Silje Bekeng-Flemmen

#fff

#000

I barneboka «Momo, eller Kampen om tiden» (1973) av Michael Ende, opererer en slags parasitter kalt «de grå herrene» som tidstyver: De overtaler mennesker til å spare tid i Tidssparekassen. Ved å spare og kutte ned på alle påståtte uvesentligheter i livet (som vennskap) loves menneskene at tiden deres vil doble seg om noen år. I virkeligheten bruker de grå herrene opp tiden og verden tømmes for mening og følelser.

Det er en samfunnskritikk her som står seg fint et halvt århundre seinere. For vi skynder oss mer, jobber mer, går raskere og sover mindre. Spiller av film og lydbøker på høyere hastigheter, mister vettet av den minste forsinkelse og snikskryter av egen travelhet, men sykemeldes av tidsklemma.

 argumenterer økonomiprofessorene Micael Dahlén og Helge Thorbjørnsen (som «mer eller mindre vokste opp i en klokkebutikk»!) godt for hvor relevant og grunnleggende forståelsen og forholdet vårt til tid er for lykken, hvordan vi ser på livet, forholdet til hverandre.

Det er ikke første gang de to skriver bok sammen, i 2021 utga de «Tallskalle. Hvordan tallene styrer livet vårt». Temaet tid kjennes som en naturlig forlengelse. De tar for seg en rekke paradokser, som det at selv om vi har stadig mer tid, bruker vi stadig mer krefter på å få enda mer av den. Eller det at vi er så redde for å sløse med tida, men sitter med nesa i telefonen. Eller det at vi prioriterer penger og materielle ting framfor tid og opplevelser, selv om både forskning og sunn fornuft viser at det ikke er en oppskrift på lykke (det er først og fremst lykke som er målestokken for gode liv her).

 lettlest populærvitenskap uten formmessig fiksfakseri, så tettpakket med 

-vennlige forskningsfakta i kanapéstørrelse at mye av den nesten kunne ha vært skrevet som en punktliste. Det er ikke egentlig negativt ment, innholdet er underholdende, boka er fint komponert og enkel, men velskrevet.

Det er gøy (skremmende?) å lese om forskningsresultatene på hvor relativt vi oppfatter tid, og om hvordan «digital tid» oppleves langsommere og gjør oss utålmodige og impulsive. At tidsoppfatningen henger sammen med alder, overrasker nok ingen, men det er verdt å tenke over implikasjonene ved hvorfor det er sånn: Når man gjør nye ting – noe som skjer mest tidlig i livet – oppleves det som at tiden går saktere (opplevelsen fester seg også bedre i minnet). Å gjøre nye ting er med andre ord en slags oppskrift på (følelsen av) et lengre liv. (Jeg føler likevel for å skyte inn at folk som tvangsmessig krever nye opplevelser og er ute av stand til å se hverdagsrutiner som verdifulle, er skikkelig slitsomme folk. Heldigvis kan det å oppleve noe nytt handle om veldig små ting. Forfatterne foreslår å sette seg i en ny stol hjemme.

 Dahlén skriver til og for et vidt og vagt «vi», som innimellom fører til brede penselstrøk, som når det står at «vi alle, uansett alder, har flere muligheter å velge blant nå enn for bare noen år siden». De er bevisst på at de selv har et privilegert blikk på tiden og livet, men beskriver samtidig tiden som «rettferdig og egalitært» fordelt og at hvordan vi bruker «timene og månedene, er, i hvert fall i vestlige og rike land, stort sett opp til hver og en av oss […] Og morgendagen din, ja, den bestemmer du i stor grad helt selv.»

Rekk opp hånda alle som ikke føler seg fullt så fri?

Boka tar innimellom et klasseblikk på den knappe tidsressursen, som ved å henvise til Thorstein Veblens «Theory of the Leisure Class» (1899), og ved å peke på at følelsen av å ha for mye tid (som i arbeidsledighet) kan gi lavere livstilfredshet. Et mer utfyllende klasseperspektiv kunne ha utdypet sivilisasjonskritikken i boka. Men dette er en bok som handler om hvordan 

 kan bli bevisst og ta kontroll over tiden din – ikke hvordan samfunnet bør organiseres annerledes.

De grå herrenes tid

En besnærende pakke ankom kontoret her om dagen, i form av fire små, kvadratiske bildebøker, en rød, en blå, en gul og en grønn – hver av dem viet en dag i livet til Bamse, fordelt på årstidene. Bøkene er de første utgivelsene til det lille barnebokforlaget Kantarell, etablert med et ønske om å skape natur- og leseglede hos ungene.

Kvartetten er så utidsmessig som det går an – ren nostalgi. Bamsen som opptrer i bøkenes fotografier, må være noens høyst elskede. Kost og klemt gjennom tiår, ruskete i plysjen og med synlige merker. Han ser ut som kosedyra som blir liggende igjen på loppemarkedet etter at posesalget er avslutta. Sånt blir jeg sjarmert av.

Hver bok handler om en tur i skogen, og hvert oppslag består av ett fotografi av det påkledde kosedyret stilt opp i diverse naturlige omgivelser, med et par setninger: «Bamse plukker også blåbær, MANGE blåbær, en HEL bøtte full! // Det er bra Bamse er en sterk bjørn, for nå er det mye å bære hjem.»

Pluss en tegning av et dyr eller en plante. Bamse observerer vissen geitrams. Bamse trår forsiktig på isen. Bamse finner elgbæsj. Bamse kikker på maurtua med og uten snø. Han står eller sitter selvfølgelig alltid bom stille, og alt barneleseren har å gjøre, er å observere naturen med ham.

Det sender tankene til de trauste kosedyra som for noen tiår siden fikk boltre seg musestille i bildebøker og på tv. Tøydukke Anna, Joppe («död eller levande!») og bamsen som er med Kari på besøk til doktoren i Elin Barths bok fra 1983 (som lever et evig liv på hytta, der tida står stille). Og Raffen og Teodor, da, men de beveget i rettferdighetens navn bitte litt på seg.

men velfungerende, som faktisk er noe mer og bedre enn man kan si om mange utgivelser for den yngste aldersgruppa. Det kunne ha vært noe mer variasjon i bilde­komposisjonen (det er mye Bamse ute i høyre hjørne) og noen av bildene i snøen har blitt for mørke. Men den vesle leseren er ikke så affektert av det. Her gis hen ­anledning til å dvele ved en kvist og en bæsj, en sopp. Har man gått tur med et barn, vet man at sånne ting er mer enn nok og verdt en stopp, en tanke og tre spørsmål, og det samme gjelder for disse bøkene.

Sett opp mot det pumpende markedet av generiske, batteridrevne pekebøker med lyd, kjennes gammelmodige Bamse som et lite stykke naturmeditasjon. Tre­åringens dom: «Gigabra». Bøkene ble med til barnehagen.

Nostalgitrip i naturen

Jeg er i en fantastisk bok. Med griffer, drager, enhjørninger og ratatosker. Jeg kan fly! Jeg seiler i en båt mellom øyer med ukjente navn, på flukt fra ondskap, i kamp for det gode. Det gode kommer til å vinne, jeg kan kjenne det når jeg lytter til bokas hjerteslag – og de er hørbare.

Boka er britiske Katherine Rundells «Utrolige skapninger» – den kom på norsk i fjor høst, nydelig oversatt av Hilde Stubhaug. Når jeg nå også leser et essay Rundell skrev for London Review of Books 6. februar, kjennes det påkrevd å si et par ord om nødvendigheten av enhjørninger.

