Silje Bekeng-Flemmen

#fff

Det har skjedd et skifte i den norske romanfloraen de siste årene. Virkelighetslitteraturen har (endelig) satt ned tempoet mens stadig flere forfattere griper til historisk stoff, eller (nok en gang) vender blikket innover, men via funderende, ofte litt passive tredjepersonsfortellere.

Jeg skal legge vekk den brede penselen. Uansett kan man trygt si at Olav Løkken Reisops prosjekt, en trilogi der andreboka nå er utgitt, skiller seg fra alt det ovennevnte. Med «Skriverholmen» fra 2023 sjøsatte han et ambisiøst og forgreinende romanunivers. Han ledet leseren dypt inn i det hurdalske landskapet og malte fram et sammenviklet og konfliktfylt lokalsamfunn. En hel bråte karakterer og deres livsvalg over flere tiår ble spent opp på stort lerret der miljøødeleggelser, etikk og ansvar var bakteppet. Hvilket ansvar har mennesker for å handle når vi ser naturen ødelegges – og hvilket handlingsrom har vi?

I sentrum for historien sto det hundeglade paret Sivert og Maija, og ikke minst Siverts eksentriske, kanskje riv ruskende gale far Mikkel, som med tragisk resultat påtok seg å slå tilbake på naturens vegne.

to år etter at Mikkel drepte 253 mennesker (inkludert deler av regjeringen) i en terroraksjon. Maija bor alene med sledehundene sine, Sivert forsvant etter angrepet, mens hun martres av en skyldfølelse som innimellom virker ute av proporsjoner. Kunne hun ha forhindret det hele?

Andre kapitler går bakover i tid, til Mikkels oppvekst og forholdet til onkel Hans, en solid fyr som brer vingene over både Mikkel og to andre farløse gutter, Einar og Ulf. De tre guttene skal vise seg å dele en mørk skjebne. Partiene som kretser rundt Hans er noen av bokas fineste, kanskje fordi han er en så overbevisende karakter og en av bokas mer sympatiske.

 er menneskenes forhold til naturen i kjernen, i en økokritisk, værbitt skogsthriller som forgreiner seg innover i tida, ned i jorda, under vann og inn i et komplisert nett av hendelser. Svakheten fra «Skriverholmen» har Reisop langt på vei rettet opp i den nye boka. Mens karakterenes mange utfall om klimakrise og dommedag i første bok hadde noe utmattende pubertalt over seg, er klimatematikken i «Jeppedalen» trygt forankret i det inngående beskrevne naturlandskapet og innbyggernes nære forhold til det. Tilnærmingen framstår for meg som sannere og mer fruktbar som utgangspunkt for økokritikk. Det til tross for at vi etter hvert beveger oss langt inn i Gaia-hypotesen om at hele jorda kan regnes som én levende organisme og at naturen besitter en slags bevisst vilje.

 noe litt selvforelsket og pompøst over seg, som jeg ikke synes kler den hurdalske naturen eller virker helt troverdig selv i det oppsiktsvekkende beleste bygdesamfunnet der intellektuell namedropping er gjengs og sledehunder får navn som Kepler, Vinci og Deleuze, og man gjerne ordrikt forfølger de lange tankebaner: «Selvsagt er dette et forsøk på å etterrasjonalisere tiltrekningen, og til og med et forsøk på å etterrasjonalisere det som skal skje siden. Det gir ikke umiddelbart mening, men det er akkurat slik det er: en forskuttert etterrasjonalisering.»

På den andre siden er det hele veien god driv i språket til Reisop, det er sterke stemninger, flere interessante karakterstudier og ikke minst gode naturbeskrivelser.

ha vært mindre – forfatteren kan slumpe til å bruke en og en halv side på å beskrive hvordan en perifer megler tilbereder kaffe. Samtidig er det noe deilig fråtsende ved det hele, en stor fylde, liksom at fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen og omegn, og alle svin som finnes på skogen der. De er mange! Skogen skjuler blant annet en mystisk sjakal, gammel miljøkriminalitet, opptil flere mord, en ihjelfrosset guttunge og muterte sopparter som muligens er naturens biokjemiske våpen i kampen mot menneskene. Og – kirsebæret på toppen – en og annen portal til parallelle virkeligheter og til fortiden.

Fortellingen er en svamp som suger til seg hele Jeppedalen.

Når ingenting er umulig

Gaza er «jevnet med jorden», sies det. Men om vi bruker den beskrivelsen, tar vi det israelske droneperspektivet. Jevnet er ikke rett ord, haugene av ødelagte bygninger er uoverskuelige fjell. I ruinene ligger familiealbum, leker, eksplosiver og døde kropper. Dette er menneskenes hjem.

Arbeidet med å gjenoppbygge Gaza framstår uoverkommelig. Etter to år med bombing, 68.000 drap og destruksjon av nesten 300.000 hus og leiligheter, ligger det ifølge BBC 60 millioner tonn ruiner i Gaza. FN har anslått at kostnadene for ødeleggelsene er på 70 milliarder dollar.

Hvem skal gjøre det og hvordan? Folket venter ikke på Trumps riviera. Sosiale medier flommer over av videoer der palestinske overlevere tar gjenoppbyggingen i egne hender. Hardt prøvede kropper som former rekker, murstein og sement som fraktes vekk i tøystykker, kanskje med en traktor, ellers er det slegger, vaskekoster, bøtter med vann, plastduker som hamres fast der det ikke lenger finnes vegger.

 bakteppet jeg leser romanen «Biblioteket i Gaza», av marokkanske Rachid Benzine. Boka er nå oversatt til norsk av Christina Revold. I starten vandrer bokas du-person, pressefotografen Julien Desmanges, rundt i Gaza i 2014, det er «enda en våpenhvile» i krigen. Livet går sin gang i noen strøk, andre nabolag er ødelagt. Arbeidsgiveren vil ha sensasjonalisme – gråtende barn, ruiner og stridsvogner: «De alminnelige sidene ved tilværelsen er ikke noe for avisene».

Desmanges vil fange hverdagen, og finner den i en eldre mann utenfor en bokhandel. Han spør om å få fotografere ham, men mannen svarer: «Du vet det, et fotografi betyr noe. Jeg kjenner deg ikke. Du kjenner ikke meg.» Så forteller denne fiktive bokhandleren, Nabil Al Jaber, sin livshistorie. Han er født i 1948, året da Israel erklærte sin uavhengighet. Han vokser opp i en flyktningleir og flytter til Gaza, lever gjennom alle krigene og opprørene de neste tiårene.

Både broren, sønnen og kona blir drept av Israel. Etter væpnet motstand under den første intifadaen, tilbringer han tjue år i israelsk fengsel. Bøkene gir flukt og mening. Shakespeare, Frantz Fanon, Mohammed Dib, Mourid al-Barghouti, Mahmoud Darwish.

 lykkelig slutt. Men boka ender med en beskrivelse av et fotografi som ble spredd verden rundt i våres, av palestinere samlet for å feire ramadan, langs et pyntet bord med rød duk, midt i ruinene. Under en krig og en okkupasjon, hva er hverdag? Gazas innbyggere har ikke noe annet valg enn å finne svar på det spørsmålet.

 er en av de unge palestinerne som på sosiale medier dokumenterer livet i Gaza. Han kaller seg en 

 på Instagram og filmer solnedganger, morgenrutiner og yrende folkeliv, matlaging. Ruiner og gjenoppbygging. Barn på karuseller, matboder med dadler, vannmeloner, hummus. I en serie korte klipp glir nåtid og fortid over i hverandre, et grep som har en sterk effekt. En solnedgang er fortsatt en solnedgang, en katt skal fortsatt mates.

