Silje Bekeng-Flemmen

#fff

#000

Det er ikke ofte jeg har kastet bøker i søpla, men ved et par anledninger har jeg vurdert det dit hen at verden ville være et bedre sted med færre eksemplarer av tittelen. Den ene var en roman der mysteriet dreide seg rundt en forsvunnen ungjente. Å, som den bekreftet mistroen jeg har til sånne bøker, måten de på billigste vis nører oppunder en besettelse rundt unge skjønnheters tragiske og ofte voldelige endelikt.

Liz Moores nyoversatte «Guden over skogene» starter også med en tenåringsjente som blir borte. Når jeg ikke umiddelbart avskriver den, handler det først om stemningen. En fuktig, varm eim av nåletrær og jord slår mot leseren. Den kaleidoskopisk framlagte historien er satt til Adirondack-området i delstaten New York i USA, et skogbelagt fjellområde som kan likne et norsk landskap, med kupert terreng, innsjøer, elver og urskog, en blanding av løvtrær og nåletrær.

Mulighetene for å gå seg vill, er mange.

 en sommerleir for barn plassert i Van Laar-reservatet, har de én viktig regel: «Går du deg vill, sett deg ned og rop.»

Det er en setning som rommer mye; den er mer urovekkende enn betryggende der den etablerer skogen som et sted man må bli reddet fra, et sted der du kanskje ikke blir hørt. Et sted der barn kan forsvinne. Den gåsehudfremkallende følelsen vedvarer gjennom lesningen.

Det er en god grunn til at regelen terpes på: I 1961 forsvant Bear Van Laar, sønnen til rikmannsfamilien som eier reservatet, i skogene. En lokal beboer som døde like etter, ble antatt å ha drept gutten, men ingen vet egentlig hva som skjedde. Eller?

Romanens presens er satt til 1975: Alice og Peter Van Laar har fått datteren Barbara, nå tenåring. Det mer enn antydes at den pønkete, viljesterke jenta er en skuffende erstatning for broren. Idet Barbara forsvinner fra leiren, starter en ny etterforskning, historien endevendes.

Jo, og en seriedrapsmann fra området har nettopp rømt.

 ikke på spenningsmomentene; ganske snart har vi en variert meny av mulige mistenkte og en krattskog av halvt skjulte forbindelser mellom leirdeltakere, unge leirledere og andre ansatte, og Van Laar-familiens rike venner. I dette villniset skal den 26 år gamle etterforskeren Judyta stake ut retningen.

Den som roper

Det hender jeg lurer på hvordan det ville ha vært å arbeide i en bransje i vekst. Vind i seilene, champagne i glassene! I stedet har jeg levd i pressen og bokbransjens vedvarende krisetilstand i tjue år. Den neste nedbemanningen, siste spikeren i kista – katastrofen har aldri vært langt unna.

Tove Jansson skrev en nydelig novelle som heter ‘Filifjonka som trodde på katastrofer’. Her tripper det perfeksjonistiske følelsesvesenet Filifjonka nervøst rundt og bekymrer seg for sine eiendeler og for huset sitt i møte med en forestilt katastrofe. Når den faktisk inntreffer – stormen river huset i fillebiter og skyller eiendelene på sjøen – står hun stødig i vind og sjøsprøyt; hun omfavner katastrofen, frigjøres av den.

 lenge står her i vannkanten og tripper, kan vi fundere på en ting: Er dette sommeren da spøkelsene endelig ble synlige? Denne måneden inngikk Gyldendal forlik med de to tekstforfatterne Elene Martinsen og Rune Alexandersen, som hadde saksøkt både forlaget og komiker Zahid Ali for brudd på opphavsretten; de mente de hadde skrevet store deler av manuset som ble Alis mye omtalte krimroman «Svaber». Nå skal de to krediteres som medforfattere. Det kan virke som om flere forlag har tatt lærdom av saken. Stadig flere bøker beskrives nå som «skrevet i samarbeid med».

Det skulle bare mangle. Av en eller annen grunn hersker det en bred forakt/fornektelse for at forfattervirksomhet er et 

. Vi ser det i alt fra diskusjonen om «skjønnlitterær kvalitet» til denne lenge rådende ideen om at hvilken som helst hotshot har rett til å sprade rundt og ta æren for noen andres litterære arbeid. Sjokkmelding: Det viser seg at forsvarstopper, influensere og polfarere faktisk ikke uten videre kan skrive en god bok. Akkurat som 

 ikke kan gå til Sydpolen i morgen. Når du holder kjendisenes bestselgende «personlige beretninger» i hendene, er sjansen stor for at en spøkelsesforfatter har vært involvert.

Spøkelsene er gjerne drevne journalister, skribenter eller erfarne skjønnlitterære forfattere som sper på beskjedne inntekter ved å fortelle historien til en kjendis. Det er paradoksalt at bokas status angivelig har falt så dramatisk, samtidig som komikere og innholdsprodusenter gjerne vil smykke seg med en utgivelse. Skjønnlitteraturen mister økonomisk terreng, men beholder kulturell kapital og dermed også en investering for forlagene. Samtidig er det penger å tjene på kjendismemoarer skrevet «i samarbeid med», mens brorparten av de høylitterære forfatterne er rene pengeslukene.

at spøkelsesforfattere må bli standard. Men hva skjer når influenserne og idrettsstjernene inntar bestselgerlistene, har monopol på medienes litteraturdekning 

legger beslag på de profesjonelle forfatternes tid og krefter? Ironien slår krøll på seg når jeg ser stadig flere seriøse, skjønnlitterære forfattere masseprodusere fyndige reels i håp om å bygge opp den følgerskaren bokhandlerne visstnok spør etter når de vurderer hvilke bøker de vil fronte i bokhandelen.

Som Aksel Kielland skriver i sin nye bok «Besatt», er markedsideologien innebygd i de sosiale medieplattformenes infrastruktur; de gjør alt og alle til et marked og sniker markedsføringens logikk inn under huden på en. Om jeg vil selge en bok til neste år, bør jeg framover poste daglige reels der jeg byr på meg sjæl og bygger merkevaren meg™.

et litterært økosystem som likner det H.G. Wells tegner opp i klassikeren «Tidsmaskinen?» Der de vakre, uskyldsrene eloiene av noen influensere danser på rosene, med alle pengene, mens forfatterne reduseres til lyssky morlocks som jobber hardt i det stille og bare kommer til overflaten for å tuske til seg et statsstipend i ny og ne.

Blant morlocker og eloier

Et paparazzi-bilde av Ben Affleck har blitt et yndet meme-motiv: Skuespilleren står utenfor en bygning og tar seg en sigg, han har lukkede øyne og et uttrykk av total utmattelse og resignert aggresjon. Bildet dukker opp med meme-tekster som «90s kids living through their 10th historical event». Liknende versjoner florerer, et kvart århundre etter at min generasjon sto med lightere på Backstreet Boys’ Millennium-konsert og hylte ‘I Want it That Way’.

Den gangen, like før årtusenskiftet, lot verdens største felles bekymring til å være at Y2K ville få internett til å kollapse. I mørke stunder er det nå så man kan lure på … om det hadde vært til det beste? Det var ikke sånn her vi ville ha det.

Om hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen», har den drevne skribenten og medieviteren Aksel Kielland satt seg fore å skrive «en bok om hvordan teknologibransjens ideologi, verdensbilde, forretningsmodeller, markedsføringsstrategier, løfter og trusler tar bolig i språket, bevisstheten og kroppen vår.» Han dekker alt dette i en kompakt, velskrevet tekst som marsjerer taktfast mot konklusjonen om at alt går til helvete.

I likhet med mange andre mener Kielland at rastløsheten «som hjemsøker vår tid» er et symptom på hvordan teknologien har formet samfunnet. Og skal vi tro tekbransjens propaganda, kan mennesker verken stoppe eller styre den teknologiske utviklingen; det er bare å henge på.