I «Utrolige skapninger» dykker dyreglade Christopher ned i en innsjø og kommer til Arkipelet, et skjult øysamfunn der mytiske skapninger fortsatt finnes. Arkipelet er magiens siste tilfluktssted, men det mørkner; dyra holder på å dø. Rundell låner utilslørt fra barnelitteraturens storverk (og fra verdens myter), samtidig er boka noe helt eget. Teksten dirrer av livskraft, leseren geleides mellom heseblesende action og storslagent alvor og frydefulle punchlines og emosjonell varme, skjønnhet. Arkipelet holder kanskje på å rakne, men Rundells univers er helstøpt.

trender i barne- og ungdomsromaner som tar opp stor plass for tida: realistiske romaner om et spesifikt, alltid dystert og i mest bokstavelige forstand samfunns­aktuelt tema, og rullebåndslitteratur av typen «Mysterie-Agentenes Operasjon Oppdrag». Man kan ta seg i å savne de episke visjonene, de fantastiske verdenene og den store skjønnheten. Kampen mellom det gode og det onde. Det er denne litteraturen «Utrolige skapninger» minnet meg om.

Det nevnte essayet, ‘Why Children’s Books’, er et rungende 

, med særlig fantasy-litteratur som omdreiningspunkt. Jeg skal innrømme at jeg i mer fantasiløse perioder av livet tenkte på sjangeren med en smule skepsis: Vi trenger å diskutere virkeligheten, fantasy tilbyr virkelighetsflukt, tenkte jeg, og gikk ut fra at det var et motsetningspar. Noen år med lesning sammen med barn, har heldigvis gjort meg litt klokere.

 er filosofiens vakrere kusine, skriver Rundell; den kan fungere som et bolverk mot vår tids besettelse med sterke menn og kapitalistiske dogmer. Det handler om heltemot, om maktas røtter, kamp mellom ideer, eksperimentering med alternative virkeligheter og alternativ moral: «fantasien er den primære og første arenaen for motstand».

Hun siterer Ursula Le Guin, en av fantasy-litteraturens fremste forfattere, som i 2014 sa:

Vi lever under kapitalismen. Makten dens virker umulig å unnslippe – men det gjorde også kongenes gudegitte rett. Enhver menneskelig makt kan bekjempes og endres av mennesker. Motstand og endring begynner ofte i kunsten. Svært ofte i vår kunst, ordets kunst.

Rundell selv retter en flammende kritikk mot en verden av voksne som ikke makter å gi barn ro og rom for lesning. Fratar du et barn muligheten til å lese, gjør det deg til en tyv, skriver hun: Med det avskjærer du barnet fra en sang menneskeheten har sunget i tusenvis av år.

Mytisk motstand

Byen Chattanooga, sørøst i Tennessee i USA, er hvert år åsted for en tydeligvis selsom affære: Project Voice er en stor konferanse for KI-bransjen, der utviklere, entreprenører og investorer innen 

, altså kunstig intelligens i direkte interaksjon med folk, møtes for å snakke om vår teknologiske framtid. Jeg leser om konferansen i Laura Prestons essay ‘An Age of Hyperabundance’, som sto på trykk i det amerikanske tidsskriftet n+1 våren 2024. Hun går mellom stands der de utroligste nyvinninger presenteres med formelpreget entusiasme, hun snakker med selskaper som SapientX, Journey og Canary Speech. Sistnevnte har utviklet teknologi for 

 som nå med 20 sekunders (30 da essayet ble skrevet) opptak av stemmen din, kan avdekke både depresjon, angst, Alzheimers og Parkinsons.

Preston gripes av panikk: Hva vil forsikringsselskapene gjøre, om de kan benytte seg av den typen teknologi? Hvordan bevise at du 

 er syk, hvis algoritmene sier at du er det?

 når jeg leser Bonnier Norsk Forlags nye håndbok «KI på kontoret». Jeg åpner den faktisk med interesse. Jeg har jo fått med meg refrenget om at det nye digitale klasseskillet går mellom ansatte som makter å ta i bruk kunstig intelligens, og de som ikke gjør det. Og som Inga Strümke skriver i «Maskiner som tenker» (2023), den viktigste norske utgivelsen på feltet, vil «grunnleggende kunnskap om kunstig intelligens fort […] bli avgjørende for å kunne forstå mye av hva som skjer i livet vårt».

Mens Strümke gir en grundig innføring i begreper som maskinlæring, er dét et ord som nevnes i forbifarten på side 216 i «KI på kontoret». Boka gir ingen innsikt i hvordan store språkmodeller fungerer. Den er skrevet for folk som vil komme i gang med (eller egentlig slippe) å arbeide, uten å forstå hva slags verktøy de har for hånden. Øivind H. Eide, titulert som AI-ekspert og markedsføringsspesialist, står bak boka. Eller: «boken er faktisk et resultat av et samarbeid mellom meg og KI. Men ikke misforstå – det er mine ideer, min research og mine erfaringer som er fundamentet her.»

kommer på side 24, men mistanken var der allerede. Det er en forutsigbart korrekt, pregløs tekst full av generelle, men insisterende påstander, med skjematisk og repeterende argumentasjon. Også struktur og oppbygging framstår preget av KI-bearbeiding. Ingen kildereferanser annet enn et knippe kjapt nevnte inspirasjonskilder. Ved noen tilfeller er avsnitt med nesten identisk ordlyd gjengitt to ganger og det florerer av formuleringer som «Ja, du leste riktig», «har du tenkt på», «er du klar for», og så videre.

Reklamemannen forteller at han er god på «å lære KI å skrive akkurat som meg». Og her skimtes en megetsigende forklaring; ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk. Den ukritiske begeistringen og motstandsløse velviljen, den innstendige håndholdingen som blir stadig klammere.

sett om ChatGPT. Det understrekes at «Hvis vi lar den kunstige intelligensen gjøre alt, går vi glipp av de kreative tankene som skaper meningsfulle og engasjerende tekster.» Men hva skal kontorarbeidere bruker tjenesten til? Vel: «alle oppgavene du har i løpet av dagen».

Enkelte tips er nyttige, men det bærer raskt over stokk og stein. Om du skal lage en presentasjon, skal KI ikke bare være «assistent», men en «dirigent» som finner ideer og innhold, genererer struktur og tekst, statistikk og eksempler, før den gir tilbakemelding og forbedrer sin egen presentasjon. Greier du ikke å lage en god prompt, kan ChatGPT generere en for deg. ChatGPT kan lage spørsmål du kan stille i et møte for å vise «at du er en engasjert og smart deltaker». Hvis du ikke skjønner tonen i e-posten sjefen sendte, kan du be KI om å analysere den. «KI vil gjenkjenne bruken av utropstegn og positive ord som tegn på entusiasme.»

Boka vier en drøy side til etikk: vær bevisst på personvern og vær «ærlig om når du bruker KI-assistanse i kommunikasjonen din». For eksempel når du, som det foreslås, bruker den til å formulere «spesifikk og meningsfull ros til kollegaer»? 

Kjære kollega, du gjorde en fantastisk innsats i dag. Jeg fikk KI til å utarbeide denne meningsfulle rosen. Hilsen sjefen.

ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk.

