhet overfor menneskene.

 illustratør Hartberg er drevne i sine fag. Hartbergs litt groteske og voldsomme strek og gusjefargede palett kommer til sin rett i råskumle og krypende ekle oppslag der båter slukes av kjempeblekkspruter, demoner mesker seg i menneskekjøtt og ekle kjempeormer glefser med tusen tenner. At både vesener og mennesker ofte er tegnet uten pupiller, gjør det hele ekstra skummelt.

Skrekk!

For et drøyt tiår siden støtte jeg på en tidligere hallomann fra NRK, og han fortalte noe som gjorde inntrykk. På barne-tv pleide det å være en trygg voksenperson til stede, sa han. Men etter hvert begynte de voksne å forsvinne fra barne-tv, ungene ble sine egne programledere. Han var skeptisk; barn bør ha en trygg voksen med seg inn i tv-tittingen, i stedet for å bli overlatt til seg selv. Inntrykket mitt er at dette nå til en viss grad har snudd på NRKs barne-tv, selv om den voksne programlederen fortsatt skal være barneaktig – en venn, ikke en veileder. I resten av medielandskapet har trenden med voksenabdikasjon mutert: Ungene er nå overlatt til seg selv på nett. Som Klassekampen skrev mandag er halvparten av norske niåringer på sosiale medier.

Hvor stor plass skal voksne ta i barns fritid? Hvilken funksjon skal vi ha?

 har en lang historie i barnelitteraturen. Det er et grunnleggende trekk ved sjangeren. I den lesverdige boka «The Haunted Wood» tråler Sam Leith barnebokkanon og finner et mønster: Foreldrene må ryddes av veien for å gi barnet friheten og selvstendigheten eventyret krever. Tenk på Huckleberry Finn, Peter Pan, Harry Potter, Alice i Eventyrland. Og så Pippi, da.

Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe fyller 80 år 21. mai. Datoen er satt til Lindgrens datter Karins bursdag – det var hun som fant på navnet til det som skulle bli en av verdens mest kjente barnebok-karakterer. Pippi-fortellingene ble først refusert i 1944 av Albert Bonniers Förlag, som mente stoffet var for kontroversielt. Etter en liten omskriving vant manuset en konkurranse hos Rabén & Sjögren. Bøkene ble gitt ut mellom 1945 og 1948 og nylig ble Pippi tilgjengelig på språk nummer 80: nigeriansk pidgin.

står de voksne for alt som er galt. Politiet er dumme regelryttere, fru Prysselius representerer institusjonalisering og undertrykking; foreldrene til Tommy og Annika er besteborgerlige. Pippis pappa, sydhavskongen Efraim, skiller seg ut, i den grad at han kanskje selv er å regne som et slags barn.

Den ville, sterke jente­karakteren var kontroversiell på 1940-tallet. Men Pippi utfordrer ikke lenger i kraft av sin personlige karakter. Tvert om har hun blitt en arketype, så definerende at jeg savner motsatsen – den sårbare, usikre barnebokheltinnen.

Men Pippi var også et opprør mot datidas autoritære foreldrestil. Den endret seg og ble friere, ledigere de kommende tiårene, men nå er vi på vei i en tredje retning. Vi snakker om helikopterforeldre, tigerforeldre, curlingforeldre. Tilrettelegging, organisering og overvåking preger barndommen. Men samtidig lever barna sine separate, hemmelige liv på sosiale medier. Det er et paradoks her i det maniske forsøket på å totalkontrollere barnas fysiske hverdag, samtidig som en regulering av deres mentale og mediale diett framstår som hinsides vår kapasitet som voksne mennesker.

min hallomann: Den voksne trengs i barnas verden, ikke minst i utforskningen av ukjente mediefarvann. Samtidig trengs Pippi. Ikke fordi vi skal kreve av jenter at de må være sterke og usårbare, men fordi Pippi minner om å gi rom til den midlertidige foreldreløsheten som blåser mildt gjennom forsommer­ettermiddagene.

Om jeg løfter blikket, utspiller det seg en tidløs barndom utenfor vinduet. Med hestehov og løvetann har barna sprunget ut. Ungene samles på plener og lekeplasser, de driver inn og ut av husene, opp i trehytta, ned på sklia. De står med rompa i været og leter etter insekter. Det er borettslagsbarnas privilegium: Åpne døra og det er her du har venna dine.

Ja, må hon leva

Araberne […] forstår utmerket godt hva vi vil og hva vi gjør i landet», skriver Theodor Herzl i 1891.

Herzl er kjent som en farsfigur for sionismen, bevegelsen som arbeidet for opprettelsen av en jødisk stat. Etter et besøk i Palestina, der et stadig større jødisk samfunn er i ferd med å etablere seg, stiller han seg sterkt kritisk til jødiske bosettere som behandler den arabiske lokalbefolkningen «med fiendtlighet og grusomhet». Hat og hevnlyst vil bli resultatet, advarer Herzl, om ikke det jødiske samfunnet i Palestina møter sine «brødre» med «kjærlighet og respekt, rettferdig og anstendig.»

– Herzl var barn av en progressiv, liberal, europeisk tradisjon, sier Göran Rosenberg.