Kielland lener seg i stor grad på to tenkere: medieteoretikeren Marshall McLuhan og den politiske filosofen Mark Fisher. Kombinasjonen medie-, teknologi- og kapitalismekritikk er kjernen i prosjektet.

Samlesningen av McLuhan og Fisher er fruktbar. Førstnevnte er mannen bak uttrykket «the medium is the message», og hans teorier fra 1960-tallet har vist seg skremmende profetiske. Teknologi må forstås som fysiske og mentale forlengelser av mennesket, mente McLuhan; den forandrer oss. Fishers begrep om kapitalistisk realisme er sentralt: Det blir stadig vanskeligere å forestille seg en annen verdensorden enn kapitalismen. I denne virkeligheten vil alle teknologier uunngåelig understøtte «den kapitalistiske verdensordenen».

 om markedsføringsspråket som med sosiale medier har smittet over på alt og alle. Med Web 2.0 og de store kommersielle aktørene, vokste det fram et maskineri basert på brukerdata, der meningsinnholdet i en ytring er underordnet dens klikkverdi. En kjent sak, men Kielland setter enkle ord på de store konsekvensene: «det ble innført nye rammebetingelser for kommunikasjon som ikke hadde noe å gjøre med å kommunisere med andre mennesker.»

Et betimelig poeng for Kielland er at denne verdensforståelsen understøtter høyresidens store fortellinger og er en del av bakgrunnen for den kraftige politiske høyrevinden. Kielland diskuterer kort om det er mulig å skape en alternativ bevisstgjøring innenfor den rådende infrastrukturen. Svaret hans er nei; selv om bevegelser som Black Lives Matter og metoo har fått stor oppmerksomhet, har de fått lite reelt politisk gjennomslag. Venstresida jobber i motbakke, mens høyresida i større grad kan benytte systemet til sin fordel. Kielland er rimelig unyansert og kategorisk på dette, som på mye annet, men som et forsøk på å forstå høyrebølgen, er det et interessant spor å forfølge.

, en filmsjanger som bruker sterke virkemidler for å formidle kroppslig endring, deformasjon og overskridelse. Han bruker filmene som prisme for å forstå teknologiens invaderende sider og hevder sjangerens motivkrets gir rom til å snakke om teori på en håndfast måte, relatert til egne liv og kropper.

Det er en populær påstand, men er den sann?

Ingen vei ut

Tittelen er lett å forelske seg i. Johanne Nordby Wernø forklarer at den har sitt opphav i sønnens rop når vekkerklokka hans, med en lysende kanin, viser at en ny dag gryr: «Kaninen har stått opp!» Tittelen viser til hennes egen kjærlighet for en ny start, som er det boka handler om. Det er lett å assosiere videre til den angstridde kaninen i «Alice i eventyrland» og til den ustoppelige, ensporede Duracell-kaninen. Våkne kaniner er 

Kaniner til side er boka en beretning om månedene etter at Wernø, som har hatt en suksessrik karriere som kunstskribent, kurator og leder av eget kommunikasjonsbyrå, i en alder av 42 år får vite at hun er autistisk. Diagnosen blir satt etter en utredning hun selv maste seg til, i et helsevesen som gjennom tiår har misforstått/avfeid utfordringene hennes som alt fra B12-mangel til fibromyalgi.

 livet seg for en såkalt høytfungerende udiagnostisert kvinne med autisme? I Wernøs tilfelle dreier det seg på én side om en mengde eksentriske «tilbøyeligheter» (hennes ord), som en sterk sensitivitet mot sanseinntrykk, frustrasjon over at osten og kyllingen bytter plass i butikken, eller at noen tar «hennes» plass på yogatimen. Stort behov for alenetid og for å lage detaljerte lister over gjøremål. Hun kan gå inn i hyperfokus og har høy arbeidskapasitet, brenner for særinteresser.

Fra min selvdiagnostiserte posisjon i randsonen av de nevrotypiskes rike tenker jeg innledningsvis et par ganger at «dette er jo 

 vanlig»: å tenke på katastrofer og alltid legge plan B, C, D; å bli «desperat av frustrasjon» over naboens lyder; å mislike at noen setter tingene dine på feil plass; å sove med vektdyne; «å forvitre inni seg av small talk i den grad at du må forlate middagen».

Wernø beskriver det da også som vanskelig for de autistiske å få aksept 

mange kjenner seg igjen i noe av det de beskriver. Djevelen ligger nok ikke i detaljene, men i mønsteret som dannes når man zoomer ut, mengden og intensiteten av rigide tilbøyeligheter og i mer alvorlige utslag som gjør det vanskelig å fungere: Langvarig utbrenthet, depresjon og angst, sosiale konflikter. Et utall forsøk på behandling hos alt fra psykolog til naprapat.

for Wernø en enormt frigjørende bekreftelse. Det som var «et utall rørete småbiter» utgjør nå «en fullstendig logisk mosaikk.» Et annet sted står det at «alt jeg har bak meg [utgjør] en ny helhet». Hun trekker takknemlig inn under det hun kaller de nevrodivergentes paraply.

Glimtvis problematiserer hun sin egen halleluja-aktige åpenbaring; ser hun nå autisme overalt? «Det er vanlig å bli ‘mer autistisk’ det øyeblikket diagnosen er et faktum». Hun stopper opp og tenker: «Ser jeg bare autisme i alt og alle […]?» Spørsmålet streifer også denne leseren; er det hensiktsmessig i et forsvar for nevrodiversitet å definere enhver særegen tilbøyelighet (også hos folk som aldri fikk en diagnose, som Andy Warhol) som autistisk? Boka får en til å tenke over diagnosens kraft, på godt og vondt.

 er sentralt: måtene de autistiske kamuflerer seg på for å passe inn. Noen, som Wernø, er gode på det, men det er utmattende. Hun har venner og holder øyekontakt, etablerer familie og altså et kommunikasjonsbyrå. Er ikke autister dårlige på kommunikasjon, spør du? For Wernø er det ingen selvmotsigelse, hun har jo 

 kommunikasjon, retorikk og lingvistikk på universitetet 

 hun følte at dette mestret hun ikke naturlig.

Boka er i seg selv en mosaikk, ut over hovedteksten satt sammen av journalutdrag, legekommunikasjon, Wernøs egne «brev» til Agatha Christie (de kjennes litt forserte), skjønnlitterære tekstutdrag og punktlister. Det er en springende og distré form som speiler innholdet i leken helhet. «Kaninen har stått opp» er også et manifest for kvinner som sent eller aldri får rett diagnose, i en verden skreddersydd for det «normale».

Boka får en til å tenke over ­diagnosens kraft.

Hjerne det

Den 29. november 1864 massakrerte den amerikanske hæren cheyenner og arapahoer i en landsby i Colorado. Antallet drepte anslås å ha vært på rundt 150 personer, to tredeler kvinner og barn. Forut for angrepet hadde det vært en bølge av motstandshandlinger fra urbefolkningens side etter at de hadde mistet store landområder til amerikanske nybyggere. Vitnesbyrdene fra massakren forteller om ufattelig brutalitet og ondskap fra soldatenes side.

Wikipedias ikke-komplette historiske liste viser til 262 massakrer på amerikanske urfolk, de fleste av dem på 1800-tallet. Den nevnte Sand Creek-massakren danner utgangspunkt for Tommy Oranges «Villfarne stjerner», som følger en slekt av urfolk i syv ledd, fra 1864 og til vår tid.

Orange beskriver ikke selve massakren, men viser hvordan det spilte blodet fra den renner gjennom generasjonene. Resultatet er like berørende som det er litterært sterkt.