I et innlegg skriver Marwan om å bli anklaget for å legge for mye vekt på det vakre. Fornekter han smerten? Etter to år er verden lei av å se smerten vår, skriver han, «men vi er lei av å bli sett på som bare lidelse».

Bildets makt

Anniken C. Mohr

Hvordan finne veien? Hvordan stake ut en retning, i en verden av støy, avsporinger og distraksjoner, katastrofer?

La oss tolke det som tematisk relevant at når jeg møter Inger Elisabeth Hansen på Deichman Bjørvika, greier vi ikke å finne et sted å sitte. Vi runder det travle hovedbiblioteket før vi ender opp der vi startet, i kafeen.

Tematisk relevant, fordi: Vi er her for å snakke om Hansens nye bok, «Rekyler», som dels handler om det å se seg rundt, finne ut hvor man er, lokalisere seg selv. Den handler også om å komme tilbake til et utgangspunkt (og se hvordan det har endret seg), og endatil om bibliotekets rolle i minnepolitikk og hukommelse.

Det kan hende vi er på helt riktig sted.

– Rekyler er noe som slår tilbake og skifter retning, sier Inger Elisabeth Hansen.

Mens hun er mest kjent for lyrikken sin, i et forfatterskap som spenner tilbake til 1970-tallet, består årets bok av en samling lengre tekster, uten sjangerbenevnelse. De fleste av dem er nyskrevet, men noen er eldre tekster – og nye tekster skrevet i tett dialog med dem.

– For eksempel kan vi lese ‘Foten 2015’ og ‘Foten 2025’, to tekster som tematiserer flukt og migrasjon fra dramatisk ulike perspektiver i to ulike tider og stiller spørsmål om hvordan flyktninger betraktes. Eller ‘Fnokk 1991’ og ‘Fnokk 2024’, der Hansen betrakter det samme oppholdet i Mexico – fra ståsteder med over 30 års mellomrom.

– Det nye slår mot det gamle og omvendt, sier Hansen om skriveprosessen.

Hun beskriver boka som reiser og bevegelser fram og tilbake i tida. Det er en reise som også skal bringe henne tilbake til hennes egen barndom og til et kanadisk fyrtårn.

Det er den fryktelige skjønnheten, vet du. 

Orientering for viderekomne

Alle mørke historier må ha et håp.» Slik begynner Hilde Hagerups roman «Du eneste». Noen linjer senere: «En sånn trøst finnes ikke i denne historien. Skal det være noe håp i fortellingen om Ruth og Gunvor, må du finne det selv. Kanskje det må diktes.»

«Du eneste» bygger på skjebnen til Gunvor Hofmo og Ruth Maier, de to unge kvinnene som fant hverandre – som sjelevenner og kjærester – under krigen i Norge. Mens Hofmo ble en av etterkrigs­tidas viktigste lyrikere, ble østerriksk-­jødiske Ruth Maier deportert til Auschwitz høsten 1942 og drept.

Boka lanseres som en ungdomsroman, men det tenker jeg aldri på mens jeg leser. «Du eneste» bør leses av ungdommer og voksne.

 to unge kvinnene annethvert kapittel, fortalt i tredjeperson. Hagerup starter med å minne om det fiktive laget: «La oss si at det er tidlig om morgenen en høstdag i 1938.»

Mens vi først møter Gunvor i hennes fattige oppvekstomgivelser i Oslo, starter Ruths historie i Wien. Hun har vokst opp i det velstående borgerskapet, men jøders livsmuligheter har blitt sterkt innskrenket av nazilovene. Selv det å sette seg i en park er ulovlig. Så 17 år gamle Ruth setter seg i en park.

9. november 1938, som skal få navnet Krystallnatten, barrikaderer Ruth, moren og søsteren Judith seg i leiligheten, mens jødiske hjem ramponeres, eiendeler brennes i gatene. Det er ikke et sted å bli værende. Judith sendes til England. I en rystende scene bevitner Ruth små barn som på togstasjonen rives vekk fra foreldrene for å fraktes i trygghet. Et barn nekter, klamrer seg til moren, men må gi tapt: «Ungen, som ikke lenger er seg selv, som kanskje aldri vil bli seg selv igjen, blir kastet om bord i toget.»

Boka er full av slike korthugde mikro­scener som setter en varig støkk i leseren.

 sendt til en vertsfamilie i Lillestrøm. Så følger krigen etter. Om krigsutbruddet skriver Hagerup: «De nærmeste dagene skjer det uvirkelige ting, men de skjer i virkeligheten.»

Krigen farger alt, fra de enkleste gjøremål til de innerste tanker: «tiden som en gang var åpen og full av muligheter, lukker seg og blir krigstiden. Alt som skal skje fra nå av, skal skje i krigen.»

Rystende

Hvilken funksjon har en floskel? Jeg tenker på dette etter å ha lest i Petter Schjervens nye bok, «Typisk norsk tomprat», en humoristisk ordbok over «svada, floskler og tåkeprat». Ifølge Schjerven brer det om seg som aldri før, og det er ikke vanskelig å tro ham på det. Forfatteren omtaler selv boka som et resultat av både frustrasjon og glede over hvordan folk ukritisk bruker ord og uttrykk som «de ikke nødvendigvis selv vet helt betydningen av». Mange av oss bruker sjargong, utenlandske ord og avanserte vendinger for å framstå smarte.

 ordboka aller mest av språk som det brede lag har absorbert fra nyliberal bedriftssjargong. Et språk som henter sine metaforer og uttrykk fra markedsideologi, målstyring og reklamebransje. Her er det ettertraktede mennesket framoverlent med et dynamisk 

 og løser problemkomplekser med dialogbasert styring og alltid holder stort mulighetsfokus. Man dyrker en persona og skaffer seg 

 er nøkkelen til et lykkelig narrativ for Livet 2.0.

Uttrykkene i boka egner seg som Schjerven skriver «til tåkelegging og bortforklaringer, oftere enn å skape forståelse og klarhet». Det er åpenbart mulig å skjule dårlige hensikter med rett språkbruk, men en interessant side ved dette er at meningsinnholdet i et slikt tåkete språk kan bli uklart og upresist ikke bare for mottakeren, men også for 

til et kjent essay som George Orwell skrev i 1946. «Politics and The English Language» har blitt flittig brukt på skrivekurs. Her kritiserer Orwell forestillingen om at språk bare lever sitt eget liv, uten at vi har noen kontroll over utviklingen. En forestilling som lever i beste velgående.

Om et språk forfaller, er det en effekt av politiske eller økonomiske årsaker, mener Orwell, samtidig er det selvforsterkende: Når språket er upresist, blir det lettere å tenke dårlig. Å tenke klart, skriver Orwell, er et nødvendig første steg mot politisk revitalisering.

