Silje Bekeng-Flemmen

#fff

#000

I 2018 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen å frata arabisk status som offisielt språk i Israel. Det var nok et tiltak i apartheidregimets kamp for å tie i hjel palestinerne – på den tida da det å tie i hjel fortsatt var å foretrekke framfor folkemord.

Utover i lesningen av Dana Vowinckels bredt anlagte roman om å være jødisk i vår tid, tenker jeg på denne forstummingen. For i denne skamroste, 350 sider lange romanen som for det meste foregår i Israel, finnes ikke palestinerne.

Bokas hovedpersonerer 15 år gamle Margarita og hennes far Avi (de har hver sine kapitler), israelsk utvandrer og kantor i en synagoge i Berlin. Margaritas amerikansk-­jødiske mor Marsha forlot dem da hun var tre år og har knapt latt høre fra seg siden. Men plutselig, mens Margarita tilbringer sommer­ferien hos besteforeldrene i Chicago, er Marsha på et forskningsopphold i Jerusalem og vil ha datteren på besøk.

«En verden i flyt» pendler mellom USA, Tyskland og Israel, og spenner over tre generasjoner jødisk liv og identitet. Forfatteren er selv amerikansk-jødisk-tysk, oppvokst i Berlin og tidvis i Chicago.

Avi og Margarita er godt framskrevne karakterer og Vowinckel har et blikk for øyeblikkene der en hel generasjonskonflikt kan ligge mellom linjene. Komplekse jødiske identiteter og jødiske tradisjoner skrives om med innsikt og sensitivitet. På setningsnivå kan det være en vakker presisjon, som når Margarita har hjemlengsel og gråter om natta, men tar seg sammen om dagen: «Hun innbilte seg at det var sånn det var å bli voksen: Man øvde seg om dagen, og om natta ble man barn igjen.»

 til det forjettede land. Forholdet mellom mor og datter utfolder seg som en forutsigbar berg-og-dalbane av håp og skuffelser – mora er en sårbar narsissist som inntar en manipulativ offerrolle overfor datteren. Samtidig putler far Avi rundt i Berlin og føler på en vag identitetskrise, uten at det skjer noe særlig, før han sent i romanen selv befinner seg på et fly til Jerusalem. Før det, kjennes hans handlingstråd mest som forfatterens mulighet til å fortelle om jødiske tradisjoner. 

 er riktignok interessant. Vowinckel tegner opp kantorens religiøse liv gjennom det jødiske året med tankevekkende betraktninger om det å være jødisk diaspora i Tyskland.

Boka er utstyrt med en ordliste over jødiske og hebraiske uttrykk og Ute Neumanns oversettelse fra tysk framstår som bunnsolid. Utgivelsen skjemmes dessverre av mangelfull korrektur.

romanens svakheter å åpenbare seg. Landet gjør lite inntrykk på den ellers oppvakte Margarita. Det er knapt noen beskrivelser av omgivelsene annet enn oppramsinger av gatenavn, Tel Aviv og Jerusalem betraktes som fra Google Maps-perspektiv, med knappe, generiske beskrivelser: «De gikk ned til vannet, som var overraskende varmt. Sola sto fortsatt over havet, men skyggene begynte å bli lange.» Eller når mora tar henne med ut i Jerusalem: «Hun forklarte hvor de befant seg, fortalte om strøkets historie, det var overraskende ok å høre på, gatene lå stille, barn lekte på balkongene […].»

Greit nok at perspektivet tilhører en tenåring, men det er virkelig kjedelig å lese, og en sørgelig forspilt mulighet som bare blir større når mor og datter legger ut på en reise gjennom landet: «Akko var en liten by.»

Stum P

Dette er en kvinnetekst.» Ordene åpner og avslutter den irske poeten Doireann Ní Ghríofas sjangeroverskridende bok «Et spøkelse i halsen». Når ordene er festet til papir og utgitt i en bok som får internasjonal oppmerksomhet, er det et omvendt speilbilde av Ghríofas begrep 

. Til dels handler «Et spøkelse i halsen» om nettopp det at kvinners liv opp gjennom historien 

 har blitt festet til papiret. Men betyr det at de har forsvunnet? Ghríofa sporer en feminin historie.

I den grad det finnes et konkret handlingsløp i denne essayistiske og poetiske teksten, dreier det seg rundt en firebarnsmors jakt på historien til en adelskvinne fra 1700-tallet. Eibhlín Dubh blir stormende forelsket i strid med familiens ønsker, og etter at den elskede blir brutalt myrdet, komponerer hun et langt, sørgende, rasende dikt. ‘Caoineadh Airt Uí Laoghaire’ er trykket bak i boka, i Hilde Lyngs overbevisende oversettelse – og på irsk.

, et arbeid, blod, melk og sang som klinger mellom generasjoner. For eksempel nevnes en bestemors strikkejakke til et barnebarn som «en kvinnetekst der hver maske er en stavelse.»

Et sted eller en gjenstand kan fungere som en bærer av eller portåpner mellom ulike tider. «Kanskje dirrer fortiden alltid inni fremtiden, enten vi fornemmer den eller ei», skriver Ghríofa. Boka er full av dobbelt­eksponeringer der fortid avtegner seg i nåtid (og omvendt).

Hverdagen er dessuten gjennomsyret av mystisk logikk, omen og magisk tenkning. Som når fortelleren omtaler donasjon av morsmelk som en «forsikringsordning» for egen familie. Under svangerskapskomplikasjoner drukner hun bekymringen i trivialiteter, for «ingenting kan vel gå galt i et menneskes liv hvis det støvsuger.»

Fortelleren, som med «en underlig tilfredshet» lar seg underordne andres behov og vier seg helhjertet til husarbeid, amming og stell, hjemsøkes av trangen etter å skrive fram den døde poetens liv. Nok et forsøk på å forsvinne fra seg selv? Hun tråler arkiver og hjemsøker selv poetens hjemtrakter, men Eibhlín Dubhs liv forblir et uklart omriss, ambisjonen om å skrive fram livet hennes framstår som mislykket. Det er troverdig nok, men det blir et problem for boka at fortelleren insisterer på hvor viktig Eibhlín Dubh er, mens hun oppleves langt mindre interessant enn fortellerens liv og ansporende betraktninger rundt morskap, arbeid og tid.

For det er noe forfriskende kontrært og paradoksalt ved måten fortelleren finner tilfredshet i egen selvutslettelse på. Boka opphever den forslitte dikotomien mellom kvinnearbeidet som enten idyll eller et åk, men diskuterer i stedet det eksistensielle ved det å vie seg til andres behov: «Hva er det å se seg selv som giver – hva koster det oss, og hvordan vinner vi på det?»

 gravid og/eller ammet i ti år, kvier hun seg for å avslutte ammingen, å «trekke meg selv ut fra mitt behagelige tjenestehi.» Morsarbeid er feministisk sett motsetningsfullt, et skjold, en superkraft, en usynlighetskappe: «Hva skal det bli av meg, i fraværet av dette arbeidet, all denne dyrkingen og høstingen? Uten melk, hvordan kan jeg se? Uten melk, hvem vil jeg bli?»

Avslutningen antyder en vei videre som også følger i Eibhlín Dubhs spor: skriv det ned.

Melkeveien

Bare for å ta det først: Hvis du er lærer for ungdoms- eller videregående skole, bør du snarest få elevene til å lese og diskutere Andrea Rudland Haaves debutroman «Sytten, snart atten». Sjelden har jeg sett en ungdomsbok med en så troverdig og klok framskriving av erfaringen av psykisk vold.

«Sytten, snart atten» er en ekstremt fortettet og intens fortelling om Mia, 17 år, ny i Oslo etter å ha flyttet fra bygda og sin dysfunksjonelle, følelseskalde mor som kanskje, kanskje ikke på et tidspunkt var skyld i at huset deres brant opp.