Tomme nye verden

Hvis du greier å håndtere en drittsekk på 600 kilo, kommer du til å takle de fleste gutter. Det sto i et av de mange hestejentebladene jeg slukte som barn, og visdommen beit seg fast som en klegg på en hesterumpe. Du kan ta jenta ut av stallen, skjønte jeg, men det finnes en livslang forståelse mellom forhenværende hestejenter, som dels dreier seg rundt en idé om utholdenhet. Dels om at vi bare vet bedre.

I hestejenteromaner er premisset alltid at det er jentene og hestene mot verden. Sånn er det også i Bjørn Rasmussens ­«Kirstens hevn», som er utstyrt med sjangerbenevnelsen «hestejenteroman», selv om den nok aldri ville blitt utgitt i Pennyklubben. Handlingen er satt til Jylland i 2002, med kombinasjonen hest og Spice Girls som sentrale identifikasjonspunkter for fire 14 år gamle venninner.

 allmektige fortelleren. Hun er definitivt utholdende, og hun vet definitivt bedre enn 

. Hun bor på en rideskole sammen med mora og stefaren Steen, en etter sigende misogyn, homohatende og psykologisk terroriserende fyr som stadig og med uklare hensikter banker på døra til pikerommet. I dagboka legger Kirsten en plan om å drepe ham.

Bjørn Rasmussen er kjent for ikke å skrive med silkehanskene på, med rå, eksperimenterende skildringer av kropp, kjønn og seksualitet. Tematikken følges opp i «Kirstens hevn», det samme gjør motivet med dyr som en trygg havn i mellommenneskelig grumsete farvann.

Hester og hunder er de eneste du kan stole på her, selv om venninnenes fellesskap en stund framstår genuint. De krangler om hester, stjeler og drikker, henger med tvilsomme, men følsomme typer, bruker seksualiteten som våpen, speil og primær kommunikasjonsform.

 minimalistisk og ekstremt effektiv fortelling som knuffer leseren hardt fra side til side. Bokas store styrke ligger i den lakoniske, villstyrige og skrikende upålitelige fortellerstemmen til Kirsten. Rasmussen skrur sammen en overbevisende indre monolog der plutselige skifter og merkelige sammenstillinger tegner opp et egenartet univers og gjør lesingen kostelig, markeringstusj-fremkallende. Kyrre Andreassen er et åpenbart og godt valg som oversetter. Kirsten beskriver omgivelsene sine med en energisk blanding av parodierende one-linere og fandenivoldsk desperasjon. Ung uskyld og rå faenskap overlapper hverandre:

sola var gyllen i pelsen til hestene og det regna aldri og vi lagde pinnebrød til sankthans og hvis du ser for deg et bål og hvis det er ei heks på toppen, så er det nok stor sannsynlighet for at det er meg.

Kirstens upålitelighet flagges med store, røde flagg – allerede på omslaget. Gjennom boka titter forfatteren her og der liksom fram mellom setningene og minner på ulike vis om at leseren ikke kan stole på Kirsten. Det tar til slutt noe av piffen ut av det hele, til tross for en forrykende finale. Slutten er vidåpen både handlingsmessig og med tanke på Kirstens posisjon. Det er litt uglesett sånn kritikerfaglig å mislike en åpen slutt, men det blir noe uforpliktende (og dermed forglemmelig) over «Kirstens hevn», selv om den er et overbevisende portrett og rent språklig sett sprakende (positivt ment). Problemet er at – og dette går egentlig overens med en bedrøvelig grunnstemning for tida: Når jeg vet at det bare er løgn, hvorfor skal jeg høre på noe av det som blir sagt?

Farvel, pennyklubb

Forestill deg Beringstredet år 1741», skriver Iida Turpeinen i starten av «Sjøkuer og andre utryddelser».

 overraskende enkelt, når hun vekker til live Den andre Kamtsjatkaekspedisjonen, en av historiens mest ambisiøse oppdagelses- og vitenskaps­ekspedisjoner, som varte i 16 år.

Den russiske ekspedisjonens mål var blant annet å utforske Sibir og Alaska, og dansk-russiske Vitus Bering ledet to skip som kartla sørkysten av Alaska før de havarerte på den ulykksalige øya som skulle bli hans lidelsesfulle død/få hans navn. Med på skipet var zoolog og botaniker Georg Wilhelm Steller, som «oppdaget» dyret som (derfor) fikk hans navn: Stellers sjøku.

i feil ende, det vil si den vanlige enden når historien med stor H skrives. Det gikk dårlig med Bering, men navnet hans er bevart i leksikon og på kartet. I Iida Turpeinens historisk funderte roman er han en biperson, Steller spiller en større rolle og sjøkua har en slags underlig, passiv hovedrolle i denne beretningen om dens egen død.

Stellers sjøku var ulik dagens manater og dugonger: Den var åtte-ti meter lang og like mange tonn tung. Uten tenner var den en vennlig kjempe, gumlende på tang og tare, uredd de fremmede menneskedyra og uheldigvis velsmakende. Det sies at den kan ha vært opphav til ideen om havfruer. I løpet av tretti år var den utryddet, jaktet i hjel.

 skjelettet til et eksemplar av arten videre, med nedslag i Alaska og i Helsingfors på 1850-tallet, der professor Alexander von Nordmann og guvernør Johan Hampus Furuhjelm brenner for fremskritt, vitenskap og zoologiske samlinger. Siste nedslag gjøres i Helsingfors’ zoologiske museum hundre år seinere, på 1950-tallet, i livet til en fuglevokter som også er en ivrig eggsamler (ingen motsetning der, vel?). Turpeinen sirkler inn en forglemmelsens historie: Ikke skjebnen til von Nordmann eller Furuhjelm, men snarere den til førstnevntes assistent Hilda Olson og sistnevntes kone Anna Elisabeth von Schoultz. I 

 skygge igjen står den svakelige svigerinnen Constance, og helt i periferien en navnløs, innfødt kvinne Anna bruker som amme for datteren i noen år, før hun kastes på gata idet barnet begynner å ta til seg for mye av kulturen hennes:

Dag etter dag kommer ammen til porten og ber om å få møte jenta, så til slutt må de gi vaktene beskjed om ikke å slippe henne inn i byen.

Romanen er medrivende lesning, formulert i en knapp og usentimental stil, som sitatet over viser. Tonen gir inntrykk av å være protokollførende, som en forskningsrapport eller en ekspedisjonsjournal, men samtidig med en fin sans for poetisk 

. Samtidig snus historien innsiden-ut: Vi befinner oss i de store ekspedisjoners og oppdagelsers kulisser; mens kvinner og tjenere står i skyggen av oppdagerne, hviler en enda større skygge paradoksalt nok over dyra de ville flombelyse og stille til skue: Menneskets erobringsiver hensatte Stellers sjøku i skyggen for evig og alltid.

 tonen er noe av det som bidrar til at boka aldri stivner til en moralsk anklage, selv om anklagen definitivt ligger der. I stedet virvler leseren gjennom en deilig fargelagt og levendegjort historie, så det blafrer om ørene. Her står paradoksene i kø i naturvitenskapens tilblivelseshistorie, befolket av naturelskende eksentrikere som ødelegger naturen de vil vise fram. Et felt der liv tas for at «avdøde skal undervise de levende», i livets tjeneste.

Så mye hadde jeg

Snøen faller mens jeg leser Sverker Sörlins nye bok «Snø. En historie». Snøen legger seg i pledd og tepper, hauger og skavler, lydene stilner, bilene står, gatene fylles av kjelker. Over natten forvandler snøen by til natur, kollektivpendlere til polfarere. Å gå til skolen blir et eventyr. Å dra på jobb – for mange er det bare å glemme.