Jude Star, som etter å ha overlevd Sand Creek-massakren forsøker å kare seg tilbake til et virkelig liv. Et gjennomgående tema i slektskrøniken er forholdet mellom det å bare overleve og det å virkelig leve. Som det står om en seinere slektning, Victoria Bear Shield:

Du er av et folk som overlevde ved å gjøre sin overlevelse til mer enn det å overleve, som gjorde hva de kunne for å holde sammen. Men du vil ikke vite om menneskene foran deg vil være i stand til det samme. Og de vil ikke vite om de er i stand til den slags kjærlighet som overlever overlevelse

Etter Jude Star ruller bokas kapitler gjennom to cheyenne-generasjoner i prekær kamp, i møte med den hvite overmaktens voldsutøvelse, før vi møter nevnte Victoria. Moren hennes dør under fødselen og hun vokser opp hos hvite, alkoholiserte adoptivforeldre som gjør henne til hushjelp. Som voksen blir hun kjent med andre urfolkskvinner på jeansfabrikken der hun arbeider: «Når du etter hvert forstår hva det innebærer å være indianer, vil du lure på om du er det, har det i deg?»

av skjebner har mange tråder. Hvert kapittel er tilegnet én person, hvert portrett så fyldig at det kunne ha vært en roman i seg. Fortellerposisjonen skifter: Noen beskrives i tredjeperson, noen er jeg-personer, andre tiltales som et «du». Nærheten til skjebnene veksler mellom lange sveip, grove riss og nærgående nedslag. Grepene understreker det ambivalente og skiftende ved det vi kaller identitet, samtidig som Orange blottlegger slektsbånd og samklang mellom generasjonene, som for å si at alt er ikke flyktig, alt har sin opprinnelse. Språket er slående direkte, energisk på en fattet, usentimental måte, som om språket forsøker å tøyle den voldsomme historien og eie den.

Orange holder seg ikke bare i cheyenne-stammen, men gir også stemme til andre de kommer i berøring med. Som Richard Henry Pratt, en historisk virkelig fangevokter ved fengselsfestningen Fort Marion, der urfolk ble holdt som krigsfanger. Hans mål for fangene var total assimilasjon: «Drep indianeren, frels mennesket.»

 romanen nærmer vi oss nåtid, bokas andre del starter i 2018 og her møter vi igjen karakterene fra Oranges forrige roman, «Powwow» (2020). I Oakland forsøker halvsøstrene Opal og Jacquie fortsatt å finne ut av hverandre og å ta vare på barnebarna Loother, Orvil og Lony Red Feather. Gjensynet er sterkt, for «Powwow» sluttet med at Orvil ble skutt under en powwow, altså en sammenkomst med tradisjonell dans for urfolk.

Åpen himmel

Å si at en roman har et konstruert preg, er som regel ikke ment som et kompliment. I amerikanske Katie Kitamuras nyoversatte «Audition» står den beskrivelsen allerede på omslaget, i positivt fortegn; denne romanen er «briljant konstruert».

Her er det konstruerte et hovedpoeng; teksten liksom paraderer rundt med en plakat der det står: Dette er en konstruksjon.

enkel: En middelaldrende skuespiller møter en ung mann hun knapt kjenner på en sjelløs restaurant i Financial District i New York (det kunne ha vært hvilken som helst restaurant i hvilken som helst by, jeg kommer tilbake til det). Det viser seg at mannen, Xavier, mistenker at han er kvinnens sønn – noe det ikke er spesielt vanskelig for henne å avvise; hun foretok en gang en abort, og har forblitt barnløs. Møtet med Xavier – som kvinnens mann Tomas kanskje, kanskje ikke får med seg – blir likevel katalysator for subtile og samtidig grunnleggende skifter i det lange og satte ekteskapet.

Midtveis i romanen snus alt på hodet: I del to 

 Xavier likevel parets sønn. Er det en parallell virkelighet, en ønskedrøm? Er én av versjonene virkelig, den andre en audition, en prøve? Det uforklarte skiftet skaper en dynamikk av noe 

og et spill med virkeligheter som rommer noe av det mer interessante ved romanen. Xavier flytter hjem til foreldrene med en midlertidighet som raskt gror til. Relasjoner settes i spill – dem de har til hverandre og den kvinnen, førstepersonsfortelleren, har til seg selv.

 rundt oppsetningen av stykket «Parts of Speech», der kvinnen har en hovedrolle. I mange teaterromaner utgjør detaljerte beskrivelser av selve stykket en speiling av romanens handlingsnivå. Ved første øyekast kunne man reagere på at det 

 er tilfellet her, vi får vite fint lite om stykkets innhold. Men denne tomheten, denne mangelen, stillheten, er nettopp en speiling, der handlingsplanet og den for leseren tomme scenen står i et gjensidig refererende forhold.

Katie Kitamura skaper relasjoner og dialoger som i et blackbox-teater der alle omgivelser er strippet vekk til fordel for et intimt kammerspill. Og Kitamura er god på disse fortettede scenene, der årevis med forestillinger og rammebetingelser kan forskyves med elegante grep. Det finnes mange sviende gode passasjer her med betraktninger over det såre forholdet og maktforskyvningen mellom foreldre og barn, om aldring og om forholdet mellom sceneliv og virkelighet. Setningene er nitid velpolerte med en touch av amerikansk pompøsitet og virker vel ivaretatt av Bjørn Alex Herrman, men forlaget burde ha kostet på seg en ekstra runde korrektur.

 å forklare hvorfor jeg synes boka er irriterende. For det første handler det om menneskesynet: Ingen kan egentlig kjenne hverandre, er det som om boka antyder, ethvert menneske er ikke mer enn en samling skiftende roller, våre forhold til hverandre er grunnleggende ustabile og skjøre. Til dette kan jeg bare si at jeg har hørt det før, og at det er en floskel vi har tatt til hjertet delvis fordi den passer så godt i et system som tjener på at vi forholder oss til verden og hverandre på en uforpliktende, usikker måte.

 ord snakk om et ganske kaldt univers, som understrekes av den nedstrippede estetikken. Dette er en bok nesten uten adjektiver, det finnes knapt beskrivelser av fysiske omgivelser. Ingenting ser ut som noe, ingenting smaker som noe, ingenting har lukt. Noe berøring er det riktignok, for det meste liksomtvetydige håndgrep, men ellers foregår den relasjonelle balletten i et tomt landskap.

Ta frokosten som et eksempel. Denne familien har spist samme frokost sammen i alle år, får vi vite. Upraktisk og ernæringsmessig ugunstig nok handler det om at én person i dette diffust privilegerte trekløveret hver morgen finner tid til å tusle ned på et bakeri og ta med seg «bakervarer» hjem. Ordene «croissant» og «wienerbrød» dukker opp, ellers er disse «bakervarene» – hovedingrediens i familiens viktigste felles ritual – en rekvisitt på lik linje med alt av fysiske gjenstander som dukker opp. Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon for kammerspillet.

Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon.

Falske forestillinger

Tolv enkle kart, heter det i undertittelen på denne faktaboka for barn, utgitt mens ingenting som har med kart å gjøre, virker spesielt enkelt. Nyhetsreporter Tim Marshall er allerede anerkjent for geografikunnskapen sin, «Fanget av geografien» er barneversjonen av hans bestselger «Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden».

Det er en god idé og en komplisert oppgave.

 som likner denne hjemme, «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Alexandra Mizielinska og Daniel Mizielinski, fra 2014. Den blir vi aldri helt ferdig med. «12 enkle kart» har ikke 

 engasjerende oppslag og mangler dessuten humoren, kanskje naturlig nok. Illustratørduoens tegninger er pene, men så tidsriktige at det har gått inflasjon i stilen. Mens den nevnte 2014-boka favnet alt fra matretter til mytologiske skapninger, er innfallsvinkelen her helt spesifikk: Hvordan har geografien formet menneskenes og samfunnets historie? Oppslagene tar for seg region etter region og viser hvordan den har gjort nettopp det, på helt konkret vis.