Mia har gitt opp skolen og jobber deltid i barnehage mens hun skriver dikt.

Når hun (på nett) møter en ni år eldre, kjekk mann med selvtillit og smittende latter, faller hun hodestups. Stemningen dem imellom er elektrisk, hun føler seg utvalgt, attrått, voksen. Plutselig bor de sammen.

vaier fra første stund. Hvordan han ikke lytter til henne, at han er overdrevent beskyttende i det ene øyeblikket, følelseskald og avvisende i det neste. Og hvorfor får hun vite så lite om livet hans? Han forteller at han jobber i en organisasjon som redder utrydningstruede lesulaaper. I frykt for å bli oppfattet som innpåsliten, kravstor eller barnslig, tar Mia til takke med et absolutt minste minimum av informasjon og omsorg.

I den berusende følelsen av å ha blitt 

, er det lett å se bort fra de røde flaggene, ikke minst når kjæresten er rå på 

– han fordreier og benekter ­virkelighetsoppfatningen hennes.

 de tusen kreative måtene han forsøker å ydmyke og forvirre henne på. Han er varm, kald, varm, kald, holder henne på pinebenken. Han kommer for sent, svarer ikke på meldinger. Gir henne et kompliment på gata, men da hun vil ta hånda hans, er han «ikkje ein leie-person». Når han kjøper verdens styggeste øredobber til henne, går hun rett til piercingstudioet – vil ikke gjøre det pinlig for ham, hun har jo ikke hull i ørene. Så dumper han henne når hun står på soverommet med kaken hun har bakt til bursdagen hans.

Ubehaget øker på – dette er en skikkelig pageturner – ettersom den psykologiske terroren fester grep. Mias bevegelsesrom blir stadig mindre, hun krymper i seg selv. Haave tegner henne aldri som fullstendig hjelpeløs, men situasjonen gjør henne desperat, isolert, skamfull og etter hvert redd.

Leseren kan få lyst til å riste fornuft i Mia, men noe av det Haave gjør så godt her, er å sannsynliggjøre nettopp hvorfor en oppegående jente som Mia blir sittende fast i et slikt forhold. De utrygge oppvekstvilkårene og den manglende sosiale tilhørigheten i storbyen, gjør henne ekstra sårbar. En viss type menn kan lukte sånt.

Alle de røde flaggene

Å vandre rundt på måfå. Der har du et fint uttrykk. Det lukter av ungdomstid, ferietid, fortid: Er det ikke ofte slumpetreffene man husker? Men verden tømmes for slumpetreff i takt med teknologisk utvikling. Hvem har tid til å gå seg vill, når det er så lett å la være?

Tyrkiske Tezer Özlüs kortroman «Barndommens kalde netter», utgitt i 1980 og satt til de foregående tiårene, er et verk av en annen tid. Boka er full av rastløse vandringer gatelangs, mellom kafeer, restauranter og barer, langs bulevarder, vi er i Istanbul, Ankara, Paris, Berlin.

Det er bokas forord, skrevet av forfatter Burcu Sahin, som setter meg på sporet av dette 

 i Özlüs roman. Underveis i lesningen av denne tyrkiske klassikeren, kryper nemlig fortellerens rastløshet over i meg. Jeg leter etter en struktur, en handling, 

 å gripe fatt i for ikke å gå meg vill i tider og steder som overlapper hverandre på uvørent vis. En person kan dø, for så å leve igjen på neste side. Barndom og voksenliv glir over i hverandre, navnløse fremmede kommer og går, livsløpet er en flimrende lysbildeserie.

ei ung kvinne som flytter fra landsbygda til metropolen Istanbul, til frihet, begjær, rus, galskap. Men først skildres barndommen. Den gudfryktige bestemoren, lærerforeldrene uten kjærlighet for hverandre, faren som «er glad i alle sanger med patriotisk og militært innhold». Venninnen Günk, som hun deler irritasjon og lengsel med: «Vi venter på at en eller annen innsikt plutselig skal åpenbare seg. Vi forbereder oss, men på hva?» Fortellerstemmen kan være deilig lakonisk, som i beskrivelsen av bestemor Bunni: «Øynene hennes er gråblå. Ansiktet veldig rynkete. Det er sytti år siden hun lå med en mann. Hun er glad i livet. Og veldig opptatt av sin egen begravelse.»

Prosaen er en slyngende, slentrende bevegelse fra det sentimentale til det trassige. Det finnes dessuten både politiske og historiske spor å forfølge her. Les sakte.

 Sahin på at Özlü kan leses psykogeografisk, med utgangspunkt i filosofen Guy Debords «Theory of the Drift» (1958). Debord vektla hvordan omflakking kunne være «en metode for å finne uforutsigbare veier, basert på tilfeldighet og spontane, subjektive impulser og reaksjoner hos den som er ute og spaserer.»

Det er et fruktbart spor. Det omflakkende livet later til å bli stadig mer ensomt for hovedpersonen. Folk og byer kommer og går, natur og sex gir små lommer av frihet, lengselen etter storbypulsen driver henne av gårde til galskapen tar overhånd. Hun legges inn på institusjon og mottar elektrosjokkbehandling.

 tekst, men innlevelsen min falmer vekk når tid, sted og person på død og liv skal kollapse i annenhver setning. For den med tålmodighet til å gå seg vill, finnes det uansett perler i «Barndommens kalde netter». Som i skildringer av storbyer som kan få en til å lengte etter et glass hvitvin ved et vaklevorent bord på brostein. Eller som i dette spørsmålet, som også kan leses som en poetikk:

Er det mange andre som også opplever en hel rekke ting i løpet av ett kort øyeblikk, som også grubler over menneskenes eksistens, og som kan stupe inn i tidens og følelsenes uutgrunnelige dyp? Jeg vet ikke. Ett enkelt øyeblikk kan være fylt av ulike tider, hendelser, følelser, fjell, trær med tykke stammer og kraftige greiner, det grønnblå Middelhavet, fjerne verdenshav, stjernehimmelen som blir ett med havet i horisonten og alt som skjer på andre siden av sola som stiger opp over fjellene.

Den ulykkelige flanør

De siste par tiårene har det skjedd mye med forståelsen for og behandlingen av tvangslidelser (OCD). Et barn eller en ungdom som rammes i dag, har muligheter til å få hjelp. Det får også Mia, den 16 år gamle fortelleren i Sanne Mathiassens femte ungdomsroman. Tvangstanker og -handlinger har preget henne i flere år – hovedsakelig telling og streker som ikke må tråkkes på. Etter lillebrorens plutselige død tar tankene overhånd. Hun plasseres på lukket avdeling.

Boka følger dagene på avdelingen. Hun blir kjent med behandlerne og de andre ungdommene; en gjeng med en variert meny av psykiske lidelser som ofte ikke er så synlige for omgivelsene, men som sluker den de fester seg til. Teksten brytes opp av partier med chatloggen venninnene fører i Mias fravær; grepet gir form, luft og et innblikk i pårørendes situasjon.

velkomponert og godt skrevet bok av en dreven forfatter. Teksten er kompakt, konsentrert og engasjerende, språket løftes av mange flotte enkeltformuleringer, som når: «Lyset legger seg i rommet som et stramt tau jeg må balansere på.» Det er mange megetsigende observasjoner, som når en ansatt beskrives: «Han går med en helt vanlig ullgenser og har en alarm festet i beltet.» «Lukka» kan aldri bli et helt vanlig sted, ullgenser til tross.

leseren vite noe som skurrer grundig for meg og som gjør at jeg ikke kan anbefale boka for noen som har OCD. Tidlig har vi fått vite at lillebror Jonas har druknet i et basseng og at Mia bærer på skyldfølelse, detaljene pipler fram utover i fortellingen. Det er vond lesning og portrettet av broren er vakkert. Men forfatteren tar et nesten sjokkerende valg når ulykken til sist beskrives.