På slike dager er det også lett å glemme, og desto mer smertefullt å huske: Snøen holder på å forsvinne. Norge har 44 færre snødager enn på 1960-tallet.

– Jeg tror vi begynner å bli mer oppmerksomme på vinteren og snøen på grunn av den eksistensielle situasjonen vi befinner oss i, sier Sörlin.

– Dette blir viktig ved at vi oppdager at det ikke er selvsagt, at det holder på å forsvinne.

Selv vokste den svenske idéhistorikeren og forfatteren opp i Indre Västerbotten, i det sørligste Lapplandet, der snøen lå mer enn halve året: «jeg elsket den.»

Nå er han er professor i miljøhistorie ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm, men han er jevnlig i hjemtraktene for å besøke sin mor. Hun som lærte ham å gå på ski og leste Elsa Beskows «Oles skitur» og fortellinger fra Mummidalen for ham: «Snøen hører til eventyrets verden. Og fra bøkene kommer en sannhet som jeg gjør til min».

Västerbottens snødager har også blitt færre. Men Sverker Sörlins kjærlighet til snøen smelter ikke vekk med den nye tidas ekstreme mildvær. I «Snø» lar han barndommens hvite krystaller ligge som et bakteppe mens han studerer værfenomenet fra ulike perspektiv: snø som kulturhistorie, snø som økonomi, fysikk, politikk og ikke minst 

Om nordboere lenge har gått på ski (verdens eldste ski er 5400 år gammel), er ideen om oss som 

 et resultat av en nasjonal selvforståelse som vokste fram med 1800-tallets nasjonsbygging, hevder Sörlin. Han mener snønasjonalismen og vinterpatriotismen står sterkest i Norge, selv om den også preger det nasjonale selvbildet i Sverige og Finland.

Svanesang

Hva er det med tidsreising som får det til å sprake så deilig i hodet mitt? Mens mange science fiction­temaer har blitt forvirrende virkelighetsnære, er tidsreiser et fiksjonens siste tilfluktssted; 

 påstår at vi er i nærheten av å realisere det. Altså kan jeg filosofere i ro og mak, i fred for frykten om at et svart hull skal åpne seg i kjøkkengulvet neste onsdag og svelge meg hel, eller i veldig små biter.

Så heldige er ikke alle karakterene i Kaliane Bradleys internasjonalt feirede debut­roman «Ministeriet for tid».

 med entusiasme, den lokker attpåtil med noe annet jeg elsker å tenke på, nemlig vitenskapsekspedisjoner fra midten av 1800-tallet. Her vikler Bradley historiske hendelser inn i fortellingen, og tilbakeblikkene til sir John Franklins fortapte ekspedisjon i Arktis gir noen av bokas mest sitrende passasjer (men Nordvestpassasjen fant de aldri!).

Utgangspunktet er ikke ulikt den norske tv-serien «Beforeigners»: Mennesker fra fortida dukker opp i nåtid – i boka hentes de med overlegg hit av det mystiske, britiske ministeriet for tid. Bradley etablerer ingen pseudovitenskapelige rammer, bare godta det. De nyankomne er en liten gruppe fra 1600- til 1800-tall, blant dem kommandør Graham Gore, hentet rett fra nevnte ekspedisjon i 1847. Immigrantene innlosjeres hos hver sin ansatt ved ministeriet som skal være «broer» til nåtidas London. Jeg-fortelleren er den unge, munnrappe kvinnen som blir den sjarmerende, men stoiske Gores bro. Han må lære seg det meste, noe som skaper kostelige situasjoner, mens de to sakte nærmer seg hverandre. Men hva er det ministeriet egentlig 

 jeg har pløyd gjennom en bok med en slik underholdt letthet. Fortellerstemmen er vittig-sarkastisk og boka beveger seg uanstrengt mellom komedie og spenning, med doser inderlighet som ikke alltid er like uanstrengte, men som gir en viss dybde. Boka fungerer dårligst når fortelleren øser av visdomsord om å stå for sine valg og velge sin egen vei. Konklusjonen er ikke mer original enn som så. Men Bradley utforsker også forståelsen av hva historie 

, det er tankeansporende. Et spørsmål er majoritetens framstilling av den innvandrende – fortelleren (og forfatteren) har kambodsjansk bakgrunn. Veldig dypt borer boka ikke, men det er greit: Les den fordi den er artig!

jeg imidlertid å lure på om page-turner-effekten også handler om at jeg er spent på når neste knotete metafor eller oversettelse vil dukke opp. En bra metafor tilbyr et bilde som gir en umiddelbar følelse av at 

– på en måte leseren aldri har tenkt over før. Om Kaliane Bradley tidvis lykkes, er det likevel de mislykkede forsøkene som kaller på markeringstusjen. Flere ganger må jeg gjenlese en omstendelig metafor, men blir sittende med følelsen av at den er upresis – eller utstudert framfor assosiert fram.

I starten tolker jeg det meste som oversetter-trøbbel. Etter å ha sett på originalen, skjønner jeg at dette må ha vært en tøff jobb for den drevne Kirsti Vogt, og at resultatet noen ganger handler om både forfatterens overtenkte metaforer og oversetterens tolkning.

Det er mye jeg stusser over her. «NDA» (

) oversettes med det Ibsens-ripsbuskete «hemmeligholdelsesavtaler» framfor «taushetserklæringer». En «cavity-bogged mouth» blir en «hullete munn». Det er valgt flere uttrykk en ung, kul dame aldri ville ha brukt («guri», «tett i pappen», «jeg bare vaser», å «tute»). Når det gjelder uttrykket «milk bowls» brukt i en intim setting, får du google det selv, men «melkeskåler» gir ingen mening.

Hva er «gatelyktenes pappmasjésalte skinn»? Hvordan så det ut da fortelleren i et lidenskapelig øyeblikk «suste over sofaen»? På et tidspunkt er hun sliten og beskriver hvordan hun «hørte hjernen breke», en direkte oversettelse av «bleat» som lyder underlig. Visst beskriver Bradley en lys onsdag som «porridge-mild», men «en grøtmild onsdag» får meg ikke akkurat til å tenke at 

Opp i gryta

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Nytt år, nye muligheter. Hvis nyttårsforsettet ditt er å trene mer eller spare penger, kan jeg ikke hjelpe deg annet enn ved å gå bak som et dårlig eksempel. Dersom du har som mål å få ungene dine til å lese, har jeg imidlertid et par innspill, som barnebokkritiker og forelder til tre lesende barn.

 andre sider ved foreldreskap jeg er kompetent til å gi råd om. Jeg har ikke nok materiale til en selvhjelpsbok. Så dette kan du få gratis. En oppskrift, i tre steg, direkte fra min plass på en rimelig høy hest, på å få barn til å lese.

 Ta bort skjermen. Dette er vanskelig hvis du ikke kjenner til Høyde- og Økonomi-teknikken (HØT). Faktum er: Barn er lave og de har ikke egne penger. I alle fall ikke veldig mye. Dermed foreslår jeg en 

, todelt strategi. A) Ta skjermen ut av hendene deres. B) Legg skjermen på en høy hylle. NB! For veggmonterte tv-er anbefaler jeg å legge fjernkontrollen på hylla. Resultat: Barnet har ikke skjerm lenger. Og det kan ikke kjøpe seg en ny.