Det handler om ressurser og fjellkjeder, om kanaler og kystlinjer, ørkener, dyrkbar mark og elver. Om muligheten hvert land, hver region, har for å dra nytte av sitt landskap og hvilke begrensninger det gir dem. Noen ganger er begge deler sant, som når Huangelven i Kina er en viktig vannkilde, samtidig som den ofte fører til ødeleggende oversvømmelser.

hvordan Europa og USA har vært heldige med klimatiske forhold, ressurser og geografisk utforming som har gitt fordeler og medført konsentrasjon av rikdom, velstand og makt. Når vi blar til Afrika, virker det håpløst: «Alle kontinenter har sine problemer, men det er få som har hatt så mange som Afrika». Marshall lister opp krig, utnyttelse, slaveri og sykdommer, farlige dyr og uhensiktsmessige fossefall. Siste oppslaget om verdensdelen – ‘Afrika i dag’ – viser en moderne, vestlig utseende storby med parkanlegg: Se nå, går det så meget bedre for Afrika.

Framstillingen av det afrikanske kontinentet minner om at en bok som relativt ensidig vektlegger geografiske forhold, antakelig ikke bør hevde å «forklare verden». En bok av dette slaget kan umulig gi et komplett bilde, det påpeker Marshall også i sitt forord. I det store og hele er boka imidlertid interessevekkende, og du trenger ikke være barn for å lære noe nytt her.

fortsatt navnet sitt i behold på USA-kartet. På oppslaget om Midtøsten er halve Gaza skjult bak en tegning av al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, mens på kartet over Russland ligger en rød boble over mesteparten av grensa til Ukraina. Verden blir til – og raseres – mens menneskene tegner kart.

Mellom kartoppslagene er det sider med blant annet gjennomganger av områdenes grenseendringer opp gjennom århundrene. Krig på krig på krig. Det er riktig nok utenfor bokas domene, men jeg vil hviske i øret på barnet: Historien og verden er mer enn dette!

På papiret

Bestiariet er en fengslende litterær sjanger. Slike samlinger, som var særlig populære i middelalderen, består av fabler eller skildringer av vekselvis faktiske og mytologiske skapninger, gjerne monstrøse. Opprinnelig hadde tekstene en kristen, moralsk funksjon og skulle hjelpe mennesker med å skille mellom det gode og det onde.

I tillegg er det jo skikkelig gøy å lese om monstre.

Det eldste bestiariet man kjenner til skal være et gresk manuskript kalt Physiologus, som inkluderte fortellinger om dyr fra verker til blant andre Herodot, Plinius den eldre og Aristoteles. Jorge Luis Borges’ «Manual de zoología fantástica» fra 1957 er et eksempel på en moderne fortolkning av sjangeren. I Norge har folkeminneforskeren Ørnulf Hodne skrevet flere bøker om vår nordiske myteheim, hans «Vetter og skrømt i norsk folketro» er en ypperlig liten oversikt over troll og tusser.

tradisjoner Tore Aurstad griper inn i med utgivelsen av barneboka «Monster! Fortellinger om monstre og fabeldyr». Boka, som er illustrert av Flu Hartberg, tar oppslag for oppslag for seg monstrøse skikkelser fra hele verden. Drager, zombier og avskyelige snømenn er med, ellers har Aurstad åpenbart lagt ned en innsats for å finne fram til mindre kjente skapninger, han favner bredt i tid og sted. Møt Geitedreperen, Nattens herre og Jenny med de grønne tennene. Eller Slenderman, Liketeren og Perus Ansiktsskrellere. Stoffet er fascinerende og gruvekkende for store og små, og inspirerer til å lete opp mer kunnskap om beistene.

Aurstad levendegjør og varierer tekstene ved ofte å starte med en konkret historisk anekdote: «En septemberkveld i 1979 opplevde en gruppe barn i England noe mystisk»; «En julikveld i 1845 var to menn ute og fisket på Romsdalsfjorden.» Slik unngås den repetitive strukturen som lett kunne ha preget en katalog.

Særlig liker jeg oppslagene der Aurstad beskriver hvordan en type beist viser seg i liknende former i ulike verdenshjørner, som forskjellige skrekkfugler: 

 fra Persia – sistnevnte er «så gammel at den har sett verden bli ødelagt og gjenoppstå tre ganger», førstnevnte «kan fly like fort som tanken.»

Dessuten er det spennende med skapninger som Fossegrimen og Marmælen, som under visse omstendigheter kan glimte til med godhet overfor menneskene.

 illustratør Hartberg er drevne i sine fag. Hartbergs litt groteske og voldsomme strek og gusjefargede palett kommer til sin rett i råskumle og krypende ekle oppslag der båter slukes av kjempeblekkspruter, demoner mesker seg i menneskekjøtt og ekle kjempeormer glefser med tusen tenner. At både vesener og mennesker ofte er tegnet uten pupiller, gjør det hele ekstra skummelt.

Skrekk!

For et drøyt tiår siden støtte jeg på en tidligere hallomann fra NRK, og han fortalte noe som gjorde inntrykk. På barne-tv pleide det å være en trygg voksenperson til stede, sa han. Men etter hvert begynte de voksne å forsvinne fra barne-tv, ungene ble sine egne programledere. Han var skeptisk; barn bør ha en trygg voksen med seg inn i tv-tittingen, i stedet for å bli overlatt til seg selv. Inntrykket mitt er at dette nå til en viss grad har snudd på NRKs barne-tv, selv om den voksne programlederen fortsatt skal være barneaktig – en venn, ikke en veileder. I resten av medielandskapet har trenden med voksenabdikasjon mutert: Ungene er nå overlatt til seg selv på nett. Som Klassekampen skrev mandag er halvparten av norske niåringer på sosiale medier.

Hvor stor plass skal voksne ta i barns fritid? Hvilken funksjon skal vi ha?

 har en lang historie i barnelitteraturen. Det er et grunnleggende trekk ved sjangeren. I den lesverdige boka «The Haunted Wood» tråler Sam Leith barnebokkanon og finner et mønster: Foreldrene må ryddes av veien for å gi barnet friheten og selvstendigheten eventyret krever. Tenk på Huckleberry Finn, Peter Pan, Harry Potter, Alice i Eventyrland. Og så Pippi, da.

Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe fyller 80 år 21. mai. Datoen er satt til Lindgrens datter Karins bursdag – det var hun som fant på navnet til det som skulle bli en av verdens mest kjente barnebok-karakterer. Pippi-fortellingene ble først refusert i 1944 av Albert Bonniers Förlag, som mente stoffet var for kontroversielt. Etter en liten omskriving vant manuset en konkurranse hos Rabén & Sjögren. Bøkene ble gitt ut mellom 1945 og 1948 og nylig ble Pippi tilgjengelig på språk nummer 80: nigeriansk pidgin.

står de voksne for alt som er galt. Politiet er dumme regelryttere, fru Prysselius representerer institusjonalisering og undertrykking; foreldrene til Tommy og Annika er besteborgerlige. Pippis pappa, sydhavskongen Efraim, skiller seg ut, i den grad at han kanskje selv er å regne som et slags barn.

Den ville, sterke jente­karakteren var kontroversiell på 1940-tallet. Men Pippi utfordrer ikke lenger i kraft av sin personlige karakter. Tvert om har hun blitt en arketype, så definerende at jeg savner motsatsen – den sårbare, usikre barnebokheltinnen.

Men Pippi var også et opprør mot datidas autoritære foreldrestil. Den endret seg og ble friere, ledigere de kommende tiårene, men nå er vi på vei i en tredje retning. Vi snakker om helikopterforeldre, tigerforeldre, curlingforeldre. Tilrettelegging, organisering og overvåking preger barndommen. Men samtidig lever barna sine separate, hemmelige liv på sosiale medier. Det er et paradoks her i det maniske forsøket på å totalkontrollere barnas fysiske hverdag, samtidig som en regulering av deres mentale og mediale diett framstår som hinsides vår kapasitet som voksne mennesker.

min hallomann: Den voksne trengs i barnas verden, ikke minst i utforskningen av ukjente mediefarvann. Samtidig trengs Pippi. Ikke fordi vi skal kreve av jenter at de må være sterke og usårbare, men fordi Pippi minner om å gi rom til den midlertidige foreldreløsheten som blåser mildt gjennom forsommer­ettermiddagene.