Et språk i forfallpreges av dårlig presisjonen og stivnet bildebruk, skriver han. Lange remser av kompliserte, abstrakte uttrykk hektes på hverandre og tilslører eller umuliggjør noen form for betydning. Enten har skribenten en mening hen ikke greier å uttrykke, eller så er hen nesten likegyldig til hvorvidt ordene betyr noe. Denne blandingen «av vaghet og ren inkompetanse» er det fremste kjennetegnet for tidens prosa, mente Orwell altså for åtti år siden.

 tilstand direkte til politikken, slik han selvsagt også gjør i romanen «1984», der språket 

, med et politisk kontrollert, forenklet og lite vokabular, begrenser talernes evner til kritisk tenkning. Et hovedpoeng er at når språk brukes på automatikk, fremmer det politisk konformitet. Veletablerte fraser og sjargong kan stå i veien for selvstendig tenkning.

 vi som samfunn henter våre metaforer og uttrykk fra, former med andre ord 

 vi er i stand til å tenke. Med det i bakhodet, får den enorme mengden latterlige markeds- og næringslivsfloskler fra «Typisk norsk tomprat» en mer alvorlig undertone.

Det verste du kan gjøre med ord, er å overgi deg til dem, mener Orwell. Som den jevne leser nok forstår, er ikke essayet mindre aktuelt i dag enn da det ble skrevet. Tvert imot får kritikken en ny dimensjon i møte med kunstig intelligens, 

 og den dramatiske nedgangen i folks lesekunnskaper.

Når språket er upresist, blir det lettere å tenke dårlig.

Nytale 2.0

Jeg kan huske et par svarte lakksko med sløyfe på, sorgen over å vokse ut av dem. En såpe formet som en bjørn, som luktet kokos. En leke av typen Keypers, med et skall som kunne åpnes med en nøkkel, for oppbevaring av hemmeligheter.

Enhver barndom har sine relikvier, magiske gjenstander som ligger midt i oppveksten og lyser av betydning. Den kraften utnytter Maria Parr når hun lar andreboka om søskenparet Oskar og Ida ha undertittelen «Alle tinga vi har». I første bok var hvert kapittel viet et 

. Nå er det altså gjenstander som er omdreiningspunkt i et knippe fortellinger som kan leses hver for seg, men der noen røde tråder skaper en lavmælt, storslagen 

-fortelling. Gjenstandene blir emblemer for dype aspekter ved et ungt liv, som trygghet, tilknytning, utforskertrang, grenseutprøvning og sjalusi.

Boka blir lett en av de første jeg vil anbefale, når folk ganske snart begynner å spørre om julegavetips.

setter tonen. Der får storesøster Ida på ni år med seg klassebamsen hjem. Klassebamsen Boms, som pleide å være så stas! Men nå har venninnen Naia-Maj erklært at «Boms er boooooring» og med det utløses et av bokas hovedtemaer: Idas tvilende første steg på vei fra barndom til noe annet, skammen og forvirringen som følger med, og hvordan det i tur påvirker forholdet til lillebror Oskar, seks år.

I et annet kapittel er det en gammel sykkel som gjør Ida flau, ikke minst er det flaut med en lillebror som gjør sånt som å klatre opp i skolegårdens høyeste tre eller lime masse fjær på sykkelen sin. Men Oskar, han bare turer fram, høyintensiv og sjarmerende, han har ingen sperrer, og leseren forstår at han nok også er til stor hjelp for den mer tilbaketrukne, forsiktige storesøsteren. Åshild Irgens tegner dem begge med uttrykksfull vennlighet; det er et behagelig visuelt univers å være i.

Andre gjenstander som får skinne, er en fiskestang, en buksedress, en hårbørste og en dinosaur. Noen ganger dukker det opp andre familiemedlemmer, som pappaens lite barneorienterte bror, som kommer i bursdagen til Ida uten å hilse ordentlig på henne. Men han gir henne en smoothiemaskin! Og han har en fin, rød bil med et bagasjelokk som kan åpnes 

 identitetskrise, er sorgen det dypeste sporet i boka. Det har gått ett år siden 

 bror, onkel Øyvind, døde (i forrige bok). Hos kjæresten hans, onkel Bulle, har stueplantene visnet. Ida betrakter sorgen mamma og Bulle deler, den vibrerer i henne også, midt oppi alt det andre. Her finner vi noen av bokas sterkeste og desidert mest rørende scener. På bursdagen sin får Ida en helt spesiell siste hilsen fra Øyvind.

De er så finstemte i denne boka, de ørsmå forskyvningene i en hverdagssituasjon som kan forårsake dyptloddende stemningsskifter og snu en søskenrelasjon på hodet og tilbake igjen. Det er ekstremt godt gjort av Parr. Som når Ida ikke tør å kjøpe det barnslige pennalet hun helst har lyst på – og så får Oskar det i stedet. Hvem kan ikke kjenne igjen følelsen?

Stor og liten

#000

Boka starter som en actionfilm: «Jeg hadde tatt opp jakten på en gruppe franskmenn som hadde kidnappet en svær tiur fra mine barndoms jaktmarker inne på Finnskogen.»

Naturjournalist Ola Jordheim Halvorsen vokste opp med en bestefar og en far som begge jaktet. Han vil introdusere sin egen sønn for det samme. Men via en gammel venn har han fått nyss om at en gruppe franskmenn er på vei til Norge for å fange tiurer og røyer som skal settes ut i naturen i Frankrike, der den majestetiske fuglen er i ferd med å dø ut. Stedet de skal hente fuglene fra, er bestefarens hjemtrakter. Halvorsen bestemmer seg for å følge dem.

Egentlig er det verken en jakt eller en kidnapping. De statsansatte franske naturforvalterne har brukt fire år på å skaffe autorisasjon, en prosess med nasjonal handlingsstrategi, en lokal handlingsplan, fire mulighetsstudier, en 120 siders re­introduksjonsanalyse og en 90 siders rapport, en omfattende helserisikovurdering og enda en styringsplan.

Fuglene kidnappes altså bare ut fra tiurens eget perspektiv.

og tre røyer etter mye baksing er fanget, skal de menneskesky fuglene altså kjøres fra Finnskogen til Alsace. Den profesjonelle dyretransportøren anslår at det tar 30 timer, uten stopp for annet enn drivstoff. Boka er strukturert rundt bilturen og er sånn sett dels en reiseskildring skråstrek kultur- og naturhistorie gjennom Europa. Mange kapitler er tilbakeblikk til bestefarens og farens liv og egen oppvekst, deres felles jaktminner som vi forstår har vært sterkt identitetsbyggende for forfatteren. Iblandet er og biografier over et knippe av naturforvalterne. Det er gode portretter som også forteller noe om forholdet mennesker kan ha til naturen, om måtene vi bruker den – og om fransk matkultur. Halvorsen skriver med journalistisk driv, han har en ypperlig formuleringsevne og sans for kuriosa. Han kan glede de av oss som forstår at en fortelling 

bedre av å vite at sokken tiuren får over hodet for å holde seg rolig, er en Ulvang-sokk i størrelse 40–42.