 Mens barna gråter og dirrer av digitale abstinenser, tvinger du gjennom en sjokkdoktrine (tenk Naomi Klein) og innfører strukturelle endringer. Her anbefales 

-prinsippet (OP) som ganske enkelt innebærer å ha bøker liggende overalt. På do. I gangen. Oppå og under spisebordet. I senga, så klart. I bilen. Oppi kjøkkenskuffen. Et viktig prinsipp her er LBBH: La Bøkene Bli Herpa. La ungene søle melk på bøkene, tegne i dem, rive ut sider og brekke bokrygger. Bøker er bruksgjenstander på lik linje med bestikk (ikke at mine barn bruker bestikk). Åpenbart er OP en forutsetning for vellykket implementering av LBBH.

 Denne delen kaller jeg HSP, en tilnærming der Hjernevasking og Skremselspropaganda er kjerneverdier. Noen rynker sikkert på nesa her. Men hvorfor er det ikke greit å skremme ungene når det gjelder det kulturelle forbruket deres, når vi konsekvent bruker den tilnærmingen i spørsmål om ernæring og trafikksikkerhet? Når barn skjønner at det er farlig å løpe ut i veien, lar de være å løpe ut i veien (bortsett fra når det kommer en ball). Får de lære at det å lese er like selvsagt som å bruke truse, kan det til og med hende at de begynner å lese 

 de kler på seg (det tar dermed veldig lang tid, men det er antakelig verdt det). En positiv bieffekt er at skremselspropaganda – i likhet med litteratur – stimulerer fantasien: Min minste trodde på et tidspunkt at man får firkantede øyne om man spiser for mye godteri. 

 har fantasert om en oppvekst inspirert av filmen «Good Bye, Lenin» (2003). Der opplever et søskenpar i 1989 at moren deres, en dedikert sosialist, faller i koma like før oppløsningen av DDR. Når hun våkner, frykter barna at den nye virkeligheten skal gi henne et fatalt sjokk. De henter fram østtyske møbler og klær og lager falske nyhetssendinger for å opprettholde illusjonen om et intakt DDR.

Hva om barna fikk vokse opp med foreldregenerasjonens barnekultur? Med 30 minutter barne-tv i lavt tempo og med trygge voksenpersoner som programledere; håndtegnede barnebøker med lange, seige tekster; en pc med Pac-Man og et internett nesten uten innhold. En verden der det nærmeste man kom en iPad, var en pop-up-bok eller et aktivitetsbrett fra Fisher Price.

 ikke gå. Barna ville jo også ha blitt sittende med negerkonger, hottentotter og alvorlig mangfoldsmangel. Dessuten hadde ikke jeg fått den bekreftelsen jeg trenger (som forelder og menneske) ved å se «Bluey» på Disney+. Men ellers: Skrem i vei, tenker jeg. Min favoritt er en påstand som faktisk fikk det til å gå et lite gisp gjennom rommet første (om enn ikke femte) gang jeg brukte det: Folk som ser for mye på skjerm, slutter å lage kunst og å finne opp ting.

En guide

Dramatikken har dratt seg til ved «Kristiania magiske tivolitheater», NRK-julekalenderen familien følger i år. I serien, satt til hovedstaden på tidlig 1900-tall, har de lykkelige fattigungene på teateret nettopp blitt omplassert til rike familiers borgerlige hjem. Kan og vil barna tilpasse seg? Og hva er rikfolkenes motiver?

Serien klinger med når jeg leser nyeste utgave av tidsskriftet Prosa, viet temaet barn. Der finnes en tekst av Birger Emanuelsen, som i høst ga ut sakprosaboka «Før de forsvinner» (jeg anmeldte den her i avisa). I boka viser han hvordan synet på barn har endret seg gjennom historien, for så å rette speilet mot samtida.

 NRK-serien utspiller seg, skjedde det noe med samfunnets syn på barn. Fra å være små voksne som skulle bidra økonomisk, ble barn emosjonelt verdifulle, «uskyldige og unike individer», som Emanuelsen skriver. Regelverk og rettigheter kom etter hvert på plass, barndommen ble noe 

I Prosa er det også en tekst av kritiker Live Lundh. Hun leser Emanuelsens bok sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand og Siv-Terese Omlands «Anne-Cath. Vestly. Nye lesninger av forfatterskapet». Teksten diskuterer samtidas barnesyn og spør hvorvidt voksnes forsøk på å forstå barn, handler mest om dem selv. Når vi snakker om barn og deres verdi, snakker vi egentlig om oss selv som voksne, hevder Lundh. For voksenrollen er i krise, «vi prøver desperat å forstå oss selv».

Lundh kritiserer Emanuelsen for å se barndommen som en separat del av livet som «forsvinner». Det tolker Lundh som at voksne forsøker å skille ut barndommen for å «bli tydeligere for oss selv.»

og annerledes tror jeg ikke barndommen er», skriver Lundh. Jo, det er den! Og et slikt barnesyn utelukker ikke, som Lundh tilsynelatende påstår, en forståelse av kontinuitet mellom barndom og voksenhet. 

 vi ugjenkallelig atskilt fra den. Det er en dobbelthet, men ikke en selvmotsigelse.

Den peterpanske melankolien som ligger i å godta atskillelsen, kan nok få oss til å romantisere barndommen. Men spør du meg, er ikke 

 problemet, i en tid der nyliberalismens instrumentelle tankesett bestemmer hvordan barn håndteres i praksis. 

 er det en motsetning: mellom den emosjonelle 

 av det unike, kreative, lekende barnet og hvordan samfunnet i 

 institusjonaliserer og strømlinjeformer en barndom av stillesitting, testing, målstyring, medisinering, skjermbruk og inngripen fra kapitalkrefter.

Ingen «snakker om ‘voksensyn’ på samme måte som ‘barnesyn’», hevder Lundh: «Vi tar for gitt at det å være voksen er standarden – det som ikke krever noen forklaring.» Men kulturen flyter jo over av diskusjoner om voksenhet og forsøk på å forstå oss selv? Som oftest gjøres det helt separat fra noen idé om barn. I litteratur og film er barnet stort sett redusert til en kulisse for voksnes eksistensielle krisehåndtering. Jeg tror ikke det er en gjengs oppfatning, slik Lundh hevder, at voksenhet «ikke krever noen forklaring». Selvhjelpsimperiene taler for seg.

magiske tivolitheater» framholdes et syn på hellig barndom som kontrast til avstumpet voksenhet. Men for overklassefamiliene er foreldreløse Werther på fire år lettest å elske: søt, forsiktig og godtroende. De andre teaterungene er det verre med – de knuser porselen og danser i sofaen. Heldigvis insisterer serien også på 

 egenverdi. Den er åpenbar for de voksne i serien som ikke har et instrumentelt syn på barna.

Werther på fire år er lettest å elske.

De voksnes blikk

Voksbarnet» er fortellingen om livet til og trolldomsprosessene mot et knippe kvinner på Nordjylland på starten av 1600-tallet. Hendelsene er basert på nordiske folkeminner og historiske kilder, lar etterordet meg vite. Olga Ravn har saumfart alt fra svartebøker og teologiske skrifter, til brev, regnskapsbøker og rettsdokumenter. Kvinnene i romanen er basert på virkelige kvinner, identifisert med navn. De ble dømt til døden på Fyn og i Ålborg på Nordjylland mellom 1596 og 1621.