Om jeg løfter blikket, utspiller det seg en tidløs barndom utenfor vinduet. Med hestehov og løvetann har barna sprunget ut. Ungene samles på plener og lekeplasser, de driver inn og ut av husene, opp i trehytta, ned på sklia. De står med rompa i været og leter etter insekter. Det er borettslagsbarnas privilegium: Åpne døra og det er her du har venna dine.

Ja, må hon leva

Araberne […] forstår utmerket godt hva vi vil og hva vi gjør i landet», skriver Theodor Herzl i 1891.

Herzl er kjent som en farsfigur for sionismen, bevegelsen som arbeidet for opprettelsen av en jødisk stat. Etter et besøk i Palestina, der et stadig større jødisk samfunn er i ferd med å etablere seg, stiller han seg sterkt kritisk til jødiske bosettere som behandler den arabiske lokalbefolkningen «med fiendtlighet og grusomhet». Hat og hevnlyst vil bli resultatet, advarer Herzl, om ikke det jødiske samfunnet i Palestina møter sine «brødre» med «kjærlighet og respekt, rettferdig og anstendig.»

– Herzl var barn av en progressiv, liberal, europeisk tradisjon, sier Göran Rosenberg.

Jeg møter den svenske journalisten og forfatteren i Oslo, i anledning den nye oversettelsen av hans bok «Det tapte landet», som opprinnelig utkom i 1996. Her skriver Rosenberg blant annet om Herzls utopiske framtidsroman «Altneuland», utgitt i 1903 og satt tjue år fram i tid, til en virkelighet der jødene har skapt et multikulturelt, liberalt og progressivt drømmesamfunn i Palestina, der jøder, kristne og muslimer lever i harmoni, med respekt for hverandres religion og kultur.

Altså en sterk kontrast til den realiteten Herzl så med sine egne øyne noen år tidligere.

– Den sosiale og politiske utopien hans er ganske vakker – og urealistisk.

«Det tapte landet» foreligger nå med to nye, avsluttende kapitler, det ene skrevet i 2007, det andre i 2024. Det er en bok om Israels tilblivelseshistorie, ideologien, mytene og hendelsene som har formet landet. Og om Rosenbergs personlige forhold til det lovede land der han, selv sønn av Holocaust-overlevende, bodde i to formative unge år, fra 1962.

Boka skildrer hvordan Rosenberg rives med av den lovnadsfulle ånden som preget den unge nasjonen. «Israel var et helteepos», skriver han, «et gjennomideologisert samfunn». Ideologien hvilte i liten grad på jødisk religion og tradisjon, i stedet handlet det om å skape et nytt, jødisk menneske, «forbausende likt det nye sosialistiske». Dette nye, sterke mennesket skulle formes av hardt arbeid, kollektive og sosialistiske idealer.

Det finnes ingen genuin opposisjon mot det som skjer.

Landet som ikke ble

Å lese Signe Gjessing, som nå for første gang er gjendiktet til norsk, kjennes som å dra på en 

 tur. Ikke til Danmark. Et sted mellom stjernene, ikke så langt fra sola? Her er størrelser som stjernene, sola og verdensrommet uærbødig besjelet og dratt inn i den menneskelige sfæren, effekten er komisk og underliggjørende, mystisk.

Den nye utgivelsen består av Gjessings første diktsamling, «Ut i det u-løse», fra 2014 og hennes sjette bok, «Illuminasjonen av alt» fra 2023. Gjessing var bare 22 år da hun debuterte. «Ut i det u-løse» er uvøren skrift, rå og sårbar, rytmiske biter av sterke visuelle bilder og kryptiske sammenstillinger. Særlig påfallende er de lite intuitive sammenlikningene, de mange som-ene er glatte som sprellende fisk, nekter å la seg fiksere i en bestemt betydning som får leseren til å tenke: 

Som når mørkleggingsgardiner «faller som drikkevann», sekundene «viser frem steiner som om de skulle / gifte seg», eller «lag-på-lag-fornuft flagrer / som tettsittende, dype spadestikk».

motiver åpenbarer seg: stjerner og hud, hår, duer, papir, vann, årer. Bruken av det siste ordet antyder fleksibiliteten i en tålmodig lesning: Ordet kan handle om framkomstmidler i tre ulike forstander – en åre i vannet, en blodåre i kroppen, året og tiden som går. I alle tilfeller handler det om en bevegelse, som det er mye av hos Gjessing. Det kosmiske og jordlige, det høye og det lave griper i hverandre. Ofte forviller tolkningen min seg inn i noe ullent, men jeg liker de brå, lakoniske bruddene i det høystemte: «Hvorfor / gjenopptrykke seg selv? raser det bunnløse / blå. / Stjernene rister morgenen, / som om det var en hals imellom dem. Det er det ikke.»

Silje Linge Haalands velklingende norske gjendiktning ivaretar Gjessings særegne preg med en uhøytidelig eleganse.

«Illuminasjonen av alt»,som kom ut nesten et tiår etter debuten, viser både en markant utvikling av dikterskapet og noe konsistent, en rød tråd. Fortsatt er universet en slags personlighet (vanskelig ikke å assosiere til «Strid», Jakob Martin Strids tegneserie for voksne, der Universet stadig er på besøk i radiostudio). Også bevisstheten helheten, stjernene, skapelsen, verden og det hinsidige besjeles: «universet ­backpacker igjennom meg med hjertet mitt på ryggen», «stjernene hvisker og tisker om et eller annet hemmelig de er i ferd med å avtale», «Universet står i en flokk av universer og diskuterer alt».

Fenomenenes kontrastering åpner for aldri-konkluderende tanker om forholdet dem imellom: «Verden er ikke vel ansett i de kretsene skapelsen vanker i», står det, men også «Verden er en mulighet til å hilse på det skapte».

Eller: «En verden er det siste virkeligheten trenger akkurat nå, med alle disse / drømmehestene». Hvor drømmehestene kommer inn i bildet, aner jeg ikke, men jeg liker dem!

Også solsikker går igjen, verden er «solsikkefrøenes andre hjem», heter det, og dessuten «et flott sted å begynne hvis man vil holde på med blomster».

 er mye mer stringent enn debuten, med en klarere sammenheng. Det er en masse underholdende svingninger mellom de kosmiske størrelsene, det liksom-inderlige, liksom-høytidelige (jeg tror det er et liksom der), og det hverdagsspråklige, med parodiske fraser og tilforlatelige objekter som piercinger, vannkraner, en olabil, en glidelås.

Kosmisk timing

I 2018 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen å frata arabisk status som offisielt språk i Israel. Det var nok et tiltak i apartheidregimets kamp for å tie i hjel palestinerne – på den tida da det å tie i hjel fortsatt var å foretrekke framfor folkemord.

Utover i lesningen av Dana Vowinckels bredt anlagte roman om å være jødisk i vår tid, tenker jeg på denne forstummingen. For i denne skamroste, 350 sider lange romanen som for det meste foregår i Israel, finnes ikke palestinerne.

Bokas hovedpersonerer 15 år gamle Margarita og hennes far Avi (de har hver sine kapitler), israelsk utvandrer og kantor i en synagoge i Berlin. Margaritas amerikansk-­jødiske mor Marsha forlot dem da hun var tre år og har knapt latt høre fra seg siden. Men plutselig, mens Margarita tilbringer sommer­ferien hos besteforeldrene i Chicago, er Marsha på et forskningsopphold i Jerusalem og vil ha datteren på besøk.

«En verden i flyt» pendler mellom USA, Tyskland og Israel, og spenner over tre generasjoner jødisk liv og identitet. Forfatteren er selv amerikansk-jødisk-tysk, oppvokst i Berlin og tidvis i Chicago.