Mye står på spill – fuglenes liv og helse, og i tillegg kommer trusselen fra franske naturvernere som forsøker å hindre utsettingen. De mener naturområdet ikke lenger egner seg for tiur og at prosjektet er et forsøk fra myndighetene på å grønnvaske politikken. Om slike konflikter og paradokser i naturforvaltning skriver Halvorsen godt. Han minner også om hvor sjeldent det er i europeisk sammenheng at vi i Norge fortsatt har så mye fri natur: «På sett og vis minner sentraleuropeiske nasjonalparker mer om en slik dyrehage man kan kjøre sin egen bil gjennom».

Han skriver interessant om økosystemer, 

 og økologi, og skildringene av far-sønn-forhold i tre generasjoner er tidvis rørende lesning.

 Halvorsen har faktisk ikke en tiur i bagasjen. Han får ikke være med i tiur-bilen og må altså legge seg bak den, i familiebilen. Dette kommer tilsynelatende overraskende på ham. Jeg overbevises aldri om nødvendigheten av at familiefaren risikerer livet for å kjøre 

 en bil med tiur i, i 30 timer, gjerne i 160 km/t, på en tur der det egentlig ikke skjer så mye.

Som for å gjøre opp for mangelen på nødvendighet, fylles det på med dramatiserende virkemidler. Halvorsen tar ikke med annen mat enn Polarbrød og tubeost – som han smører med én hånd på autobahn. Han starter uten full tank og med ødelagt radio i en bil «som burde vært kassert for lengst». For å holde seg våken, sluker han piller liksom uten å ane hva de inneholder: «Amfetamin? Koffein?». I Frankrike har han ikke sjekket hvor lenge hotellet er åpent og må tilbringe natta i sovepose i bilen. Ikke har han ladet mobilen heller.

Fuglene kidnappes bare ut fra tiurens eget perspektiv.

Ut på tiur

I sommer erklærte regjeringen at norske barn skal bli verdens beste lesere. For en utrolig norsk ambisjon, var min første tanke. Det er liksom alt eller ingenting med oss, som for enhver jojo-slanker. Nå er jo norske skolebarn blant Europas dårligste på lesing. Kan vi ikke bare si at vi har bestemt oss for en bedre livsstil og at vi skal gjøre gjennomgripende endringer, i stedet for å løpe ut på torget og erklære at vi skal bli verdens tynnes … jeg mener verdens beste?

Hva er litteraturkritikkens rolle i dette?

I en kommentar hos bransjenettstedet Bok365 skriver barnebokforfatter Siri Sjøgren Selmer om kritikkens rolle i møte med myndighetenes lesetiltak. «Leselyst starter i aviser og tv-redaksjoner, rett og slett via bokanmeldelser», skriver Selmer, som også er kvinnen bak Opprop for mindre skjerm på barneskolen. Selmer viser til jungeltelegrafen, det gammeltestamentlige ordet for å gå viralt, fra før det fantes noe å gå viralt på. Når folk begynner å prate om en bok, strømmer stadig flere lesere til, er tanken: «For det vi vet starter telegrafen, det vi vet selger bøker, det vi vet at får folk som har sluttet å lese, til å ville lese igjen, er redaksjonelle anmeldelser.»

Det gjør vondt å innrømme det, men jeg tror ikke det stemmer. Kanskje det stemte på telegrafens tid. Men i dag er det ikke først og fremst redaksjonelle anmeldelser som er avgjørende for salg av bøker. Jeg mener ikke å si at høye terningkast er ubetydelig. Men det er andre mekanismer i spill som gjør en bok til en salgssuksess og det starter lenge før anmelderen har sagt sitt. Som Klassekampen skrev om i 2023, ber for eksempel Norli forlagene om å oppgi hvor mange følgere forfatterne har i sosiale medier, før de bestemmer seg for antallet bøker de kjøper inn. For å bli noen, må du være noen (eller dele en sterk, personlig historie), og det er da leserne strømmer til.

premiss er at gode bokanmeldelser er det som gir voksne folk leselyst og kjøpetrang, retter hun kritikk mot avisenes kulturredaksjoner som har gjort knefall for algoritmenes krav om klikk. Anmeldelser «er ikke spennende nok til å gi nok klikk, slik at avisene har råd til å satse på det. Men de er spennende nok til å få flere til å lese, og det må jo være målet.»

Kritikken er berettiget (om enn ikke for Klassekampen, føler jeg for å påpeke), men konklusjonen kan jeg ikke være helt enig i.

Målet med litteraturkritikk er ikke i seg selv å få flere til å lese. Hadde det vært det, ville vi bare ha publisert heiarop og rullet ut røde løpere, og prioritert litteratur vi tenkte kunne nå mange lesere. Jeg slutter meg så klart til Selmers bekymring for at redaktørstyrt kritikk forsvinner. Kanskje høres det ut som flisespikkeri da, å påpeke at kritikerens jobb ikke er å skaffe lesere. Men det er verdt å understreke det, nettopp fordi «flest mulig lesere» faktisk har blitt førsteprioritet i kommersielle medier. Men det 

ikke litteraturkritikkens rolle. I redaksjoner som ikke skjønner det, reduseres kritikk til omtaler og anbefalinger.

litteraturkritikerens jobb å øke boksalget. Vi jobber ikke for forlagene eller bokhandlerne. Det er ikke engang vår oppgave å hjelpe regjeringen med deres leselyststrategi. Hva er oppgaven vår, da? Å skape og vedlikeholde et fritt, offentlig rom for å snakke om litteratur og hvordan den virker i verden, i oss mennesker.

Uten det rommet, splittes samtalen om litteratur og kunst opp i en algoritmestyrt sfære av pseudolitteraturkritikk på sosiale medier.

Mål og midler

Vi befinner oss et tiår inn i framtida. Foruten at alt er litt 

kriger, nasjonalister, klimaødeleggelse), er den mest påfallende utviklingen to språklige nyvinninger: Bra ting omtales som 

. De antikvarisk lydende ordene blir raskt markører for bokas manglende evne til å ta sin tid på kornet.

I Oslo møter vi Johan Svovel, en 34 år gammel kosovoalbansk flyktning og kranfører. Hans miljøaktivistiske kjæreste Tiril Tind fører ham mot en politisk oppvåkning. Han holder så en lang monolog for henne om at kunstig intelligens vil bli vårt endelikt: «vi leker med en teknologi vi ikke aner konsekvensen av.» Hun blir skrekkslagen, for noe slikt har hun ikke tenkt på før.

Det er et gjennomgående trekk ved boka at banale og selvsagte ideer, tanker og informasjon presenteres som sjokkerende avsløringer.

erkjennelsen konkluderer paret med at det er deres personlige oppgave, «vi to», å forhindre at menneskeheten går under og «få denne plagede kloden på rett kjøl». Gjerne ved å finne «noe i teknologien» som kan slå tilbake på den selv: «Jeg har en viss følelse av at det finnes et eller annet i de avanserte redskapene vi har utviklet, og som gjør at disse har muligheten til å slå seg selv grundig på kjeften.»

Tidlig luftes den pirrende ideen om at «det verktøyet vi leter etter, kanskje ligger rett foran nesen vår og heter datamaskin?»