: Det viser seg å være en håndfast grunn til Mias skyldfølelse og den er direkte knyttet til tvangslidelsen. Det mer enn antydes at hadde ikke Mia vært hemmet av tvangshandlingene, kunne broren potensielt ha overlevd. Ja, hun er en subjektiv og kanskje upålitelig forteller. Etterlatte vil ofte slite med irrasjonell skyldfølelse. Jeg har forsøkt å lese scenen annerledes. Men ingenting i boka antyder et motsvar til eller en alternativ fortolkning av handlingsforløpet.

I det avgjørende øyeblikket skildres det hvordan Mia etterlater den ikke svømmedyktige broren i bassenget mens hun distraheres av tvangen (det er mange streker på et flislagt gulv). Når hun til sist oppdager at han ligger under vann, greier hun ikke løpe mot ham fordi: «Flisene ble en labyrint. Femten musefeller. [...] Ville løpe, men fikk ikke til. Jeg måtte gå helt rett. Måtte finne rett vei.» Det beskrives altså ikke som en vanlig frys-respons – det er tvangstankene som holder henne igjen når broren dør foran henne. Mer brutalt kan det ikke bli.

lite troverdig både i et psykologisk og et nevrologisk perspektiv. Ingen med tvangslidelse trenger å høre at de utgjør en fare for andre. Det er ikke gitt at ungdomsromaner skal skrives for å hjelpe eller lindre. Men denne plottvisten opplever jeg som problematisk. Folk som sliter med OCD martres av en lammende frykt for nettopp å forårsake ulykker. Forfatteren har vært åpen om egne erfaringer og vet dette. Så hvorfor dette valget? Å koble sammen tvangslidelsen og brorens død på denne direkte måten, uten å tilby en vei ut av fortellerens narrativ og uten at det tilfører annet enn en skjebnens ironiske tvist, kjennes både unødvendig og uklokt.

Skjebnens ironi

Se for deg en framtid der du etter døden lastes opp til en evig digital pensjonist­tilværelse. Hvor flotte omgivelsene blir, avhenger av økonomien og de pårørendes vilje til å holde deg «i live». Noen nyter etterlivet på luksushotell, andre må ta til takke med fengselsaktige celler og kan bare bruke to gigabyte data hver måned før bevisstheten går i dvale.

Premisset for tv-serien «Upload» var absurd da første sesong kom i 2020. Innen tredje sesong i 2023, hadde noe endret seg. Forståelsen av kunstig intelligens var en annen. Det er ikke lenger usannsynlig at vi må ta valget: Ønsker jeg å skape en digital klone som etterlatte kan kommunisere med? Den kan se og høres ut som meg og prate i vei om fordums ferieturer og favorittretter. Bevisstheten følger kanskje ikke med på kjøpet, men hva 

Sikkert er det i alle fall at tech-gigantene vil ta seg betalt for evigheten.

Ida Kathrine Gravensteens bok får meg til å tenke på serien igjen. I «Hva vi levende kan lære av de døde. Fortellinger fra obduksjonssalen» gir hun en detaljert rapport fra egen jobbhverdag. En rettsmedisiner jobber på oppdrag for politi og rettsvesen med å fastsette dødsårsak og eventuelt hendelsesforløp ved mistenkelige eller uavklarte dødsfall. Gravensteen skriver at hun ønsker å avmystifisere døden som medisinsk vitenskap og avlive urealistiske forestillinger om den.

Boka er delt i fem deler: En om disseksjonens historie, en om hvordan kroppen dør, en om hva som skjer etter døden (Gud glimrer med sitt fravær), en om selve obduksjonspraksisen og en avsluttende del om den transhumanistiske vitenskapen som vil gi oss evig liv. Gjennomgående bruker hun egne erfaringer fra studietid og yrkes­praksis.

en bok som går idéhistorisk eller filosofisk til verks, slik Espen Stueland gjorde i «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» fra 2009. Det er litt rart at Gravensteen ikke engang refererer til det verket, men innfallsvinkelen her er en annen. Dette er så håndfast, kroppsvæskegytende og beinknusende som det kan bli.

Trekk pusten: «Det føltes som å stå i heisen med noen du ikke kjenner, og forsøke å unngå blikkontakt», skriver hun om opplevelsen av å dissekere et ansikt. Et brannlik lukter «umiskjennelig av sommerens grillfester». Liklukt setter seg i hår og klær, enkelte kollegaer har «en egen råtten-BH». Dagens arbeidsoppgave kan være en obduksjon, eller å fastslå dødstidspunkt for et mulig drapsoffer. Da skal lange metallsonder måle presis kroppstemperatur:

Med hanskekledte fingre dytter jeg en butt sonde et godt stykke inn i endetarmen og en spissere sonde via nesen og gjennom skallebeinet der det er spesielt tynt. Vinkelen må være riktig, og man må bruke litt kraft før et knepp avslører at sonden er på plass inne i hjernen.

 hvor lang tid det tar for en død kropp å brytes ned, får du svaret – det er komplisert. Når en kropp dør og brytes ned, er det mange parallelle prosesser på gang. Men hjernen, den blir til en grågrønn suppe i løpet av et par uker. Å kremere en kropp er heller ingen enkel sak, varmen må være på 800–1000 grader i opptil flere timer. Tykke folk brenner bedre enn tynne.

Hjernen blir til en grågrønn ­suppe i løpet av et par uker.

I hvitøyet

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

 Her er en pinlig merkestein: En kveld for noen måneder siden da mannen min viste meg en sånn app der man kan se seg selv som gammel. Han filmet først seg selv og flirte av den eldre herren på skjermen. Deretter ga han meg mobilen, jeg fikk et glimt av en gammel kone før jeg innså at det var en gigantisk tabbe. Skjønte umiddelbart at jeg ikke ville glemme det ansiktet, like lite som jeg kunne glemme kommentaren jeg nylig hadde fått fra en yngre fyr som fant det for godt å – foran et tjuetalls bransjekollegaer – begynne å snakke om rynkene rundt øynene mine.

Jeg var 39 år og elleve måneder og generelt mottakelig for bekreftelse på at jeg fra nå av først og fremst ville være et vandrende sett med rynker, med en person så vidt synlig i bakgrunnen. Så i det siste har jeg tenkt en del over kulturens, samfunnets og mitt eget blikk på kvinner, skjønnhet og aldring. Merkelig nok førte det meg lukt inn i Hollywood.

La oss begynne med Brooke Shields. Skuespilleren og modellen som spilte prostituert som elleveåring i «Pretty Baby» (1977) og naken mor i den like kontroversielle «The Blue Lagoon» som 14-åring. I dag er hun 59 år og aktuell med boka «Brooke Shields is Not Allowed to Get Old».

Tittelen sier noe om synet på kvinner generelt og kjente kvinner spesielt. Når noen påpeker at 

 har rynker, er det foran hele verden og med de verste insinuasjoner. Det finnes noen, skriver hun, som tar hennes aldrende ansikt som en personlig fornærmelse. Hvordan våger hun?

kjendismemoar, skrevet sammen med en ghostwriter (Rachel BertscheI) – en sjanger jeg vanligvis ikke fester meg ved. Men boka er også en appell til kvinner «av en viss alder» og en utforskning av et sårt tabu: Hvor hardt en kvinne kan dømmes for utseendet sitt, hele livet, men på en ny måte i møte med helt naturlige, sunne, uunngåelige aldringstegn.

Og ikke minst: Hvor hardt hun dømmer seg selv.