 Christenze Kruckow har en slags hovedrolle, selv om jeg ikke kommer nærmere henne eller finner henne mer interessant enn de andre. Uansett er tittelens voksdukke en mer tydelig skikkelse. Som jeg-forteller, begravet i jorda, ser og vet den alt. Stykkevis og delt legger den fram skjebnen til kvinnene i kretsen rundt Maren Kneppis i Ålborg, som Christenze blir en del av.

Dukken er altså en slags voodoo-dukke som kan brukes til å gjøre skade på andre; setter du en annens hår eller negler på den, har du dem i din makt. (Vi er altså langt fra Madame Tussauds vokskabinett her, men – 

 – vokskunstneren og monarkisten Marie Tussaud unnslapp selv med nød og neppe henrettelse ved giljotin, under den franske revolusjonen.)

kvinnene sammen, om natta danner de et friere, villere, erotisk ladet fellesskap. De danser, drikker, de utstyrer voksdukken med negler og hår, for «nokon skulle råkast». Kvinnene kler seg i hvite linkjoler og med kroner av papir.

Ektemennene er mest som en bør å regne, og de mannlige makthaverne er latterlige, pompøse og retthaverske. Men de tørre diskusjonene mellom konge, lensmenn og prester får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Mellom slott og gods går brevene der menn siterer sine demonologier og forstår seg på kvinnens vesen: «Kvinna er lettast å freista for Satan, for ho er svakare enn mannen i både kropp og sjel. Og dei las: Kvinna er eit vondt og ufullkome dyr. […]

leseren med inn i både øret og munnen til den dansk-norske kong Christian den fjerde. Han sender skip mot India. Han skriver bekymrede brev om trolldomsrykter. Han vil ha bevis.

Mennene må handle mot djevelskapen. De gjør det ikke uten offer: Forarbeidet før en rettergang er stort, man må ri rundt og forhøre folk, torturere og samle bevis. For ikke å snakke om utgiftene man pådrar seg: «Kva kosta det å brenna den kloke jenta frå Ulsted?» Bøddelen skal ha øl, det må lages en stige til jenta, retten skal ha sitt, fangevokterne, det blir ytterligere tre mark for «eit par sko til henne, sidan ho var berrføtt då ein fanga henne».

Mennenes tørre regnestykker står i kontrast til de sanselige beskrivelsene av kvinnenes verden. Men det er ingen sentimentalitet å spore, i stedet får det være opp til den talende detaljen å røre ved hjertet til den det måtte angå. Som når Maren står på tiltalebenken og ser dattera Karen i salen, og det mora tenker på er verken bålet eller sin egen forsvarstale, men «kjolen ho har hatt liggjande etter ei av dei store jentene, som Karen skulle ha når ho vaks ut av den gamle, kanskje kan ho rekka å fortelja Olaf kor kjolen er, før møtet er over.»

Troll til kjerringer

Line Ørnes 
Søndergaard

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Den palestinske poeten og professoren Refaat Alareer, som posthumt ble kjent for en hel verden med diktet ‘Hvis jeg må dø’, skal ha vært så glad i William Shakespeare at studentene spøkte med at han sov med «Hamlet» under hodeputa.

Spøken fikk ham alltid til å le, skriver en av hans tidligere studenter i et minneord. Som 44 år gammel seksbarnsfar ble Alareer drept i et israelsk rakettangrep mot Gaza 6. desember i fjor.

Han var ikke alene om sin lidenskap for den 460 år gamle britiske dramatikeren. I et århundre har arabiske intellektuelle og aktivister sett til nettopp «Hamlet». Første gang stykket ble spilt på arabisk, skal ha vært i Gaza, i 1911.

Gjennom tiår med undertrykkelse og opprør, korrupte regimer, kriger og frigjøringskamper, har Shakespeares evige temaer og følelsen av at tiden er gått av ledd, gitt gjenklang og etablert tragedien «Hamlet» som en politisk tekst, sitert på høyst ulike fløyer. I boka «Hamlet’s Arab Journey» fra 2011 argumenterer Margaret Litvin for at ikke noe annet oversatt stykke har hatt større innvirkning på den arabiske verden, enn «Hamlet».

– «Hamlet» får interessant resonans i Palestina, sier Isabella Hammad, når Bokmagasinet møter henne i Oslo.

Hun forteller at på et tidspunkt under den første intifadaen ble stykket bannlyst i den israelske fangeleiren Ktzi’ot; fengselsapparatet fryktet det kunne oppildne de palestinske fangene til kamp.

Hammad siterer noen av stykkets mest berømte linjer:

To be, or not to be, that is the question:

Whether ‘tis nobler in the mind to suffer

Hamlet får interessant resonans i Palestina.

Hvis vi må være

5. november 2024 velges en ny president i USA. En vitenskapsfiendtlig demagog og agitator som lover å skaffe folk jobber ved å avvikle statlige ordninger og «overdrevent restriktivt» lovverk for miljø og arbeidsrettigheter.

Navnet hans er Christopher Donner. I Octavia E. Butlers roman «Parable of the Sower» fra 1994, er han et truende element i bakgrunnen, mens vi følger livet til en 15 år gammel jente i California.

Butlers 2024 preges av klima­katastrofer og en ekstrem sosial ulikhet. De som har råd, bor i inngjerdede, bevæpnede nabolag som beskytter mot de fattige hordene – der ute regjerer voldelige gjenger og fullkommen lovløshet, ubeskrivelig lidelse. Rasisme og kvinneundertrykking brer om seg, det samme gjelder en type 

 som gjør brukeren pyroman. Det brenner overalt. I California har det ikke regnet på seks år. Vann er kostbart. Donner utnytter de fattiges desperasjon ved å åpne for gjeldsslaveri som forretningsmodell: Bedrifter «ansetter» fattige for en luselønn utbetalt i en valuta som bare har verdi innenfor bedriftens eiendom.

Octavia E. Butler (1947–2006) fikk av åpenbare grunner oppmerksomhet forrige gang Trump ble president. I dag er det fristende å flytte dem fra kategorien sci-fi til horror. Butler kan kanskje kalles en svart Margaret Atwood og plasseres gjerne i subsjangeren 

 om måten hun så til historiske, sosiale mønstre når hun skapte sine framtidsscenarioer. I The Atlantic i januar kalte historiker Tiya Miles henne for en «trans­temporal tenker» som evnet å se forover og bakover samtidig: Butler forutså hvordan klimaendringer og teknologisk utvikling ville eskalere Amerikas bevegelse mot autokrati.

 var ikke det tidens melodi: «Parable of the Sower» ble utgitt et år etter at Francis Fukuyama proklamerte at med vestlig liberalt demokrati hadde menneskeheten nådd «the end of history». Det var sistnevntes historiesyn som fikk prege de kommende årene.

Butler skrev oppfølgeren «Parable of the Talents» i 1998. Hun studerte sin tid og kalte bøkene for en advarsel om samfunnskollapsen som ventet dersom kapitalismen og klimaendringene fikk gå sin gang. Hun så progresjon og regresjon parallelt: Mens høyteknologi og 

 fortsetter å utvikle seg, stiger havene og menneskene går i strupen på hverandre, nasjon mot nasjon, svart mot hvit. Kollapsen rammer ikke likt, i stedet øker polarisering og ulikhet, fattigdom, vold, misogyni og rasisme.

 andreboka starter i år 2032. Her blir det tydelig at president Donner bare var forsmaken: Han har brolagt veien for sin kristenfundamentalistiske og regelrett fascistiske, men forføreriske etterfølger Andrew Steele Jarret. Han lover å «make America great again» (et ekko fra Ronald Reagan i 1980). Tilhengerne hans samler seg i rasistiske mobber, han «fordømmer» den verste volden, men «in such mild language that his people are free to hear what they want to hear.»