Johan Svovel og Tiril Tind allierer seg med Johans kurderkompis Haydir Pamuk og Kurt Klimpen, tidligere hacker og nå praktisk nok utro tjener i Nasjonal sikkerhetsmyndighet – av Johan omtalt som: «En gigant i forståelsen av verden, en titan når det gjaldt politiske meninger».

 verden, er første steg selvsagt å arrangere et symposium i Hamar. Også dette framstilles som en idé uten sidestykke. Symposiets navn

, gjør alle opprømte. Ja, det er så bra at de trykker det opp på T-skjorter som Haydir selger syv tusen av på gata før arrangementet. Horder av miljøforkjempere og freds­aktivister strømmer så til Hamar fra hele kloden for å skape 

 (mer konkret blir det ikke). Hvordan skal de få til det? Jo, ved brainstorming, avisinnlegg og «bruk av sosiale medier på en langt mer aktiv og målbevisst måte».

Er «Den røde døren» en satirisk kommentar til naive nordboere som tror de kan redde verden med gode slagord og en snill hacker eller to? I så fall hadde det vært mulig å svelge noen av de mange kamelene som stiller seg på rekke ettersom historien utfolder seg. Til det framstår boka imidlertid for selvhøytidelig (tross enkelte bevisst komiske elementer). En del av de eklektiske overdrivelsene må skrives på thrillersjangerens regning; med stor velvilje kan man kanskje kalle boka en pastisj. Men både forfatter og forteller oppleves å stå urokkelig på karakterenes side.

Innimellom luftes tvil om hvorvidt symposiet og T-skjortene 

 vil endre verden, men arrangementet framstilles likevel som tidenes 

: «Vi får håpe at dette bunner ut i et kraftig momentum, en skikkelig trøkk, slik at våre politiske ledere våkner.»

Er Den røde døren en satirisk kommentar?

KI på ville veier

Det må kalles en forfatters vri på å dø med støvlene på, når Tor Åge Bringsværds siste roman kommer ut samme måned som han gikk bort. «Magnoliadamen» er et lavmælt, stemningsfullt etterspill av en framtidsfabel, umiskjennelig bringsværdsk.

Fortelleren, Kaj, bor med sin kjære Heline i en avsidesliggende skogshytte ved et lite tjern. De har en katt, Zakkeus. For å livnære seg tegner Heline portretter på oppdrag, Kaj arbeider som skyggeforfatter for kjendiser. Kunsten er med andre ord underlagt markedet.

De to lever tilbaketrukket i harmonisk tosomhet, og skiller seg ut først og fremst ved det at Heline er ti prosent magnoliatre.

I den framtida «Magnolia­damen» er satt til, var det nemlig i en periode mulig og lov å få en del av arvestoffet til et dyr eller et tre. Nå er det forbudt, en konservativ puritanisme sprer seg i samfunnet, «et hvert menneske bør være rent og ublandet og helt seg selv.»

 omrisset av en ustabil verden, høyteknologisk med dyrket kjøtt og dronelevert mat, samtidig preget av alvorlige klimaendringer. Menneskeheten går ikke under, folk og natur har til stor grad tilpasset seg, men virkeligheten har blitt vanskeligere, hardere og farligere.

I Norge er Frihetspartiet landets største parti, de «vil gi enda mer frihet til de som har mer enn nok frihet fra før», samtidig som de rensker biblioteker for skadelig litteratur og vil landsforvise alle muslimer. Med andre ord er en del av framtidsscenarioet ubehagelig likt vår tid.

Alle innbyggere har rett til å bære våpen, California og Arizona har ligget i krig med hverandre, det er gruvedrift på månen. I naturen dukker det opp ukjente skapninger, et resultat av svenske reaktorbranner hundre år tidligere. Blant dem er de mystiske, tilsynelatende truende nattgnagerne.

vises til i bisetninger, som når de spiser danske appelsiner eller snakker om skjærgården utenfor Billund (som i virkeligheten enn så lenge ligger midt på Jylland).

Samtidig er noe uforanderlig; kjærligheten mellom Heline og Kaj er bare dypt gjenkjennelig og rørende. Ikke at den er helt uten kanter, stadig får de besøk av Helines gamle venn Adrian, som er åtte – og stadig flere – prosent ulv.

Vi holder ut

Vulkaner! De kobler enkeltmennesket til en historie like gammel som selve jorden og minner mennesket om sin egen skrøpelighet. Brennbart materiale for kunst, ja?

Men den symbolske kraften i sydende lava kan fort bli

: Kreftene som buldrer og gløder under den rolige overflaten, utbruddet som kan komme når som helst, som forandrer alt, ødelegger og gjenskaper … I «Eldane» brukes symbolikken for alt den er verdt – og utløser en tsunami av overtydelighet.

 hovedperson i denne kritikerroste, islandske romanen er den middel­aldrende geologen Anna, veletablert med sin kultiverte, snille ektemann (skatteadvokat), en voksen sønn og ei lita datter, en ibsensk uskyld. Anna er Islands ledende ekspert på vulkanologi, og når Reykjaneshalvøya ristes av en serie jordskjelv, må hun trå til.

Hun får ikke jobbe i fred, for myndighetene har opprettet et nytt organ «for å effektivisere katastrofehandteringa». Sivilforsvaret, Miljødirektoratet, Meteorologisk institutt, politidirektøren, Reiselivsforbundet og Justisdepartementet er blant dem som skal ha sitt å si, ikke minst i spørsmålet om evakuering. Mens myndighetene ikke vil skape unødig panikk, ivrer reiseindustriens representant for å sende busslaster med turister så nært opptil vulkanen som mulig.

Anna forakter den nye tidas ånd, som hun mener gir mindre myndighet til vitenskapsfolk og større til embetsmenn og interesseorganisasjoner.

 skriver interessant og smart om den konfliktfylte krisehåndteringen og de (velkjente) ideologiske strømningene som skinner gjennom her. Ikke minst er det skikkelig spennende å lese om geologenes arbeid og skjelvenes utvikling. Björnsdóttir lager på imponerende vis thrillerstemning ut av stoffet: Reykjaneshalvøya utgjør et underjordisk vulkansystem; å finne ut hvor lava eller farlig gass vil komme til overflaten, framstår som en skjebnesvanger gjettelek.

Dessverre har Anna hodet sitt et annet sted – mellom beina til fotografen Tómas Adler (analyser den), en ruskete, fri sjel som ramler inn i livet hennes som den plutselige, store kjærligheten. Etter et par korte møter settes himmel og jord i bevegelse, i billedlig og bokstavelig forstand.

Annas forhold til sine avdøde, høyst ulike foreldre, brettes ut for å underbygge hennes sentrale konflikt som manifesterer seg i valget mellom elsker og ektemann: På den ene siden det vitenskapelige, kontrollerbare, ryddige, og på den andre siden det emosjonelle, intuitive, ville, lidenskapelige. Hvilke verdier og krefter bør hun lytte til i møte med vulkanen?

 det noe latterlig over måten Anna skal tilpasses sjablongen Fornuftig Forsker. Hun kan forbanne et øyeblikk der hun plutselig kjenner på frykt: «Eg strammar meg opp og prøver å skyve dei irrasjonelle kjenslene ut av hovudet. […] kva for slags forbanna sentimentalitet er dette? Eg er vitskapskvinne, for svingande».

Anna skal tilpasses sjablongen ­Fornuftig  	Forsker.