Refleksjoner rundt kvinnelig aldring er tematisert av litterære storheter fra Simone de Beauvoir til Doris Lessing og Annie Ernaux, av Zadie Smith, Alice Munro, Elizabeth Strout. I Norge har blant andre Wencke Mühleisen og Sissel Gran fortjenestefullt satt temaet på agendaen de siste årene.

Kjære Gud, jeg vil eldes som Emma Thompson og Helen Mirren.

Pretty Baby

I barneboka «Momo, eller Kampen om tiden» (1973) av Michael Ende, opererer en slags parasitter kalt «de grå herrene» som tidstyver: De overtaler mennesker til å spare tid i Tidssparekassen. Ved å spare og kutte ned på alle påståtte uvesentligheter i livet (som vennskap) loves menneskene at tiden deres vil doble seg om noen år. I virkeligheten bruker de grå herrene opp tiden og verden tømmes for mening og følelser.

Det er en samfunnskritikk her som står seg fint et halvt århundre seinere. For vi skynder oss mer, jobber mer, går raskere og sover mindre. Spiller av film og lydbøker på høyere hastigheter, mister vettet av den minste forsinkelse og snikskryter av egen travelhet, men sykemeldes av tidsklemma.

 argumenterer økonomiprofessorene Micael Dahlén og Helge Thorbjørnsen (som «mer eller mindre vokste opp i en klokkebutikk»!) godt for hvor relevant og grunnleggende forståelsen og forholdet vårt til tid er for lykken, hvordan vi ser på livet, forholdet til hverandre.

Det er ikke første gang de to skriver bok sammen, i 2021 utga de «Tallskalle. Hvordan tallene styrer livet vårt». Temaet tid kjennes som en naturlig forlengelse. De tar for seg en rekke paradokser, som det at selv om vi har stadig mer tid, bruker vi stadig mer krefter på å få enda mer av den. Eller det at vi er så redde for å sløse med tida, men sitter med nesa i telefonen. Eller det at vi prioriterer penger og materielle ting framfor tid og opplevelser, selv om både forskning og sunn fornuft viser at det ikke er en oppskrift på lykke (det er først og fremst lykke som er målestokken for gode liv her).

 lettlest populærvitenskap uten formmessig fiksfakseri, så tettpakket med 

-vennlige forskningsfakta i kanapéstørrelse at mye av den nesten kunne ha vært skrevet som en punktliste. Det er ikke egentlig negativt ment, innholdet er underholdende, boka er fint komponert og enkel, men velskrevet.

Det er gøy (skremmende?) å lese om forskningsresultatene på hvor relativt vi oppfatter tid, og om hvordan «digital tid» oppleves langsommere og gjør oss utålmodige og impulsive. At tidsoppfatningen henger sammen med alder, overrasker nok ingen, men det er verdt å tenke over implikasjonene ved hvorfor det er sånn: Når man gjør nye ting – noe som skjer mest tidlig i livet – oppleves det som at tiden går saktere (opplevelsen fester seg også bedre i minnet). Å gjøre nye ting er med andre ord en slags oppskrift på (følelsen av) et lengre liv. (Jeg føler likevel for å skyte inn at folk som tvangsmessig krever nye opplevelser og er ute av stand til å se hverdagsrutiner som verdifulle, er skikkelig slitsomme folk. Heldigvis kan det å oppleve noe nytt handle om veldig små ting. Forfatterne foreslår å sette seg i en ny stol hjemme.

 Dahlén skriver til og for et vidt og vagt «vi», som innimellom fører til brede penselstrøk, som når det står at «vi alle, uansett alder, har flere muligheter å velge blant nå enn for bare noen år siden». De er bevisst på at de selv har et privilegert blikk på tiden og livet, men beskriver samtidig tiden som «rettferdig og egalitært» fordelt og at hvordan vi bruker «timene og månedene, er, i hvert fall i vestlige og rike land, stort sett opp til hver og en av oss […] Og morgendagen din, ja, den bestemmer du i stor grad helt selv.»

Rekk opp hånda alle som ikke føler seg fullt så fri?

Boka tar innimellom et klasseblikk på den knappe tidsressursen, som ved å henvise til Thorstein Veblens «Theory of the Leisure Class» (1899), og ved å peke på at følelsen av å ha for mye tid (som i arbeidsledighet) kan gi lavere livstilfredshet. Et mer utfyllende klasseperspektiv kunne ha utdypet sivilisasjonskritikken i boka. Men dette er en bok som handler om hvordan 

 kan bli bevisst og ta kontroll over tiden din – ikke hvordan samfunnet bør organiseres annerledes.

De grå herrenes tid

En besnærende pakke ankom kontoret her om dagen, i form av fire små, kvadratiske bildebøker, en rød, en blå, en gul og en grønn – hver av dem viet en dag i livet til Bamse, fordelt på årstidene. Bøkene er de første utgivelsene til det lille barnebokforlaget Kantarell, etablert med et ønske om å skape natur- og leseglede hos ungene.

Kvartetten er så utidsmessig som det går an – ren nostalgi. Bamsen som opptrer i bøkenes fotografier, må være noens høyst elskede. Kost og klemt gjennom tiår, ruskete i plysjen og med synlige merker. Han ser ut som kosedyra som blir liggende igjen på loppemarkedet etter at posesalget er avslutta. Sånt blir jeg sjarmert av.

Hver bok handler om en tur i skogen, og hvert oppslag består av ett fotografi av det påkledde kosedyret stilt opp i diverse naturlige omgivelser, med et par setninger: «Bamse plukker også blåbær, MANGE blåbær, en HEL bøtte full! // Det er bra Bamse er en sterk bjørn, for nå er det mye å bære hjem.»

Pluss en tegning av et dyr eller en plante. Bamse observerer vissen geitrams. Bamse trår forsiktig på isen. Bamse finner elgbæsj. Bamse kikker på maurtua med og uten snø. Han står eller sitter selvfølgelig alltid bom stille, og alt barneleseren har å gjøre, er å observere naturen med ham.

Det sender tankene til de trauste kosedyra som for noen tiår siden fikk boltre seg musestille i bildebøker og på tv. Tøydukke Anna, Joppe («död eller levande!») og bamsen som er med Kari på besøk til doktoren i Elin Barths bok fra 1983 (som lever et evig liv på hytta, der tida står stille). Og Raffen og Teodor, da, men de beveget i rettferdighetens navn bitte litt på seg.

men velfungerende, som faktisk er noe mer og bedre enn man kan si om mange utgivelser for den yngste aldersgruppa. Det kunne ha vært noe mer variasjon i bilde­komposisjonen (det er mye Bamse ute i høyre hjørne) og noen av bildene i snøen har blitt for mørke. Men den vesle leseren er ikke så affektert av det. Her gis hen ­anledning til å dvele ved en kvist og en bæsj, en sopp. Har man gått tur med et barn, vet man at sånne ting er mer enn nok og verdt en stopp, en tanke og tre spørsmål, og det samme gjelder for disse bøkene.

Sett opp mot det pumpende markedet av generiske, batteridrevne pekebøker med lyd, kjennes gammelmodige Bamse som et lite stykke naturmeditasjon. Tre­åringens dom: «Gigabra». Bøkene ble med til barnehagen.

Nostalgitrip i naturen

Jeg er i en fantastisk bok. Med griffer, drager, enhjørninger og ratatosker. Jeg kan fly! Jeg seiler i en båt mellom øyer med ukjente navn, på flukt fra ondskap, i kamp for det gode. Det gode kommer til å vinne, jeg kan kjenne det når jeg lytter til bokas hjerteslag – og de er hørbare.

Boka er britiske Katherine Rundells «Utrolige skapninger» – den kom på norsk i fjor høst, nydelig oversatt av Hilde Stubhaug. Når jeg nå også leser et essay Rundell skrev for London Review of Books 6. februar, kjennes det påkrevd å si et par ord om nødvendigheten av enhjørninger.