Slaveri og menneskehandel normaliseres, rike barrikaderer seg i helprivatiserte byer. Trygghet, overlevelse og menneskeverd er en salgsvare, nyhetene er redusert til «news bullets»; alt man trenger å vite, kokes ned til «flashy pictures and quick, witty, verbal one-two punches».

Så er da også halve befolkningen ute av stand til å lese og skrive, og kan ikke forholde seg til verken nyheter eller til historien.

Hun så progresjon og regresjon parallelt.

Mørketid

I det siste har jeg tenkt en del på forventninger, mer spesifikt forventninger i møte med en bok. En ting er hvor styrende – eller ødeleggende – de kan være for en leseopplevelse, en annen ting er hvor lenge de kan holde oss gående. En knapp, effektiv lovnad om spenning og mysterie, gnisten er tent og vi vil gjøre hva som helst – til og med lese en bok – for å finne ut av det. Leser man for barn, kan man se hvor raskt en slik gnist (det er virkelig en gnist, i øynene) lar seg tenne, og hvor verdifull den er, siden den jo uttrykker en tro på to ulike ting: 1) at du skal få forventningene innfridd og 2) at nettopp bøker er stedet å gå for å få forventninger innfridd.

 hos min medleser allerede før vi åpner Thoralf Fagertuns «Kobbs hus». Baksideteksten inneholder en rekke magiske ord: «merkeleg hus», «heilsprø skattejeger», «nifse brøl», «mystisk jente», «midt på natta» og: «Øya er farleg.»

Det er Ask som fører ordet, og boka starter med at han hjelper ei jente som kaver med robåten ute på sjøen, altså midt på natta. De viser seg å ha vært barndomsvenner, Daniela flytta til Egypt med arkeologforeldrene for lenge siden, og er angivelig bare innom på sommerferie. Men hvorfor er hun så interessert i den mystiske øya med det merkelige huset? Snart er både Ask, Daniela og vennene Iris og Eik på vei over til øya og der blir det snart klart at 

store, luftige bokstaver og korte kapitler som egner seg for egen­lesing, og ganske få, men tilstrekkelig mange nok av Ketil Selnes’ fartspregede tegninger i svart-hvitt. Med få ord etableres dynamikk i vennegjengen, en favoritt her blir denne beskrivelsen: «Iris er bitte lita, men kul og tøff. Det er ikkje Eik. Han er stor, sterk og redd for alt.»

Den korthogde, muntlige og effektive stilen tilføres humor og særpreg med beskrivelser som «superheltkjapt» og «straffesparknervøst», mens et hus kan se feilplassert ut i landskapet, «som ein einsleg sjokoladebanan i ein smågodtpose full av jordbærfisk.»

Her finnes det også noen mellompartier der fortellerstemmen gis til en sjakal med øredobber, som henvender seg direkte til leseren. Det 

artig at den har øredobber, men jeg synes ikke sjakalen tilfører mye mer enn en stakkato og forvirrende stil: «Vi kom inn fjorden. For to dagar sidan. I ein yacht. Ein luksusbåt. Eg er rik. Nei. Eigaren min er rik. Så eg er rik. Og tam.»

(Det bør med at medleseren er uenig med meg.)

bare tøys og involverer blant annet en ond oljesjeik, en rasende isbjørn og en innendørs blomstereng i det som utvikler seg til et slags Fangene på fortet for gen z. Selv det farligste er mest på gøy og lite er til å ta særlig på alvor.

Gøy på øya

Man skal ikke sammenlikne epler og pærer, heter det seg, men ingen har sagt noe om epler og poteter. Sistnevnte kalles jo endatil 

 – jordeple. Så når det denne innhøstingssesongen dukker opp en norsk sakprosabok om hver av disse to verdenskjente matplantene, er det for fristende ikke å se de i sammenheng.

Jeg har sansen for mikrohistorie der forfatteren tar utgangspunkt i for eksempel én type gjenstand, et ørlite fenomen eller – som i dette tilfellet – en matvare, og bruker den for å formidle en større historie. Samtidig kan det innimellom virke vel fikst, det er liksom ingen ende på hvilke aparte fenomener som kan fortelle historien om hele menneskeheten eller avføde en teori om alt. Kommersielt sett er sjangeren uimotståelig.

har valgt seg poteten og Torolf E. Kroglund eplet, har de sånn sett tatt trygge, velfunderte valg: De to utbredte matplantene har begge lange historier og har gjennom århundrer fulgt menneskene rundt omkring på kloden. Vi har formet dem, og de har formet oss.

«Potetlandet» og «Eplet» tilhører ulike greiner på sakprosatreet. Gram driver tradisjonell formidling av historieforskning og loser leseren gjennom norgeshistorien nær sagt sett fra potetens synsvinkel. Kroglund, på sin side, beveger seg med populærvitenskapsskribentens slentrende gange gjennom eplehager rundt om i verden, gjerne med et glass god sider for hånden og med et særskilt blikk for kulturhistorie og eplets symbolverdi.

Stilvalgene speiler plantene: Poteten er en traust, pålitelig nytteplante, mens eplet i århundrer har vært en kilde til nytelse, sødme og rus.

 og avslutter boka si i hengekøya mellom sine egne to epletrær, hundre meter fra sjøen i Lillesand.

«Eplet» er en reise gjennom hager som har eksistert opp gjennom historien og rundt om i hovedsakelig Europa, blant annet Athen, Roma, Syd-Tyrol, Normandie, Polen. Selvsagt tar han også leseren med på en reportasjereise til eplets opprinnelsesland: Kasakhstan.

Forholdet mellom det ville og det kultiverte er en rød tråd i Kroglunds bok. For eplets historie er en om den menneskelige sivilisasjon. Mens villepler allerede fantes blant kelterne, var det de erobrende romerne som tok med seg de første kultiverte eplene til øyriket da de etablerte Londinum 50 år e.Kr. De første villeplene kan ha kommet til Norge for 10.000 år siden, mens kultiverte epler dukket opp i middelalderen og spredte seg utover 1600-tallet. Eplet figurerer som mektig symbol i alle mulige kulturer, fra «stridens eple» (Helena av Sparta) til Idunns guddommelige epler i Edda-diktningen. I Sentral-Asia symboliserer eplet fruktbarhet, lykke og et langt liv.

Makt på bordet

Jeg er trist og ensom. Legg hendene deres på manen min så jeg kan kjenne at dere er der, og la oss gå videre på den måten.»

Det er løven Aslan som snakker, søstrene Lucy og Susan går ved hans side. Den edle løven går langsomt gjennom natten, «hodet hans hang så lavt at snuten nesten strøk over graset», jentene forstår ikke hva som er galt, men nå lar han dem begrave hendene i pelsen hans, klappe og stryke.

«Og med ett så de at de var på vei opp lia mot åsen der steinbordet stod på den åpne plassen.»