Fornuft og følelser

Drøyt tre år etter at Joan Didion døde, er det laget bok av de private notatene hun skrev fra sine egne og datterens terapitimer. Forhåpentligvis vil utgivelsen bli stående som en skandale, et personovergrep og et grotesk eksempel på forlagsbransjens 

At bokas for- og etterord ikke reflekterer over etiske problemstillinger eller forklarer hvilke vurderinger som er lagt til grunn for publiseringen av det intime materialet, sier sitt.

Moralen er, kjære leser: Skriv testamentet ditt nå. Brenn alle dagbøker.

 til John» består av notater funnet i den amerikanske forfatteren og journalistens hjem etter hennes død i 2021. Det er detaljerte referater fra Didions terapitimer hos psykiateren Roger MacKinnon, flesteparten i 2000. Referatene var adressert til Didions forfatter-­ektemann, John Gregory Dunne. Hovedtema er deres felles adoptivdatter Quintana som, 34 år gammel, var alkoholisert, deprimert og på selvmordets rand.

Det er et besynderlig opplegg: Joan behandles hos MacKinnon og Quintana hos en dr. Kass – de to psykiaterne holder hverandre løpende orientert. Roten til Quintanas mange problemer later nemlig – ifølge psykiaterne – til å være mor-datter-forholdet. Hun har aldri frigjort seg fra sin overbeskyttende mor og greier ikke stable et selvstendig voksenliv på beina.

I en time kan MacKinnon fortelle Joan om ting Kass har fortalt 

, om Quintana. For eksempel om hvor irriterende Quintana er som pasient: «Det er enerverende for dr. Kass. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på at han snakker om henne i en tone som høres personlig forurettet ut. ‘Hun er virkelig en uforbederlig alkoholiker’, sa han til meg». Eller: «Forresten burde jeg fortelle deg at dr. Kass på nåværende tidspunkt ikke er bekymret for selvmord hos Quintana.»

Hvordan denne ordningen kom i stand, vet jeg ikke, men det skal ha vært datterens ønske at også moren begynte med terapi.

Gjennomgangstemaet for Joan er at hun må la Quintana være voksen og uavhengig, ha 

. Samtidig framstår terapisituasjonen påfallende infantiliserende. Det såre paradokset vil antakelig dukke opp i enhver familie med rusproblematikk, men freudianeren MacKinnon kvier seg heller ikke for å karakterisere Joan med paternalistisk skråsikkerhet: «Du har en nokså spektakulær mangel på de ferdighetene som kreves for å forholde seg til andre mennesker».

 lykkelig som det minst lykkelige barnet ditt, heter det seg. I 2000 står Joan og John i en vanvittig situasjon: De prøver å redde datterens liv. Dette er ikke en fortelling om mangel på kjærlighet og omsorg, men heller om destruktive sykluser av avhengighet, angst og beskyttelsesbehov. Som MacKinnon sier: «Hos deg er bekymring forvekslet med kjærlighet.» Og: «når man setter et overavhengig barn opp mot en overbeskyttende forelder, får man en fastlåst situasjon.»

­Gribbenes ­fest

Tor Åge Bringsværd var glad i knutekål. Jeg vet det fordi etter at jeg hadde 

intervjuet ham i hans vilt koselige hjem i Hølen i 2017

, kjørte han meg til togstasjonen. Og da stoppet vi på butikken ens ærend for å kjøpe knutekål, en rotgrønnsak jeg aldri hadde hørt om før.

Knutekålen har gamle røtter – en forløper for den nevnes allerede av Plinius den eldre, har jeg lest meg til, da under navnet pompeikål. I «Naturalis Historia» fra år 77 listet Plinius opp en svært lang rekke helsemessige fordeler ved kålspising.

Om Bringsværd kjente til Plinius’ kålforsvar, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg, og jeg tror han ville ha satt pris på en slik anekdotisk flik. En mann med større kulturhistorisk vitebegjær og nysgjerrighet enn Bringsværd, må vi nok – dessverre – lete lenge etter.

 4. august, 85 år gammel, kjentes det nesten som en usannsynlighet. I en mannsalder har han vært en av Norges mest produktive og allsidige forfattere, han har vært så å si allestedsnærværende for lesere i alle aldre, i alle sjangre. «Jeg sier ja til alt mulig, vet du», sa han hjemme i Hølen.

Svaret er så klart at vi skal lese. Det skal godt gjøres å komme til bunns i dette forfatterskapet. Og litteraturen hans for barn har allerede rukket å bli arvestykker som vender tilbake til voksne lesere når de selv får barn.

I 2017 holdt Bringsværd fortsatt på med 10–12 prosjekter samtidig, sa han. En sterk tilbakegang, mente han selv, for det pleide å være 17–18. Energien var det uansett ingenting å utsette på: «Jeg er med hodet og beina i full stup inn i de tingene jeg holder på med».

Det var sjelden han så tilbake på sitt eget forfatterskap: «En bok er en bru man bygger og går over, og brenner bak seg.» Antakelig er det en god innstilling for en forfatter, men heldigvis er det ikke sant for oss lesere. Vi skal fortsette å trippe fram og tilbake over Bringsværds bruer.

 ting som burde brenne og: Bringsværd kritiserte en samtid der «ting skal ha sin rette skuff, hvis det er noe vi ikke finner riktig skuff for, vil vi helst ikke vite av det. Det er en måte å se verden på som er meg veldig fremmed. Man burde brenne alle kommoder!»

Bringsværds bruer

Konseptet kan få en annen forfatter til å gremmes over ikke å ha fått ideen selv. Konkret, gjennomførbart og umiddelbart interessevekkende: «Historier om tingene dine» er en samling anekdotisk fakta fra historien om vanlige gjenstander som omgir barn og voksne i dag. Som stoler, hodeputer, innbruddsalarmer, teddybjørner, vannklosett, sko. Ting vi tar for gitt og som de fleste av oss ikke engang har tenkt over at har en historie. Men det har de så klart og det er gjennomgående interessant – ikke minst for den voksne leseren.

 har mange små oppfinnelser sin opprinnelse i en tilfeldighet eller i en enkelt persons besettelse eller behov. Oppfinneren av kulepennen var selvsagt en journalist. Oppfinneren av limstiften var inspirert av leppestiften. Han som fant opp plasteret, forsøkte bare å hjelpe sin klønete kone. Oppvaskmaskinen ble selvsagt funnet opp av en kvinne som var lei av å ta oppvasken: Josephine Cochran. (Renslebråten har vært nøye med å inkludere mange kvinnelige oppfinnere.)

mye artig informasjon: Som at det på 1300-tallet i Europa var om å gjøre å ha sko med lengst spiss, eller at den første støvsugeren var så stor at den ble trukket med hest og vogn fra hus til hus. Underholdende er det også å lese om de ærverdige Eidsvoll-mennene Frederik Schmidt og Johan Collett, som under arbeidet med Grunnloven måtte dele seng. De lå andføttes og laget seg soveregler de begge skrev under på. (Det var forbudt å sparke borti den andres nese.)

 allerede har en bråte (sorry) med barnebøker på samvittigheten, har både tegnet og skrevet. Tekstene er passe korte, med god variasjon i inngangene, sånn at boka ikke kjennes leksikalsk. Tegningene har et litt retro preg av håndtegnede blyantskisser som gir behagelige, innbydende sider samtidig som selve gjenstandene det gjelder, er realistiske og detaljert skildret. Boka er smart delt inn i kapitler viet ulike rom i et hus – i tillegg til et siste om ‘Ting for fremtiden’.

gjenfortelling rundt middagsbordet er stort. I tillegg til at informasjonen i seg selv stimulerer både faktalystne, historieinteresserte og fabulerende folk, er det som om boka åpner blikket litt. Får oss til å se gjenstandene på ny og til å tenke over hvilke andre hverdagslige ting som kanskje ruger på en overraskende historie. Og hvordan var det å leve uten disse tingene, tro? Faktisk er det jo ikke så lenge siden de fleste av dem ble funnet opp, merker vi oss under høytlesningen. Og fabler oss tilbake til tiden da man kastet potteinnholdet ut vinduet. 