I «Utrolige skapninger» dykker dyreglade Christopher ned i en innsjø og kommer til Arkipelet, et skjult øysamfunn der mytiske skapninger fortsatt finnes. Arkipelet er magiens siste tilfluktssted, men det mørkner; dyra holder på å dø. Rundell låner utilslørt fra barnelitteraturens storverk (og fra verdens myter), samtidig er boka noe helt eget. Teksten dirrer av livskraft, leseren geleides mellom heseblesende action og storslagent alvor og frydefulle punchlines og emosjonell varme, skjønnhet. Arkipelet holder kanskje på å rakne, men Rundells univers er helstøpt.

trender i barne- og ungdomsromaner som tar opp stor plass for tida: realistiske romaner om et spesifikt, alltid dystert og i mest bokstavelige forstand samfunns­aktuelt tema, og rullebåndslitteratur av typen «Mysterie-Agentenes Operasjon Oppdrag». Man kan ta seg i å savne de episke visjonene, de fantastiske verdenene og den store skjønnheten. Kampen mellom det gode og det onde. Det er denne litteraturen «Utrolige skapninger» minnet meg om.

Det nevnte essayet, ‘Why Children’s Books’, er et rungende 

, med særlig fantasy-litteratur som omdreiningspunkt. Jeg skal innrømme at jeg i mer fantasiløse perioder av livet tenkte på sjangeren med en smule skepsis: Vi trenger å diskutere virkeligheten, fantasy tilbyr virkelighetsflukt, tenkte jeg, og gikk ut fra at det var et motsetningspar. Noen år med lesning sammen med barn, har heldigvis gjort meg litt klokere.

 er filosofiens vakrere kusine, skriver Rundell; den kan fungere som et bolverk mot vår tids besettelse med sterke menn og kapitalistiske dogmer. Det handler om heltemot, om maktas røtter, kamp mellom ideer, eksperimentering med alternative virkeligheter og alternativ moral: «fantasien er den primære og første arenaen for motstand».

Hun siterer Ursula Le Guin, en av fantasy-litteraturens fremste forfattere, som i 2014 sa:

Vi lever under kapitalismen. Makten dens virker umulig å unnslippe – men det gjorde også kongenes gudegitte rett. Enhver menneskelig makt kan bekjempes og endres av mennesker. Motstand og endring begynner ofte i kunsten. Svært ofte i vår kunst, ordets kunst.

Rundell selv retter en flammende kritikk mot en verden av voksne som ikke makter å gi barn ro og rom for lesning. Fratar du et barn muligheten til å lese, gjør det deg til en tyv, skriver hun: Med det avskjærer du barnet fra en sang menneskeheten har sunget i tusenvis av år.

Mytisk motstand

Byen Chattanooga, sørøst i Tennessee i USA, er hvert år åsted for en tydeligvis selsom affære: Project Voice er en stor konferanse for KI-bransjen, der utviklere, entreprenører og investorer innen 

, altså kunstig intelligens i direkte interaksjon med folk, møtes for å snakke om vår teknologiske framtid. Jeg leser om konferansen i Laura Prestons essay ‘An Age of Hyperabundance’, som sto på trykk i det amerikanske tidsskriftet n+1 våren 2024. Hun går mellom stands der de utroligste nyvinninger presenteres med formelpreget entusiasme, hun snakker med selskaper som SapientX, Journey og Canary Speech. Sistnevnte har utviklet teknologi for 

 som nå med 20 sekunders (30 da essayet ble skrevet) opptak av stemmen din, kan avdekke både depresjon, angst, Alzheimers og Parkinsons.

Preston gripes av panikk: Hva vil forsikringsselskapene gjøre, om de kan benytte seg av den typen teknologi? Hvordan bevise at du 

 er syk, hvis algoritmene sier at du er det?

 når jeg leser Bonnier Norsk Forlags nye håndbok «KI på kontoret». Jeg åpner den faktisk med interesse. Jeg har jo fått med meg refrenget om at det nye digitale klasseskillet går mellom ansatte som makter å ta i bruk kunstig intelligens, og de som ikke gjør det. Og som Inga Strümke skriver i «Maskiner som tenker» (2023), den viktigste norske utgivelsen på feltet, vil «grunnleggende kunnskap om kunstig intelligens fort […] bli avgjørende for å kunne forstå mye av hva som skjer i livet vårt».

Mens Strümke gir en grundig innføring i begreper som maskinlæring, er dét et ord som nevnes i forbifarten på side 216 i «KI på kontoret». Boka gir ingen innsikt i hvordan store språkmodeller fungerer. Den er skrevet for folk som vil komme i gang med (eller egentlig slippe) å arbeide, uten å forstå hva slags verktøy de har for hånden. Øivind H. Eide, titulert som AI-ekspert og markedsføringsspesialist, står bak boka. Eller: «boken er faktisk et resultat av et samarbeid mellom meg og KI. Men ikke misforstå – det er mine ideer, min research og mine erfaringer som er fundamentet her.»

kommer på side 24, men mistanken var der allerede. Det er en forutsigbart korrekt, pregløs tekst full av generelle, men insisterende påstander, med skjematisk og repeterende argumentasjon. Også struktur og oppbygging framstår preget av KI-bearbeiding. Ingen kildereferanser annet enn et knippe kjapt nevnte inspirasjonskilder. Ved noen tilfeller er avsnitt med nesten identisk ordlyd gjengitt to ganger og det florerer av formuleringer som «Ja, du leste riktig», «har du tenkt på», «er du klar for», og så videre.

Reklamemannen forteller at han er god på «å lære KI å skrive akkurat som meg». Og her skimtes en megetsigende forklaring; ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk. Den ukritiske begeistringen og motstandsløse velviljen, den innstendige håndholdingen som blir stadig klammere.

sett om ChatGPT. Det understrekes at «Hvis vi lar den kunstige intelligensen gjøre alt, går vi glipp av de kreative tankene som skaper meningsfulle og engasjerende tekster.» Men hva skal kontorarbeidere bruker tjenesten til? Vel: «alle oppgavene du har i løpet av dagen».

Enkelte tips er nyttige, men det bærer raskt over stokk og stein. Om du skal lage en presentasjon, skal KI ikke bare være «assistent», men en «dirigent» som finner ideer og innhold, genererer struktur og tekst, statistikk og eksempler, før den gir tilbakemelding og forbedrer sin egen presentasjon. Greier du ikke å lage en god prompt, kan ChatGPT generere en for deg. ChatGPT kan lage spørsmål du kan stille i et møte for å vise «at du er en engasjert og smart deltaker». Hvis du ikke skjønner tonen i e-posten sjefen sendte, kan du be KI om å analysere den. «KI vil gjenkjenne bruken av utropstegn og positive ord som tegn på entusiasme.»

Boka vier en drøy side til etikk: vær bevisst på personvern og vær «ærlig om når du bruker KI-assistanse i kommunikasjonen din». For eksempel når du, som det foreslås, bruker den til å formulere «spesifikk og meningsfull ros til kollegaer»? 

Kjære kollega, du gjorde en fantastisk innsats i dag. Jeg fikk KI til å utarbeide denne meningsfulle rosen. Hilsen sjefen.

ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk.

Tomme nye verden

Hvis du greier å håndtere en drittsekk på 600 kilo, kommer du til å takle de fleste gutter. Det sto i et av de mange hestejentebladene jeg slukte som barn, og visdommen beit seg fast som en klegg på en hesterumpe. Du kan ta jenta ut av stallen, skjønte jeg, men det finnes en livslang forståelse mellom forhenværende hestejenter, som dels dreier seg rundt en idé om utholdenhet. Dels om at vi bare vet bedre.