Avi og Margarita er godt framskrevne karakterer og Vowinckel har et blikk for øyeblikkene der en hel generasjonskonflikt kan ligge mellom linjene. Komplekse jødiske identiteter og jødiske tradisjoner skrives om med innsikt og sensitivitet. På setningsnivå kan det være en vakker presisjon, som når Margarita har hjemlengsel og gråter om natta, men tar seg sammen om dagen: «Hun innbilte seg at det var sånn det var å bli voksen: Man øvde seg om dagen, og om natta ble man barn igjen.»

 til det forjettede land. Forholdet mellom mor og datter utfolder seg som en forutsigbar berg-og-dalbane av håp og skuffelser – mora er en sårbar narsissist som inntar en manipulativ offerrolle overfor datteren. Samtidig putler far Avi rundt i Berlin og føler på en vag identitetskrise, uten at det skjer noe særlig, før han sent i romanen selv befinner seg på et fly til Jerusalem. Før det, kjennes hans handlingstråd mest som forfatterens mulighet til å fortelle om jødiske tradisjoner. 

 er riktignok interessant. Vowinckel tegner opp kantorens religiøse liv gjennom det jødiske året med tankevekkende betraktninger om det å være jødisk diaspora i Tyskland.

Boka er utstyrt med en ordliste over jødiske og hebraiske uttrykk og Ute Neumanns oversettelse fra tysk framstår som bunnsolid. Utgivelsen skjemmes dessverre av mangelfull korrektur.

romanens svakheter å åpenbare seg. Landet gjør lite inntrykk på den ellers oppvakte Margarita. Det er knapt noen beskrivelser av omgivelsene annet enn oppramsinger av gatenavn, Tel Aviv og Jerusalem betraktes som fra Google Maps-perspektiv, med knappe, generiske beskrivelser: «De gikk ned til vannet, som var overraskende varmt. Sola sto fortsatt over havet, men skyggene begynte å bli lange.» Eller når mora tar henne med ut i Jerusalem: «Hun forklarte hvor de befant seg, fortalte om strøkets historie, det var overraskende ok å høre på, gatene lå stille, barn lekte på balkongene […].»

Greit nok at perspektivet tilhører en tenåring, men det er virkelig kjedelig å lese, og en sørgelig forspilt mulighet som bare blir større når mor og datter legger ut på en reise gjennom landet: «Akko var en liten by.»

Stum P

Dette er en kvinnetekst.» Ordene åpner og avslutter den irske poeten Doireann Ní Ghríofas sjangeroverskridende bok «Et spøkelse i halsen». Når ordene er festet til papir og utgitt i en bok som får internasjonal oppmerksomhet, er det et omvendt speilbilde av Ghríofas begrep 

. Til dels handler «Et spøkelse i halsen» om nettopp det at kvinners liv opp gjennom historien 

 har blitt festet til papiret. Men betyr det at de har forsvunnet? Ghríofa sporer en feminin historie.

I den grad det finnes et konkret handlingsløp i denne essayistiske og poetiske teksten, dreier det seg rundt en firebarnsmors jakt på historien til en adelskvinne fra 1700-tallet. Eibhlín Dubh blir stormende forelsket i strid med familiens ønsker, og etter at den elskede blir brutalt myrdet, komponerer hun et langt, sørgende, rasende dikt. ‘Caoineadh Airt Uí Laoghaire’ er trykket bak i boka, i Hilde Lyngs overbevisende oversettelse – og på irsk.

, et arbeid, blod, melk og sang som klinger mellom generasjoner. For eksempel nevnes en bestemors strikkejakke til et barnebarn som «en kvinnetekst der hver maske er en stavelse.»

Et sted eller en gjenstand kan fungere som en bærer av eller portåpner mellom ulike tider. «Kanskje dirrer fortiden alltid inni fremtiden, enten vi fornemmer den eller ei», skriver Ghríofa. Boka er full av dobbelt­eksponeringer der fortid avtegner seg i nåtid (og omvendt).

Hverdagen er dessuten gjennomsyret av mystisk logikk, omen og magisk tenkning. Som når fortelleren omtaler donasjon av morsmelk som en «forsikringsordning» for egen familie. Under svangerskapskomplikasjoner drukner hun bekymringen i trivialiteter, for «ingenting kan vel gå galt i et menneskes liv hvis det støvsuger.»

Fortelleren, som med «en underlig tilfredshet» lar seg underordne andres behov og vier seg helhjertet til husarbeid, amming og stell, hjemsøkes av trangen etter å skrive fram den døde poetens liv. Nok et forsøk på å forsvinne fra seg selv? Hun tråler arkiver og hjemsøker selv poetens hjemtrakter, men Eibhlín Dubhs liv forblir et uklart omriss, ambisjonen om å skrive fram livet hennes framstår som mislykket. Det er troverdig nok, men det blir et problem for boka at fortelleren insisterer på hvor viktig Eibhlín Dubh er, mens hun oppleves langt mindre interessant enn fortellerens liv og ansporende betraktninger rundt morskap, arbeid og tid.

For det er noe forfriskende kontrært og paradoksalt ved måten fortelleren finner tilfredshet i egen selvutslettelse på. Boka opphever den forslitte dikotomien mellom kvinnearbeidet som enten idyll eller et åk, men diskuterer i stedet det eksistensielle ved det å vie seg til andres behov: «Hva er det å se seg selv som giver – hva koster det oss, og hvordan vinner vi på det?»

 gravid og/eller ammet i ti år, kvier hun seg for å avslutte ammingen, å «trekke meg selv ut fra mitt behagelige tjenestehi.» Morsarbeid er feministisk sett motsetningsfullt, et skjold, en superkraft, en usynlighetskappe: «Hva skal det bli av meg, i fraværet av dette arbeidet, all denne dyrkingen og høstingen? Uten melk, hvordan kan jeg se? Uten melk, hvem vil jeg bli?»

Avslutningen antyder en vei videre som også følger i Eibhlín Dubhs spor: skriv det ned.

Melkeveien

Bare for å ta det først: Hvis du er lærer for ungdoms- eller videregående skole, bør du snarest få elevene til å lese og diskutere Andrea Rudland Haaves debutroman «Sytten, snart atten». Sjelden har jeg sett en ungdomsbok med en så troverdig og klok framskriving av erfaringen av psykisk vold.

«Sytten, snart atten» er en ekstremt fortettet og intens fortelling om Mia, 17 år, ny i Oslo etter å ha flyttet fra bygda og sin dysfunksjonelle, følelseskalde mor som kanskje, kanskje ikke på et tidspunkt var skyld i at huset deres brant opp.

Mia har gitt opp skolen og jobber deltid i barnehage mens hun skriver dikt.

Når hun (på nett) møter en ni år eldre, kjekk mann med selvtillit og smittende latter, faller hun hodestups. Stemningen dem imellom er elektrisk, hun føler seg utvalgt, attrått, voksen. Plutselig bor de sammen.

vaier fra første stund. Hvordan han ikke lytter til henne, at han er overdrevent beskyttende i det ene øyeblikket, følelseskald og avvisende i det neste. Og hvorfor får hun vite så lite om livet hans? Han forteller at han jobber i en organisasjon som redder utrydningstruede lesulaaper. I frykt for å bli oppfattet som innpåsliten, kravstor eller barnslig, tar Mia til takke med et absolutt minste minimum av informasjon og omsorg.

I den berusende følelsen av å ha blitt 

, er det lett å se bort fra de røde flaggene, ikke minst når kjæresten er rå på 

– han fordreier og benekter ­virkelighetsoppfatningen hennes.

 de tusen kreative måtene han forsøker å ydmyke og forvirre henne på. Han er varm, kald, varm, kald, holder henne på pinebenken. Han kommer for sent, svarer ikke på meldinger. Gir henne et kompliment på gata, men da hun vil ta hånda hans, er han «ikkje ein leie-person». Når han kjøper verdens styggeste øredobber til henne, går hun rett til piercingstudioet – vil ikke gjøre det pinlig for ham, hun har jo ikke hull i ørene. Så dumper han henne når hun står på soverommet med kaken hun har bakt til bursdagen hans.