. Tross alt er det visse ting her i verden som har blitt bedre.

Tingenes tilstand

Det er ikke ofte jeg har kastet bøker i søpla, men ved et par anledninger har jeg vurdert det dit hen at verden ville være et bedre sted med færre eksemplarer av tittelen. Den ene var en roman der mysteriet dreide seg rundt en forsvunnen ungjente. Å, som den bekreftet mistroen jeg har til sånne bøker, måten de på billigste vis nører oppunder en besettelse rundt unge skjønnheters tragiske og ofte voldelige endelikt.

Liz Moores nyoversatte «Guden over skogene» starter også med en tenåringsjente som blir borte. Når jeg ikke umiddelbart avskriver den, handler det først om stemningen. En fuktig, varm eim av nåletrær og jord slår mot leseren. Den kaleidoskopisk framlagte historien er satt til Adirondack-området i delstaten New York i USA, et skogbelagt fjellområde som kan likne et norsk landskap, med kupert terreng, innsjøer, elver og urskog, en blanding av løvtrær og nåletrær.

Mulighetene for å gå seg vill, er mange.

 en sommerleir for barn plassert i Van Laar-reservatet, har de én viktig regel: «Går du deg vill, sett deg ned og rop.»

Det er en setning som rommer mye; den er mer urovekkende enn betryggende der den etablerer skogen som et sted man må bli reddet fra, et sted der du kanskje ikke blir hørt. Et sted der barn kan forsvinne. Den gåsehudfremkallende følelsen vedvarer gjennom lesningen.

Det er en god grunn til at regelen terpes på: I 1961 forsvant Bear Van Laar, sønnen til rikmannsfamilien som eier reservatet, i skogene. En lokal beboer som døde like etter, ble antatt å ha drept gutten, men ingen vet egentlig hva som skjedde. Eller?

Romanens presens er satt til 1975: Alice og Peter Van Laar har fått datteren Barbara, nå tenåring. Det mer enn antydes at den pønkete, viljesterke jenta er en skuffende erstatning for broren. Idet Barbara forsvinner fra leiren, starter en ny etterforskning, historien endevendes.

Jo, og en seriedrapsmann fra området har nettopp rømt.

 ikke på spenningsmomentene; ganske snart har vi en variert meny av mulige mistenkte og en krattskog av halvt skjulte forbindelser mellom leirdeltakere, unge leirledere og andre ansatte, og Van Laar-familiens rike venner. I dette villniset skal den 26 år gamle etterforskeren Judyta stake ut retningen.

Den som roper

Det hender jeg lurer på hvordan det ville ha vært å arbeide i en bransje i vekst. Vind i seilene, champagne i glassene! I stedet har jeg levd i pressen og bokbransjens vedvarende krisetilstand i tjue år. Den neste nedbemanningen, siste spikeren i kista – katastrofen har aldri vært langt unna.

Tove Jansson skrev en nydelig novelle som heter ‘Filifjonka som trodde på katastrofer’. Her tripper det perfeksjonistiske følelsesvesenet Filifjonka nervøst rundt og bekymrer seg for sine eiendeler og for huset sitt i møte med en forestilt katastrofe. Når den faktisk inntreffer – stormen river huset i fillebiter og skyller eiendelene på sjøen – står hun stødig i vind og sjøsprøyt; hun omfavner katastrofen, frigjøres av den.

 lenge står her i vannkanten og tripper, kan vi fundere på en ting: Er dette sommeren da spøkelsene endelig ble synlige? Denne måneden inngikk Gyldendal forlik med de to tekstforfatterne Elene Martinsen og Rune Alexandersen, som hadde saksøkt både forlaget og komiker Zahid Ali for brudd på opphavsretten; de mente de hadde skrevet store deler av manuset som ble Alis mye omtalte krimroman «Svaber». Nå skal de to krediteres som medforfattere. Det kan virke som om flere forlag har tatt lærdom av saken. Stadig flere bøker beskrives nå som «skrevet i samarbeid med».

Det skulle bare mangle. Av en eller annen grunn hersker det en bred forakt/fornektelse for at forfattervirksomhet er et 

. Vi ser det i alt fra diskusjonen om «skjønnlitterær kvalitet» til denne lenge rådende ideen om at hvilken som helst hotshot har rett til å sprade rundt og ta æren for noen andres litterære arbeid. Sjokkmelding: Det viser seg at forsvarstopper, influensere og polfarere faktisk ikke uten videre kan skrive en god bok. Akkurat som 

 ikke kan gå til Sydpolen i morgen. Når du holder kjendisenes bestselgende «personlige beretninger» i hendene, er sjansen stor for at en spøkelsesforfatter har vært involvert.

Spøkelsene er gjerne drevne journalister, skribenter eller erfarne skjønnlitterære forfattere som sper på beskjedne inntekter ved å fortelle historien til en kjendis. Det er paradoksalt at bokas status angivelig har falt så dramatisk, samtidig som komikere og innholdsprodusenter gjerne vil smykke seg med en utgivelse. Skjønnlitteraturen mister økonomisk terreng, men beholder kulturell kapital og dermed også en investering for forlagene. Samtidig er det penger å tjene på kjendismemoarer skrevet «i samarbeid med», mens brorparten av de høylitterære forfatterne er rene pengeslukene.

at spøkelsesforfattere må bli standard. Men hva skjer når influenserne og idrettsstjernene inntar bestselgerlistene, har monopol på medienes litteraturdekning 

legger beslag på de profesjonelle forfatternes tid og krefter? Ironien slår krøll på seg når jeg ser stadig flere seriøse, skjønnlitterære forfattere masseprodusere fyndige reels i håp om å bygge opp den følgerskaren bokhandlerne visstnok spør etter når de vurderer hvilke bøker de vil fronte i bokhandelen.

Som Aksel Kielland skriver i sin nye bok «Besatt», er markedsideologien innebygd i de sosiale medieplattformenes infrastruktur; de gjør alt og alle til et marked og sniker markedsføringens logikk inn under huden på en. Om jeg vil selge en bok til neste år, bør jeg framover poste daglige reels der jeg byr på meg sjæl og bygger merkevaren meg™.

et litterært økosystem som likner det H.G. Wells tegner opp i klassikeren «Tidsmaskinen?» Der de vakre, uskyldsrene eloiene av noen influensere danser på rosene, med alle pengene, mens forfatterne reduseres til lyssky morlocks som jobber hardt i det stille og bare kommer til overflaten for å tuske til seg et statsstipend i ny og ne.