I hestejenteromaner er premisset alltid at det er jentene og hestene mot verden. Sånn er det også i Bjørn Rasmussens ­«Kirstens hevn», som er utstyrt med sjangerbenevnelsen «hestejenteroman», selv om den nok aldri ville blitt utgitt i Pennyklubben. Handlingen er satt til Jylland i 2002, med kombinasjonen hest og Spice Girls som sentrale identifikasjonspunkter for fire 14 år gamle venninner.

 allmektige fortelleren. Hun er definitivt utholdende, og hun vet definitivt bedre enn 

. Hun bor på en rideskole sammen med mora og stefaren Steen, en etter sigende misogyn, homohatende og psykologisk terroriserende fyr som stadig og med uklare hensikter banker på døra til pikerommet. I dagboka legger Kirsten en plan om å drepe ham.

Bjørn Rasmussen er kjent for ikke å skrive med silkehanskene på, med rå, eksperimenterende skildringer av kropp, kjønn og seksualitet. Tematikken følges opp i «Kirstens hevn», det samme gjør motivet med dyr som en trygg havn i mellommenneskelig grumsete farvann.

Hester og hunder er de eneste du kan stole på her, selv om venninnenes fellesskap en stund framstår genuint. De krangler om hester, stjeler og drikker, henger med tvilsomme, men følsomme typer, bruker seksualiteten som våpen, speil og primær kommunikasjonsform.

 minimalistisk og ekstremt effektiv fortelling som knuffer leseren hardt fra side til side. Bokas store styrke ligger i den lakoniske, villstyrige og skrikende upålitelige fortellerstemmen til Kirsten. Rasmussen skrur sammen en overbevisende indre monolog der plutselige skifter og merkelige sammenstillinger tegner opp et egenartet univers og gjør lesingen kostelig, markeringstusj-fremkallende. Kyrre Andreassen er et åpenbart og godt valg som oversetter. Kirsten beskriver omgivelsene sine med en energisk blanding av parodierende one-linere og fandenivoldsk desperasjon. Ung uskyld og rå faenskap overlapper hverandre:

sola var gyllen i pelsen til hestene og det regna aldri og vi lagde pinnebrød til sankthans og hvis du ser for deg et bål og hvis det er ei heks på toppen, så er det nok stor sannsynlighet for at det er meg.

Kirstens upålitelighet flagges med store, røde flagg – allerede på omslaget. Gjennom boka titter forfatteren her og der liksom fram mellom setningene og minner på ulike vis om at leseren ikke kan stole på Kirsten. Det tar til slutt noe av piffen ut av det hele, til tross for en forrykende finale. Slutten er vidåpen både handlingsmessig og med tanke på Kirstens posisjon. Det er litt uglesett sånn kritikerfaglig å mislike en åpen slutt, men det blir noe uforpliktende (og dermed forglemmelig) over «Kirstens hevn», selv om den er et overbevisende portrett og rent språklig sett sprakende (positivt ment). Problemet er at – og dette går egentlig overens med en bedrøvelig grunnstemning for tida: Når jeg vet at det bare er løgn, hvorfor skal jeg høre på noe av det som blir sagt?

Farvel, pennyklubb

Forestill deg Beringstredet år 1741», skriver Iida Turpeinen i starten av «Sjøkuer og andre utryddelser».

 overraskende enkelt, når hun vekker til live Den andre Kamtsjatkaekspedisjonen, en av historiens mest ambisiøse oppdagelses- og vitenskaps­ekspedisjoner, som varte i 16 år.

Den russiske ekspedisjonens mål var blant annet å utforske Sibir og Alaska, og dansk-russiske Vitus Bering ledet to skip som kartla sørkysten av Alaska før de havarerte på den ulykksalige øya som skulle bli hans lidelsesfulle død/få hans navn. Med på skipet var zoolog og botaniker Georg Wilhelm Steller, som «oppdaget» dyret som (derfor) fikk hans navn: Stellers sjøku.

i feil ende, det vil si den vanlige enden når historien med stor H skrives. Det gikk dårlig med Bering, men navnet hans er bevart i leksikon og på kartet. I Iida Turpeinens historisk funderte roman er han en biperson, Steller spiller en større rolle og sjøkua har en slags underlig, passiv hovedrolle i denne beretningen om dens egen død.

Stellers sjøku var ulik dagens manater og dugonger: Den var åtte-ti meter lang og like mange tonn tung. Uten tenner var den en vennlig kjempe, gumlende på tang og tare, uredd de fremmede menneskedyra og uheldigvis velsmakende. Det sies at den kan ha vært opphav til ideen om havfruer. I løpet av tretti år var den utryddet, jaktet i hjel.

 skjelettet til et eksemplar av arten videre, med nedslag i Alaska og i Helsingfors på 1850-tallet, der professor Alexander von Nordmann og guvernør Johan Hampus Furuhjelm brenner for fremskritt, vitenskap og zoologiske samlinger. Siste nedslag gjøres i Helsingfors’ zoologiske museum hundre år seinere, på 1950-tallet, i livet til en fuglevokter som også er en ivrig eggsamler (ingen motsetning der, vel?). Turpeinen sirkler inn en forglemmelsens historie: Ikke skjebnen til von Nordmann eller Furuhjelm, men snarere den til førstnevntes assistent Hilda Olson og sistnevntes kone Anna Elisabeth von Schoultz. I 

 skygge igjen står den svakelige svigerinnen Constance, og helt i periferien en navnløs, innfødt kvinne Anna bruker som amme for datteren i noen år, før hun kastes på gata idet barnet begynner å ta til seg for mye av kulturen hennes:

Dag etter dag kommer ammen til porten og ber om å få møte jenta, så til slutt må de gi vaktene beskjed om ikke å slippe henne inn i byen.

Romanen er medrivende lesning, formulert i en knapp og usentimental stil, som sitatet over viser. Tonen gir inntrykk av å være protokollførende, som en forskningsrapport eller en ekspedisjonsjournal, men samtidig med en fin sans for poetisk 

. Samtidig snus historien innsiden-ut: Vi befinner oss i de store ekspedisjoners og oppdagelsers kulisser; mens kvinner og tjenere står i skyggen av oppdagerne, hviler en enda større skygge paradoksalt nok over dyra de ville flombelyse og stille til skue: Menneskets erobringsiver hensatte Stellers sjøku i skyggen for evig og alltid.

 tonen er noe av det som bidrar til at boka aldri stivner til en moralsk anklage, selv om anklagen definitivt ligger der. I stedet virvler leseren gjennom en deilig fargelagt og levendegjort historie, så det blafrer om ørene. Her står paradoksene i kø i naturvitenskapens tilblivelseshistorie, befolket av naturelskende eksentrikere som ødelegger naturen de vil vise fram. Et felt der liv tas for at «avdøde skal undervise de levende», i livets tjeneste.

Så mye hadde jeg

Snøen faller mens jeg leser Sverker Sörlins nye bok «Snø. En historie». Snøen legger seg i pledd og tepper, hauger og skavler, lydene stilner, bilene står, gatene fylles av kjelker. Over natten forvandler snøen by til natur, kollektivpendlere til polfarere. Å gå til skolen blir et eventyr. Å dra på jobb – for mange er det bare å glemme.

På slike dager er det også lett å glemme, og desto mer smertefullt å huske: Snøen holder på å forsvinne. Norge har 44 færre snødager enn på 1960-tallet.

– Jeg tror vi begynner å bli mer oppmerksomme på vinteren og snøen på grunn av den eksistensielle situasjonen vi befinner oss i, sier Sörlin.

– Dette blir viktig ved at vi oppdager at det ikke er selvsagt, at det holder på å forsvinne.

Selv vokste den svenske idéhistorikeren og forfatteren opp i Indre Västerbotten, i det sørligste Lapplandet, der snøen lå mer enn halve året: «jeg elsket den.»