Her om dagen kom jeg i skade for å hente barnet på Aks midt i en lesestund. På vei inn overhørte jeg ordene «Aslan» og «steinbordet» og jeg frøs på stedet, lente meg inntil veggen for ikke å bli sett, for ikke å avbryte. Samtidig var det så jeg kunne kjenne mormors brune, lodne vegg-til-vegg-teppe mot håndflatene, for det var der jeg som barn hadde ligget mens jeg hørte på lydboka til «Løven, heksa og klesskapet», og akkurat som Lucy og Susan snart skal gjøre, hadde jeg grått og grått, for dette er scenen der Heksa Hvit dreper Aslan, den sanne kongen av Narnia.

«Og alt var ensommere og mer håpløst og grusomt enn jeg kan beskrive det», sier fortelleren.

Men så er det nettopp det C.S. Lewis gjør, han beskriver det, og alle som leser forstår akkurat hvor grusomt det er.

Jeg gikk rystet hjem med barnet den dagen, overrumplet av min egen barndom på en helt vanlig hverdag. Klesskapet er tydeligvis, for meg som i selve boka, en portal til en annen verden. Ikke bare til Narnia, men hele veien til mormors hus; snart ville hun stå i døra, med et blomstret forklede, og si at maten var klar, og dette ville være på et punkt i tiden der hun ennå ikke hadde begynt å forveksle salt og sukker, levende og døde.

Liknende følelser melder seg mens jeg leser Sam Leiths nye murstein av en bok, «The Haunted Wood. A History of Childhood Reading». Det er både en gjennomgang av barnebokkanon, en lesning av sentrale verk, minibiografier over de største forfatterne og en fortelling om barndommens tilblivelse og historie.

Det er mange tragiske skjebner blant de store barnebokforfatterne.

Evig Neverland

Hvor kom den fra, kunnskapen vår om hvordan man lar seg skremme akkurat passe, eller i høyden akkurat litt for mye? Og hvor kom behovet fra?

Spol tilbake til siste halvdel av 1990-tallet, porten til Portveien 2 hadde for lengst slamret igjen og barndommen var i ferd med å gli over i Lipsmacker-duftende ungdomstid. Vi slukte R.L. Stines «Grøsserne» i lyset fra leselamper over smale senger enn så lenge fortsatt befolket av kosedyr. Vi funderte på om vi skulle bytte ut heste-plakaten med en av Peter André. Vi stirret inn i leirbålet sammen med de bandana- og flanellsskjorte-kledde amerikanske ungdommene i tv-serien «Are You Afraid of the Dark». Eller vi skrudde av alt lys på badet, stilte oss opp foran speilet og messet: 

. Vi lot konturene av et jenteansikt tre fram i den mørklagte speilflaten, før vi stormet hylende ut i dagslysets sikkerhet.

Det er noe ved Mari Moen Holsves nye tween-/ungdomsroman «Døden hotell» som gir gysende flash tilbake til 1990-tallets søte, uskyldsrene barndomsgrøss. La meg forklare.

 da den første «Skrik»-filmen kom i 1996, antakelig så jeg den først et par år seinere og med ett var det alvor. Aldri hadde vi blitt skremt så langt ned i Fila-hettegenserne våre.

I likhet med «Skrik»-filmene går «Døden hotell» inn i en litteratur- og filmtradisjon av hommager, pastisjer over selve grøssersjangeren. I «Skrik» er forkjærligheten for sjangeren et eksplisitt tema og når døden banker på, gjelder det å kunne reglene. Som i første film: aldri si «jeg kommer straks tilbake». I «Døden hotell» er hovedpersonen Sanna en ivrig grøsserfan. Når hun, søsteren Oksana og vennen Robin må overleve en skrekkfilmaktig natt på et forlatt hotell, tyr hun til sjangerkonvensjonene for visdom og overlevelse: «[…] du må 

 være den som klikker.» Og, når det kommer til hjemsøkte hus: «

 noe, og om du finner ut hva, har du en sjanse.

 dynger Mari Moen Holsve på med sjangerklisjeer: Bil som punkterer i skogen. Forlatt hotell fylt av mørkebrunt panel, utstoppede dyr, grønne lampeskjermer, creepy porselensdukker og hemmelige rom. Det er lyden av barneføtter, banking i veggen, rom som puster, skumle barn med skiftende stemmer og smeltende ansikter, det er hender som stikker ut av veggen, en flådd hare, gamle klassebilder og avisutklipp. Mistanken om at et fordums traume pulserer gjennom korridorene. En søster som forsvinner.

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

Tomme nye verden

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Opp i gryta

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Ikke alle kan komme unna med å legge fortellerstemmen i munnen på en begravet dukke.

Hvis vi må være

Octavia E. Butlers Parable-bøker har gått fra å være sci-fi til å bli ren horror.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kulturhistorier.

Evig Neverland

«Døden hotell» er en vellykket hommage til klassisk barndomsgrøss.

Tidsskriftet n+1 markerer 20 år med intellektuelt motstandsarbeid.

Hver setning i denne boka er interessant.

Sistemann ut

Solveig Mork Holmøyviks bok om kvinner og raseri er både informativ og øyeåpnende.

Bjørn Vatne snakker i store bokstaver. Det trengs akkurat nå.

Kyrre Andreassens nye roman er en kjærlighetserklæring til hjembygda – ispedd litt «tough love».

Mellom bakkar og berg

I Rita Paramalingams andrebok er mørket stort, men lyset finnes.

Har det noe å si om du identifiserer deg som leser?

Paolo Giordanos tankevekkende bok om samtidsmentaliteten er selv et symptom på tida den beskriver.

«Tids­pa­ra­dokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfris­kende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødven­dig­heten av enhjør­ninger.

Tomme nye verden

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Iida Turpeinens brutale viten­skaps­his­torie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrys­tal­lene. Før de forsvinner.

Opp i gryta

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Ikke alle kan komme unna med å legge forteller­stemmen i munnen på en begravet dukke.

Hvis vi må være

Octavia E. Butlers Parable-bøker har gått fra å være sci-fi til å bli ren horror.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødven­digvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kultur­his­to­rier.

Evig Neverland

«Døden hotell» er en vellykket hommage til klassisk barn­doms­grøss.

Tids­skrif­tet n+1 markerer 20 år med intel­lek­tuelt motstands­ar­beid.

Hver setning i denne boka er inter­es­sant.

Sistemann ut

Solveig Mork Holmøyviks bok om kvinner og raseri er både informativ og øyeåpnende.

Bjørn Vatne snakker i store bokstaver. Det trengs akkurat nå.

Kyrre Andre­assens nye roman er en kjærlig­hets­er­klæring til hjembygda – ispedd litt «tough love».

Mellom bakkar og berg

I Rita Parama­lingams andrebok er mørket stort, men lyset finnes.

Har det noe å si om du identi­fi­serer deg som leser?

Paolo Giordanos tanke­vek­kende bok om samtids­men­ta­li­teten er selv et symptom på tida den beskriver.

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Ikke alle kan komme unna med å legge fortellerstemmen i munnen på en begravet dukke.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kulturhistorier.

«Døden hotell» er en vellykket hommage til klassisk barndomsgrøss.

Tidsskriftet n+1 markerer 20 år med intellektuelt motstandsarbeid.

Hver setning i denne boka er interessant.

Kyrre Andreassens nye roman er en kjærlighetserklæring til hjembygda – ispedd litt «tough love».

I Rita Paramalingams andrebok er mørket stort, men lyset finnes.

Har det noe å si om du identifiserer deg som leser?

Paolo Giordanos tankevekkende bok om samtidsmentaliteten er selv et symptom på tida den beskriver.