Blant morlocker og eloier

Et paparazzi-bilde av Ben Affleck har blitt et yndet meme-motiv: Skuespilleren står utenfor en bygning og tar seg en sigg, han har lukkede øyne og et uttrykk av total utmattelse og resignert aggresjon. Bildet dukker opp med meme-tekster som «90s kids living through their 10th historical event». Liknende versjoner florerer, et kvart århundre etter at min generasjon sto med lightere på Backstreet Boys’ Millennium-konsert og hylte ‘I Want it That Way’.

Den gangen, like før årtusenskiftet, lot verdens største felles bekymring til å være at Y2K ville få internett til å kollapse. I mørke stunder er det nå så man kan lure på … om det hadde vært til det beste? Det var ikke sånn her vi ville ha det.

Om hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen», har den drevne skribenten og medieviteren Aksel Kielland satt seg fore å skrive «en bok om hvordan teknologibransjens ideologi, verdensbilde, forretningsmodeller, markedsføringsstrategier, løfter og trusler tar bolig i språket, bevisstheten og kroppen vår.» Han dekker alt dette i en kompakt, velskrevet tekst som marsjerer taktfast mot konklusjonen om at alt går til helvete.

I likhet med mange andre mener Kielland at rastløsheten «som hjemsøker vår tid» er et symptom på hvordan teknologien har formet samfunnet. Og skal vi tro tekbransjens propaganda, kan mennesker verken stoppe eller styre den teknologiske utviklingen; det er bare å henge på.

Kielland lener seg i stor grad på to tenkere: medieteoretikeren Marshall McLuhan og den politiske filosofen Mark Fisher. Kombinasjonen medie-, teknologi- og kapitalismekritikk er kjernen i prosjektet.

Samlesningen av McLuhan og Fisher er fruktbar. Førstnevnte er mannen bak uttrykket «the medium is the message», og hans teorier fra 1960-tallet har vist seg skremmende profetiske. Teknologi må forstås som fysiske og mentale forlengelser av mennesket, mente McLuhan; den forandrer oss. Fishers begrep om kapitalistisk realisme er sentralt: Det blir stadig vanskeligere å forestille seg en annen verdensorden enn kapitalismen. I denne virkeligheten vil alle teknologier uunngåelig understøtte «den kapitalistiske verdensordenen».

 om markedsføringsspråket som med sosiale medier har smittet over på alt og alle. Med Web 2.0 og de store kommersielle aktørene, vokste det fram et maskineri basert på brukerdata, der meningsinnholdet i en ytring er underordnet dens klikkverdi. En kjent sak, men Kielland setter enkle ord på de store konsekvensene: «det ble innført nye rammebetingelser for kommunikasjon som ikke hadde noe å gjøre med å kommunisere med andre mennesker.»

Et betimelig poeng for Kielland er at denne verdensforståelsen understøtter høyresidens store fortellinger og er en del av bakgrunnen for den kraftige politiske høyrevinden. Kielland diskuterer kort om det er mulig å skape en alternativ bevisstgjøring innenfor den rådende infrastrukturen. Svaret hans er nei; selv om bevegelser som Black Lives Matter og metoo har fått stor oppmerksomhet, har de fått lite reelt politisk gjennomslag. Venstresida jobber i motbakke, mens høyresida i større grad kan benytte systemet til sin fordel. Kielland er rimelig unyansert og kategorisk på dette, som på mye annet, men som et forsøk på å forstå høyrebølgen, er det et interessant spor å forfølge.

, en filmsjanger som bruker sterke virkemidler for å formidle kroppslig endring, deformasjon og overskridelse. Han bruker filmene som prisme for å forstå teknologiens invaderende sider og hevder sjangerens motivkrets gir rom til å snakke om teori på en håndfast måte, relatert til egne liv og kropper.

Det er en populær påstand, men er den sann?

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

Olav Løkken Reisop kommer unna med det utroligste i sitt bredt anlagte verk.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og kontinenter.

Rystende

Metaforene og uttrykkene vi bruker, former hva vi er i stand til å tenke.

Andreboka om Oskar og Ida er fullt på høyde med Maria Parrs klassiker fra 2023.

Kan noen smøre en matpakke til denne forfatteren?

Mål og midler

Med «Den røde døren» sparker Gert Nygårdshaug inn så mange åpne dører at det blir full gjennomtrekk.

Tor Åge Bringsværds siste bok er en kjærlighetsfull hilsen fra en farlig verden.

«Eldane» får TV-serien «La Palma» til å virke subtil.

Gribbenes fest

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Alt fra trampoliner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Ung jente forsvinner. Kan det bli bra litteratur av sånt?

Blant morlocker og eloier

Velkommen til redselskabinettet!

Hva gjør en autismediagnose med selvbildet?

Tommy Oranges epos om amerikansk urfolkshistorie er en bragd.

Falske forestillinger

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Pippi Langstrømpe blir 80 år. Hva representerer hun i dag?

Landet som ikke ble

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

Olav Løkken Reisop kommer unna med det utroligste i sitt bredt anlagte verk.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstands­hand­ling.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og konti­nenter.

Rystende

Metaforene og uttrykkene vi bruker, former hva vi er i stand til å tenke.

Andreboka om Oskar og Ida er fullt på høyde med Maria Parrs klassiker fra 2023.

Kan noen smøre en matpakke til denne forfat­teren?

Mål og midler

Med «Den røde døren» sparker Gert Ny­gårds­haug inn så mange åpne dører at det blir full gjen­nom­trekk.

Tor Åge Brings­værds siste bok er en kjærlig­hetsfull hilsen fra en farlig verden.

«Eldane» får TV-serien «La Palma» til å virke subtil.

­Gribbenes ­fest

Tor Åge Bringsværd etterlater oss med verdener.

Alt fra trampo­liner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Ung jente forsvinner. Kan det bli bra litteratur av sånt?

Blant morlocker og eloier

Velkommen til redsels­ka­bi­nettet!

Hva gjør en autisme­diagnose med selvbildet?

Tommy Oranges epos om ame­ri­kansk urfolk­shis­torie er en bragd.

Falske forestil­linger

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Pippi Lang­strøm­pe blir 80 år. Hva repre­sen­terer hun i dag?

Landet som ikke ble

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

For Gazas innbyggere er det å smile en aktiv motstandshandling.

I sin nye bok krysser Inger Elisabeth Hansen både tider og kontinenter.

Kan noen smøre en matpakke til denne forfatteren?

Med «Den røde døren» sparker Gert Nygårdshaug inn så mange åpne dører at det blir full gjennomtrekk.

Tor Åge Bringsværds siste bok er en kjærlighetsfull hilsen fra en farlig verden.

Gribbenes fest

Alt fra trampoliner til håndklær står i et nytt lys etter denne boka.

Velkommen til redselskabinettet!

Hva gjør en autismediagnose med selvbildet?

Tommy Oranges epos om amerikansk urfolkshistorie er en bragd.

Falske forestillinger

Pippi Langstrømpe blir 80 år. Hva representerer hun i dag?