Nå er han er professor i miljøhistorie ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm, men han er jevnlig i hjemtraktene for å besøke sin mor. Hun som lærte ham å gå på ski og leste Elsa Beskows «Oles skitur» og fortellinger fra Mummidalen for ham: «Snøen hører til eventyrets verden. Og fra bøkene kommer en sannhet som jeg gjør til min».

Västerbottens snødager har også blitt færre. Men Sverker Sörlins kjærlighet til snøen smelter ikke vekk med den nye tidas ekstreme mildvær. I «Snø» lar han barndommens hvite krystaller ligge som et bakteppe mens han studerer værfenomenet fra ulike perspektiv: snø som kulturhistorie, snø som økonomi, fysikk, politikk og ikke minst 

Om nordboere lenge har gått på ski (verdens eldste ski er 5400 år gammel), er ideen om oss som 

 et resultat av en nasjonal selvforståelse som vokste fram med 1800-tallets nasjonsbygging, hevder Sörlin. Han mener snønasjonalismen og vinterpatriotismen står sterkest i Norge, selv om den også preger det nasjonale selvbildet i Sverige og Finland.

Svanesang

Hva er det med tidsreising som får det til å sprake så deilig i hodet mitt? Mens mange science fiction­temaer har blitt forvirrende virkelighetsnære, er tidsreiser et fiksjonens siste tilfluktssted; 

 påstår at vi er i nærheten av å realisere det. Altså kan jeg filosofere i ro og mak, i fred for frykten om at et svart hull skal åpne seg i kjøkkengulvet neste onsdag og svelge meg hel, eller i veldig små biter.

Så heldige er ikke alle karakterene i Kaliane Bradleys internasjonalt feirede debut­roman «Ministeriet for tid».

 med entusiasme, den lokker attpåtil med noe annet jeg elsker å tenke på, nemlig vitenskapsekspedisjoner fra midten av 1800-tallet. Her vikler Bradley historiske hendelser inn i fortellingen, og tilbakeblikkene til sir John Franklins fortapte ekspedisjon i Arktis gir noen av bokas mest sitrende passasjer (men Nordvestpassasjen fant de aldri!).

Utgangspunktet er ikke ulikt den norske tv-serien «Beforeigners»: Mennesker fra fortida dukker opp i nåtid – i boka hentes de med overlegg hit av det mystiske, britiske ministeriet for tid. Bradley etablerer ingen pseudovitenskapelige rammer, bare godta det. De nyankomne er en liten gruppe fra 1600- til 1800-tall, blant dem kommandør Graham Gore, hentet rett fra nevnte ekspedisjon i 1847. Immigrantene innlosjeres hos hver sin ansatt ved ministeriet som skal være «broer» til nåtidas London. Jeg-fortelleren er den unge, munnrappe kvinnen som blir den sjarmerende, men stoiske Gores bro. Han må lære seg det meste, noe som skaper kostelige situasjoner, mens de to sakte nærmer seg hverandre. Men hva er det ministeriet egentlig 

 jeg har pløyd gjennom en bok med en slik underholdt letthet. Fortellerstemmen er vittig-sarkastisk og boka beveger seg uanstrengt mellom komedie og spenning, med doser inderlighet som ikke alltid er like uanstrengte, men som gir en viss dybde. Boka fungerer dårligst når fortelleren øser av visdomsord om å stå for sine valg og velge sin egen vei. Konklusjonen er ikke mer original enn som så. Men Bradley utforsker også forståelsen av hva historie 

, det er tankeansporende. Et spørsmål er majoritetens framstilling av den innvandrende – fortelleren (og forfatteren) har kambodsjansk bakgrunn. Veldig dypt borer boka ikke, men det er greit: Les den fordi den er artig!

jeg imidlertid å lure på om page-turner-effekten også handler om at jeg er spent på når neste knotete metafor eller oversettelse vil dukke opp. En bra metafor tilbyr et bilde som gir en umiddelbar følelse av at 

– på en måte leseren aldri har tenkt over før. Om Kaliane Bradley tidvis lykkes, er det likevel de mislykkede forsøkene som kaller på markeringstusjen. Flere ganger må jeg gjenlese en omstendelig metafor, men blir sittende med følelsen av at den er upresis – eller utstudert framfor assosiert fram.

I starten tolker jeg det meste som oversetter-trøbbel. Etter å ha sett på originalen, skjønner jeg at dette må ha vært en tøff jobb for den drevne Kirsti Vogt, og at resultatet noen ganger handler om både forfatterens overtenkte metaforer og oversetterens tolkning.

Det er mye jeg stusser over her. «NDA» (

) oversettes med det Ibsens-ripsbuskete «hemmeligholdelsesavtaler» framfor «taushetserklæringer». En «cavity-bogged mouth» blir en «hullete munn». Det er valgt flere uttrykk en ung, kul dame aldri ville ha brukt («guri», «tett i pappen», «jeg bare vaser», å «tute»). Når det gjelder uttrykket «milk bowls» brukt i en intim setting, får du google det selv, men «melkeskåler» gir ingen mening.

Hva er «gatelyktenes pappmasjésalte skinn»? Hvordan så det ut da fortelleren i et lidenskapelig øyeblikk «suste over sofaen»? På et tidspunkt er hun sliten og beskriver hvordan hun «hørte hjernen breke», en direkte oversettelse av «bleat» som lyder underlig. Visst beskriver Bradley en lys onsdag som «porridge-mild», men «en grøtmild onsdag» får meg ikke akkurat til å tenke at 

Opp i gryta

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Nytt år, nye muligheter. Hvis nyttårsforsettet ditt er å trene mer eller spare penger, kan jeg ikke hjelpe deg annet enn ved å gå bak som et dårlig eksempel. Dersom du har som mål å få ungene dine til å lese, har jeg imidlertid et par innspill, som barnebokkritiker og forelder til tre lesende barn.

 andre sider ved foreldreskap jeg er kompetent til å gi råd om. Jeg har ikke nok materiale til en selvhjelpsbok. Så dette kan du få gratis. En oppskrift, i tre steg, direkte fra min plass på en rimelig høy hest, på å få barn til å lese.

 Ta bort skjermen. Dette er vanskelig hvis du ikke kjenner til Høyde- og Økonomi-teknikken (HØT). Faktum er: Barn er lave og de har ikke egne penger. I alle fall ikke veldig mye. Dermed foreslår jeg en 

, todelt strategi. A) Ta skjermen ut av hendene deres. B) Legg skjermen på en høy hylle. NB! For veggmonterte tv-er anbefaler jeg å legge fjernkontrollen på hylla. Resultat: Barnet har ikke skjerm lenger. Og det kan ikke kjøpe seg en ny.

 Mens barna gråter og dirrer av digitale abstinenser, tvinger du gjennom en sjokkdoktrine (tenk Naomi Klein) og innfører strukturelle endringer. Her anbefales 

-prinsippet (OP) som ganske enkelt innebærer å ha bøker liggende overalt. På do. I gangen. Oppå og under spisebordet. I senga, så klart. I bilen. Oppi kjøkkenskuffen. Et viktig prinsipp her er LBBH: La Bøkene Bli Herpa. La ungene søle melk på bøkene, tegne i dem, rive ut sider og brekke bokrygger. Bøker er bruksgjenstander på lik linje med bestikk (ikke at mine barn bruker bestikk). Åpenbart er OP en forutsetning for vellykket implementering av LBBH.