Ubehaget øker på – dette er en skikkelig pageturner – ettersom den psykologiske terroren fester grep. Mias bevegelsesrom blir stadig mindre, hun krymper i seg selv. Haave tegner henne aldri som fullstendig hjelpeløs, men situasjonen gjør henne desperat, isolert, skamfull og etter hvert redd.

Leseren kan få lyst til å riste fornuft i Mia, men noe av det Haave gjør så godt her, er å sannsynliggjøre nettopp hvorfor en oppegående jente som Mia blir sittende fast i et slikt forhold. De utrygge oppvekstvilkårene og den manglende sosiale tilhørigheten i storbyen, gjør henne ekstra sårbar. En viss type menn kan lukte sånt.

Alle de røde flaggene

Å vandre rundt på måfå. Der har du et fint uttrykk. Det lukter av ungdomstid, ferietid, fortid: Er det ikke ofte slumpetreffene man husker? Men verden tømmes for slumpetreff i takt med teknologisk utvikling. Hvem har tid til å gå seg vill, når det er så lett å la være?

Tyrkiske Tezer Özlüs kortroman «Barndommens kalde netter», utgitt i 1980 og satt til de foregående tiårene, er et verk av en annen tid. Boka er full av rastløse vandringer gatelangs, mellom kafeer, restauranter og barer, langs bulevarder, vi er i Istanbul, Ankara, Paris, Berlin.

Det er bokas forord, skrevet av forfatter Burcu Sahin, som setter meg på sporet av dette 

 i Özlüs roman. Underveis i lesningen av denne tyrkiske klassikeren, kryper nemlig fortellerens rastløshet over i meg. Jeg leter etter en struktur, en handling, 

 å gripe fatt i for ikke å gå meg vill i tider og steder som overlapper hverandre på uvørent vis. En person kan dø, for så å leve igjen på neste side. Barndom og voksenliv glir over i hverandre, navnløse fremmede kommer og går, livsløpet er en flimrende lysbildeserie.

ei ung kvinne som flytter fra landsbygda til metropolen Istanbul, til frihet, begjær, rus, galskap. Men først skildres barndommen. Den gudfryktige bestemoren, lærerforeldrene uten kjærlighet for hverandre, faren som «er glad i alle sanger med patriotisk og militært innhold». Venninnen Günk, som hun deler irritasjon og lengsel med: «Vi venter på at en eller annen innsikt plutselig skal åpenbare seg. Vi forbereder oss, men på hva?» Fortellerstemmen kan være deilig lakonisk, som i beskrivelsen av bestemor Bunni: «Øynene hennes er gråblå. Ansiktet veldig rynkete. Det er sytti år siden hun lå med en mann. Hun er glad i livet. Og veldig opptatt av sin egen begravelse.»

Prosaen er en slyngende, slentrende bevegelse fra det sentimentale til det trassige. Det finnes dessuten både politiske og historiske spor å forfølge her. Les sakte.

 Sahin på at Özlü kan leses psykogeografisk, med utgangspunkt i filosofen Guy Debords «Theory of the Drift» (1958). Debord vektla hvordan omflakking kunne være «en metode for å finne uforutsigbare veier, basert på tilfeldighet og spontane, subjektive impulser og reaksjoner hos den som er ute og spaserer.»

Det er et fruktbart spor. Det omflakkende livet later til å bli stadig mer ensomt for hovedpersonen. Folk og byer kommer og går, natur og sex gir små lommer av frihet, lengselen etter storbypulsen driver henne av gårde til galskapen tar overhånd. Hun legges inn på institusjon og mottar elektrosjokkbehandling.

 tekst, men innlevelsen min falmer vekk når tid, sted og person på død og liv skal kollapse i annenhver setning. For den med tålmodighet til å gå seg vill, finnes det uansett perler i «Barndommens kalde netter». Som i skildringer av storbyer som kan få en til å lengte etter et glass hvitvin ved et vaklevorent bord på brostein. Eller som i dette spørsmålet, som også kan leses som en poetikk:

Er det mange andre som også opplever en hel rekke ting i løpet av ett kort øyeblikk, som også grubler over menneskenes eksistens, og som kan stupe inn i tidens og følelsenes uutgrunnelige dyp? Jeg vet ikke. Ett enkelt øyeblikk kan være fylt av ulike tider, hendelser, følelser, fjell, trær med tykke stammer og kraftige greiner, det grønnblå Middelhavet, fjerne verdenshav, stjernehimmelen som blir ett med havet i horisonten og alt som skjer på andre siden av sola som stiger opp over fjellene.

Den ulykkelige flanør

De siste par tiårene har det skjedd mye med forståelsen for og behandlingen av tvangslidelser (OCD). Et barn eller en ungdom som rammes i dag, har muligheter til å få hjelp. Det får også Mia, den 16 år gamle fortelleren i Sanne Mathiassens femte ungdomsroman. Tvangstanker og -handlinger har preget henne i flere år – hovedsakelig telling og streker som ikke må tråkkes på. Etter lillebrorens plutselige død tar tankene overhånd. Hun plasseres på lukket avdeling.

Boka følger dagene på avdelingen. Hun blir kjent med behandlerne og de andre ungdommene; en gjeng med en variert meny av psykiske lidelser som ofte ikke er så synlige for omgivelsene, men som sluker den de fester seg til. Teksten brytes opp av partier med chatloggen venninnene fører i Mias fravær; grepet gir form, luft og et innblikk i pårørendes situasjon.

velkomponert og godt skrevet bok av en dreven forfatter. Teksten er kompakt, konsentrert og engasjerende, språket løftes av mange flotte enkeltformuleringer, som når: «Lyset legger seg i rommet som et stramt tau jeg må balansere på.» Det er mange megetsigende observasjoner, som når en ansatt beskrives: «Han går med en helt vanlig ullgenser og har en alarm festet i beltet.» «Lukka» kan aldri bli et helt vanlig sted, ullgenser til tross.

leseren vite noe som skurrer grundig for meg og som gjør at jeg ikke kan anbefale boka for noen som har OCD. Tidlig har vi fått vite at lillebror Jonas har druknet i et basseng og at Mia bærer på skyldfølelse, detaljene pipler fram utover i fortellingen. Det er vond lesning og portrettet av broren er vakkert. Men forfatteren tar et nesten sjokkerende valg når ulykken til sist beskrives.

: Det viser seg å være en håndfast grunn til Mias skyldfølelse og den er direkte knyttet til tvangslidelsen. Det mer enn antydes at hadde ikke Mia vært hemmet av tvangshandlingene, kunne broren potensielt ha overlevd. Ja, hun er en subjektiv og kanskje upålitelig forteller. Etterlatte vil ofte slite med irrasjonell skyldfølelse. Jeg har forsøkt å lese scenen annerledes. Men ingenting i boka antyder et motsvar til eller en alternativ fortolkning av handlingsforløpet.

I det avgjørende øyeblikket skildres det hvordan Mia etterlater den ikke svømmedyktige broren i bassenget mens hun distraheres av tvangen (det er mange streker på et flislagt gulv). Når hun til sist oppdager at han ligger under vann, greier hun ikke løpe mot ham fordi: «Flisene ble en labyrint. Femten musefeller. [...] Ville løpe, men fikk ikke til. Jeg måtte gå helt rett. Måtte finne rett vei.» Det beskrives altså ikke som en vanlig frys-respons – det er tvangstankene som holder henne igjen når broren dør foran henne. Mer brutalt kan det ikke bli.

lite troverdig både i et psykologisk og et nevrologisk perspektiv. Ingen med tvangslidelse trenger å høre at de utgjør en fare for andre. Det er ikke gitt at ungdomsromaner skal skrives for å hjelpe eller lindre. Men denne plottvisten opplever jeg som problematisk. Folk som sliter med OCD martres av en lammende frykt for nettopp å forårsake ulykker. Forfatteren har vært åpen om egne erfaringer og vet dette. Så hvorfor dette valget? Å koble sammen tvangslidelsen og brorens død på denne direkte måten, uten å tilby en vei ut av fortellerens narrativ og uten at det tilfører annet enn en skjebnens ironiske tvist, kjennes både unødvendig og uklokt.