Jeg møter den svenske journalisten og forfatteren i Oslo, i anledning den nye oversettelsen av hans bok «Det tapte landet», som opprinnelig utkom i 1996. Her skriver Rosenberg blant annet om Herzls utopiske framtidsroman «Altneuland», utgitt i 1903 og satt tjue år fram i tid, til en virkelighet der jødene har skapt et multikulturelt, liberalt og progressivt drømmesamfunn i Palestina, der jøder, kristne og muslimer lever i harmoni, med respekt for hverandres religion og kultur.

Altså en sterk kontrast til den realiteten Herzl så med sine egne øyne noen år tidligere.

– Den sosiale og politiske utopien hans er ganske vakker – og urealistisk.

«Det tapte landet» foreligger nå med to nye, avsluttende kapitler, det ene skrevet i 2007, det andre i 2024. Det er en bok om Israels tilblivelseshistorie, ideologien, mytene og hendelsene som har formet landet. Og om Rosenbergs personlige forhold til det lovede land der han, selv sønn av Holocaust-overlevende, bodde i to formative unge år, fra 1962.

Boka skildrer hvordan Rosenberg rives med av den lovnadsfulle ånden som preget den unge nasjonen. «Israel var et helteepos», skriver han, «et gjennomideologisert samfunn». Ideologien hvilte i liten grad på jødisk religion og tradisjon, i stedet handlet det om å skape et nytt, jødisk menneske, «forbausende likt det nye sosialistiske». Dette nye, sterke mennesket skulle formes av hardt arbeid, kollektive og sosialistiske idealer.

Det finnes ingen genuin opposisjon mot det som skjer.

Landet som ikke ble

Å lese Signe Gjessing, som nå for første gang er gjendiktet til norsk, kjennes som å dra på en 

 tur. Ikke til Danmark. Et sted mellom stjernene, ikke så langt fra sola? Her er størrelser som stjernene, sola og verdensrommet uærbødig besjelet og dratt inn i den menneskelige sfæren, effekten er komisk og underliggjørende, mystisk.

Den nye utgivelsen består av Gjessings første diktsamling, «Ut i det u-løse», fra 2014 og hennes sjette bok, «Illuminasjonen av alt» fra 2023. Gjessing var bare 22 år da hun debuterte. «Ut i det u-løse» er uvøren skrift, rå og sårbar, rytmiske biter av sterke visuelle bilder og kryptiske sammenstillinger. Særlig påfallende er de lite intuitive sammenlikningene, de mange som-ene er glatte som sprellende fisk, nekter å la seg fiksere i en bestemt betydning som får leseren til å tenke: 

Som når mørkleggingsgardiner «faller som drikkevann», sekundene «viser frem steiner som om de skulle / gifte seg», eller «lag-på-lag-fornuft flagrer / som tettsittende, dype spadestikk».

motiver åpenbarer seg: stjerner og hud, hår, duer, papir, vann, årer. Bruken av det siste ordet antyder fleksibiliteten i en tålmodig lesning: Ordet kan handle om framkomstmidler i tre ulike forstander – en åre i vannet, en blodåre i kroppen, året og tiden som går. I alle tilfeller handler det om en bevegelse, som det er mye av hos Gjessing. Det kosmiske og jordlige, det høye og det lave griper i hverandre. Ofte forviller tolkningen min seg inn i noe ullent, men jeg liker de brå, lakoniske bruddene i det høystemte: «Hvorfor / gjenopptrykke seg selv? raser det bunnløse / blå. / Stjernene rister morgenen, / som om det var en hals imellom dem. Det er det ikke.»

Silje Linge Haalands velklingende norske gjendiktning ivaretar Gjessings særegne preg med en uhøytidelig eleganse.

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

Vitsen med bokanmeldelser er ikke å få folk til å lese.

Med «Den røde døren» sparker Gert Nygårdshaug inn så mange åpne dører at det blir full gjennomtrekk.

Tor Åge Bringsværds siste bok er en kjærlighetsfull hilsen fra en farlig verden.

Fornuft og følelser

Denne boka burde aldri ha blitt gitt ut.

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Alt fra trampoliner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Den som roper

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Velkommen til redselskabinettet!

Hva gjør en autismediagnose med selvbildet?

Åpen himmel

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Ja, må hon leva

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

Melkeveien

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

I hvitøyet

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Vitsen med bokan­mel­delser er ikke å få folk til å lese.

Med «Den røde døren» sparker Gert Ny­gårds­haug inn så mange åpne dører at det blir full gjen­nom­trekk.

Tor Åge Brings­værds siste bok er en kjærlig­hetsfull hilsen fra en farlig verden.

Fornuft og følelser

Denne boka burde aldri ha blitt gitt ut.

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Alt fra trampo­liner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Den som roper

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Velkommen til redsels­ka­bi­nettet!

Hva gjør en autisme­diagnose med selvbildet?

Åpen himmel

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Ja, må hon leva

Arbei­der­sio­nis­tene drømte om et sosia­listisk ideal­sam­funn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

Melkeveien

Rystende debut om psyko­logisk mis­hand­ling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmo­dighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et proble­matisk valg.

I hvitøyet

Super­stjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tids­pa­ra­dokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfris­kende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Vitsen med bokanmeldelser er ikke å få folk til å lese.

Med «Den røde døren» sparker Gert Nygårdshaug inn så mange åpne dører at det blir full gjennomtrekk.

Tor Åge Bringsværds siste bok er en kjærlighetsfull hilsen fra en farlig verden.

Alt fra trampoliner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Velkommen til redselskabinettet!

Hva gjør en autismediagnose med selvbildet?

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.