Skjebnens ironi

Se for deg en framtid der du etter døden lastes opp til en evig digital pensjonist­tilværelse. Hvor flotte omgivelsene blir, avhenger av økonomien og de pårørendes vilje til å holde deg «i live». Noen nyter etterlivet på luksushotell, andre må ta til takke med fengselsaktige celler og kan bare bruke to gigabyte data hver måned før bevisstheten går i dvale.

Premisset for tv-serien «Upload» var absurd da første sesong kom i 2020. Innen tredje sesong i 2023, hadde noe endret seg. Forståelsen av kunstig intelligens var en annen. Det er ikke lenger usannsynlig at vi må ta valget: Ønsker jeg å skape en digital klone som etterlatte kan kommunisere med? Den kan se og høres ut som meg og prate i vei om fordums ferieturer og favorittretter. Bevisstheten følger kanskje ikke med på kjøpet, men hva 

Sikkert er det i alle fall at tech-gigantene vil ta seg betalt for evigheten.

Ida Kathrine Gravensteens bok får meg til å tenke på serien igjen. I «Hva vi levende kan lære av de døde. Fortellinger fra obduksjonssalen» gir hun en detaljert rapport fra egen jobbhverdag. En rettsmedisiner jobber på oppdrag for politi og rettsvesen med å fastsette dødsårsak og eventuelt hendelsesforløp ved mistenkelige eller uavklarte dødsfall. Gravensteen skriver at hun ønsker å avmystifisere døden som medisinsk vitenskap og avlive urealistiske forestillinger om den.

Boka er delt i fem deler: En om disseksjonens historie, en om hvordan kroppen dør, en om hva som skjer etter døden (Gud glimrer med sitt fravær), en om selve obduksjonspraksisen og en avsluttende del om den transhumanistiske vitenskapen som vil gi oss evig liv. Gjennomgående bruker hun egne erfaringer fra studietid og yrkes­praksis.

en bok som går idéhistorisk eller filosofisk til verks, slik Espen Stueland gjorde i «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» fra 2009. Det er litt rart at Gravensteen ikke engang refererer til det verket, men innfallsvinkelen her er en annen. Dette er så håndfast, kroppsvæskegytende og beinknusende som det kan bli.

Trekk pusten: «Det føltes som å stå i heisen med noen du ikke kjenner, og forsøke å unngå blikkontakt», skriver hun om opplevelsen av å dissekere et ansikt. Et brannlik lukter «umiskjennelig av sommerens grillfester». Liklukt setter seg i hår og klær, enkelte kollegaer har «en egen råtten-BH». Dagens arbeidsoppgave kan være en obduksjon, eller å fastslå dødstidspunkt for et mulig drapsoffer. Da skal lange metallsonder måle presis kroppstemperatur:

Med hanskekledte fingre dytter jeg en butt sonde et godt stykke inn i endetarmen og en spissere sonde via nesen og gjennom skallebeinet der det er spesielt tynt. Vinkelen må være riktig, og man må bruke litt kraft før et knepp avslører at sonden er på plass inne i hjernen.

 hvor lang tid det tar for en død kropp å brytes ned, får du svaret – det er komplisert. Når en kropp dør og brytes ned, er det mange parallelle prosesser på gang. Men hjernen, den blir til en grågrønn suppe i løpet av et par uker. Å kremere en kropp er heller ingen enkel sak, varmen må være på 800–1000 grader i opptil flere timer. Tykke folk brenner bedre enn tynne.

Hjernen blir til en grågrønn ­suppe i løpet av et par uker.

I hvitøyet

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

 Her er en pinlig merkestein: En kveld for noen måneder siden da mannen min viste meg en sånn app der man kan se seg selv som gammel. Han filmet først seg selv og flirte av den eldre herren på skjermen. Deretter ga han meg mobilen, jeg fikk et glimt av en gammel kone før jeg innså at det var en gigantisk tabbe. Skjønte umiddelbart at jeg ikke ville glemme det ansiktet, like lite som jeg kunne glemme kommentaren jeg nylig hadde fått fra en yngre fyr som fant det for godt å – foran et tjuetalls bransjekollegaer – begynne å snakke om rynkene rundt øynene mine.

Jeg var 39 år og elleve måneder og generelt mottakelig for bekreftelse på at jeg fra nå av først og fremst ville være et vandrende sett med rynker, med en person så vidt synlig i bakgrunnen. Så i det siste har jeg tenkt en del over kulturens, samfunnets og mitt eget blikk på kvinner, skjønnhet og aldring. Merkelig nok førte det meg lukt inn i Hollywood.

La oss begynne med Brooke Shields. Skuespilleren og modellen som spilte prostituert som elleveåring i «Pretty Baby» (1977) og naken mor i den like kontroversielle «The Blue Lagoon» som 14-åring. I dag er hun 59 år og aktuell med boka «Brooke Shields is Not Allowed to Get Old».

Tittelen sier noe om synet på kvinner generelt og kjente kvinner spesielt. Når noen påpeker at 

 har rynker, er det foran hele verden og med de verste insinuasjoner. Det finnes noen, skriver hun, som tar hennes aldrende ansikt som en personlig fornærmelse. Hvordan våger hun?

kjendismemoar, skrevet sammen med en ghostwriter (Rachel BertscheI) – en sjanger jeg vanligvis ikke fester meg ved. Men boka er også en appell til kvinner «av en viss alder» og en utforskning av et sårt tabu: Hvor hardt en kvinne kan dømmes for utseendet sitt, hele livet, men på en ny måte i møte med helt naturlige, sunne, uunngåelige aldringstegn.

Og ikke minst: Hvor hardt hun dømmer seg selv.

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

Ung jente forsvinner. Kan det bli bra litteratur av sånt?

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Velkommen til redselskabinettet!

Hjerne det

Tommy Oranges epos om amerikansk urfolkshistorie er en bragd.

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Skrekk!

Pippi Langstrømpe blir 80 år. Hva representerer hun i dag?

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

Stum P

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Skjebnens ironi

Døden er ikke hva den engang var.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Nostalgitrip i naturen

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Så mye hadde jeg

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Ung jente forsvinner. Kan det bli bra litteratur av sånt?

«Alle» skal gi ut bok. Men noen må faktisk skrive dem.

Velkommen til redsels­ka­bi­nettet!

Hjerne det

Tommy Oranges epos om ame­ri­kansk urfolk­shis­torie er en bragd.

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Skrekk!

Pippi Lang­strøm­pe blir 80 år. Hva repre­sen­terer hun i dag?

Arbei­der­sio­nis­tene drømte om et sosia­listisk ideal­sam­funn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

Stum P

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

Rystende debut om psyko­logisk mis­hand­ling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmo­dighet.

Skjebnens ironi

Døden er ikke hva den engang var.

Super­stjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tids­pa­ra­dokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Nostal­gitrip i naturen

Noen ord om nødven­dig­heten av enhjør­ninger.

En ny bok om KI i arbeids­livet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middel­må­dighet.

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Så mye hadde jeg

Sverker Sörlin fanger snøkrys­tal­lene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Over­settelse er vanskelig.

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Velkommen til redselskabinettet!

Tommy Oranges epos om amerikansk urfolkshistorie er en bragd.

Pippi Langstrømpe blir 80 år. Hva representerer hun i dag?

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Nostalgitrip i naturen

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.