 Denne delen kaller jeg HSP, en tilnærming der Hjernevasking og Skremselspropaganda er kjerneverdier. Noen rynker sikkert på nesa her. Men hvorfor er det ikke greit å skremme ungene når det gjelder det kulturelle forbruket deres, når vi konsekvent bruker den tilnærmingen i spørsmål om ernæring og trafikksikkerhet? Når barn skjønner at det er farlig å løpe ut i veien, lar de være å løpe ut i veien (bortsett fra når det kommer en ball). Får de lære at det å lese er like selvsagt som å bruke truse, kan det til og med hende at de begynner å lese 

 de kler på seg (det tar dermed veldig lang tid, men det er antakelig verdt det). En positiv bieffekt er at skremselspropaganda – i likhet med litteratur – stimulerer fantasien: Min minste trodde på et tidspunkt at man får firkantede øyne om man spiser for mye godteri. 

 har fantasert om en oppvekst inspirert av filmen «Good Bye, Lenin» (2003). Der opplever et søskenpar i 1989 at moren deres, en dedikert sosialist, faller i koma like før oppløsningen av DDR. Når hun våkner, frykter barna at den nye virkeligheten skal gi henne et fatalt sjokk. De henter fram østtyske møbler og klær og lager falske nyhetssendinger for å opprettholde illusjonen om et intakt DDR.

Hva om barna fikk vokse opp med foreldregenerasjonens barnekultur? Med 30 minutter barne-tv i lavt tempo og med trygge voksenpersoner som programledere; håndtegnede barnebøker med lange, seige tekster; en pc med Pac-Man og et internett nesten uten innhold. En verden der det nærmeste man kom en iPad, var en pop-up-bok eller et aktivitetsbrett fra Fisher Price.

 ikke gå. Barna ville jo også ha blitt sittende med negerkonger, hottentotter og alvorlig mangfoldsmangel. Dessuten hadde ikke jeg fått den bekreftelsen jeg trenger (som forelder og menneske) ved å se «Bluey» på Disney+. Men ellers: Skrem i vei, tenker jeg. Min favoritt er en påstand som faktisk fikk det til å gå et lite gisp gjennom rommet første (om enn ikke femte) gang jeg brukte det: Folk som ser for mye på skjerm, slutter å lage kunst og å finne opp ting.

En guide

Dramatikken har dratt seg til ved «Kristiania magiske tivolitheater», NRK-julekalenderen familien følger i år. I serien, satt til hovedstaden på tidlig 1900-tall, har de lykkelige fattigungene på teateret nettopp blitt omplassert til rike familiers borgerlige hjem. Kan og vil barna tilpasse seg? Og hva er rikfolkenes motiver?

Serien klinger med når jeg leser nyeste utgave av tidsskriftet Prosa, viet temaet barn. Der finnes en tekst av Birger Emanuelsen, som i høst ga ut sakprosaboka «Før de forsvinner» (jeg anmeldte den her i avisa). I boka viser han hvordan synet på barn har endret seg gjennom historien, for så å rette speilet mot samtida.

 NRK-serien utspiller seg, skjedde det noe med samfunnets syn på barn. Fra å være små voksne som skulle bidra økonomisk, ble barn emosjonelt verdifulle, «uskyldige og unike individer», som Emanuelsen skriver. Regelverk og rettigheter kom etter hvert på plass, barndommen ble noe 

I Prosa er det også en tekst av kritiker Live Lundh. Hun leser Emanuelsens bok sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand og Siv-Terese Omlands «Anne-Cath. Vestly. Nye lesninger av forfatterskapet». Teksten diskuterer samtidas barnesyn og spør hvorvidt voksnes forsøk på å forstå barn, handler mest om dem selv. Når vi snakker om barn og deres verdi, snakker vi egentlig om oss selv som voksne, hevder Lundh. For voksenrollen er i krise, «vi prøver desperat å forstå oss selv».

Lundh kritiserer Emanuelsen for å se barndommen som en separat del av livet som «forsvinner». Det tolker Lundh som at voksne forsøker å skille ut barndommen for å «bli tydeligere for oss selv.»

og annerledes tror jeg ikke barndommen er», skriver Lundh. Jo, det er den! Og et slikt barnesyn utelukker ikke, som Lundh tilsynelatende påstår, en forståelse av kontinuitet mellom barndom og voksenhet. 

 vi ugjenkallelig atskilt fra den. Det er en dobbelthet, men ikke en selvmotsigelse.

Den peterpanske melankolien som ligger i å godta atskillelsen, kan nok få oss til å romantisere barndommen. Men spør du meg, er ikke 

 problemet, i en tid der nyliberalismens instrumentelle tankesett bestemmer hvordan barn håndteres i praksis. 

 er det en motsetning: mellom den emosjonelle 

 av det unike, kreative, lekende barnet og hvordan samfunnet i 

 institusjonaliserer og strømlinjeformer en barndom av stillesitting, testing, målstyring, medisinering, skjermbruk og inngripen fra kapitalkrefter.

Ingen «snakker om ‘voksensyn’ på samme måte som ‘barnesyn’», hevder Lundh: «Vi tar for gitt at det å være voksen er standarden – det som ikke krever noen forklaring.» Men kulturen flyter jo over av diskusjoner om voksenhet og forsøk på å forstå oss selv? Som oftest gjøres det helt separat fra noen idé om barn. I litteratur og film er barnet stort sett redusert til en kulisse for voksnes eksistensielle krisehåndtering. Jeg tror ikke det er en gjengs oppfatning, slik Lundh hevder, at voksenhet «ikke krever noen forklaring». Selvhjelpsimperiene taler for seg.

magiske tivolitheater» framholdes et syn på hellig barndom som kontrast til avstumpet voksenhet. Men for overklassefamiliene er foreldreløse Werther på fire år lettest å elske: søt, forsiktig og godtroende. De andre teaterungene er det verre med – de knuser porselen og danser i sofaen. Heldigvis insisterer serien også på 

 egenverdi. Den er åpenbar for de voksne i serien som ikke har et instrumentelt syn på barna.

Werther på fire år er lettest å elske.

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Den ulykkelige flanør

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

Døden er ikke hva den engang var.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

De grå herrenes tid

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

Farvel, pennyklubb

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.

En guide

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Ikke alle kan komme unna med å legge fortellerstemmen i munnen på en begravet dukke.

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Mørketid

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kulturhistorier.

Reisen gjennom barnelitteraturens historie er en vill, eventyrlig ferd.

Kunsten å bli skremt

Tidsskriftet n+1 markerer 20 år med intellektuelt motstandsarbeid.

Hver setning i denne boka er interessant.

«Være med på leken» av Hege Susanne Bergan: «Skikkelig gode noveller»

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

«Et spøkelse i halsen» synliggjør paradokser ved en kvinnes arbeid.

Rystende debut om psyko­logisk mis­hand­ling i parforhold.

Den ulykkelige flanør

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et proble­matisk valg.

Døden er ikke hva den engang var.

Super­stjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

De grå herrenes tid

Forfris­kende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødven­dig­heten av enhjør­ninger.

En ny bok om KI i arbeids­livet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middel­må­dighet.

Farvel, pennyklubb

Iida Turpeinens brutale viten­skaps­his­torie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrys­tal­lene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Over­settelse er vanskelig.

En guide

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Ikke alle kan komme unna med å legge forteller­stemmen i munnen på en begravet dukke.

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Mørketid

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødven­digvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kultur­his­to­rier.

Reisen gjennom barne­lit­te­ra­turens historie er en vill, eventyrlig ferd.

Kunsten å bli skremt

Tids­skrif­tet n+1 markerer 20 år med intel­lek­tuelt motstands­ar­beid.

Hver setning i denne boka er inter­es­sant.

«Være med på leken» av Hege Susanne Bergan: «Skikkelig gode noveller»

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Noen ord om nødvendigheten av enhjørninger.

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Sverker Sörlin fanger snøkrystallene. Før de forsvinner.

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.

Ikke alle kan komme unna med å legge fortellerstemmen i munnen på en begravet dukke.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.

Eplet og poteten forteller to høyst ulike kulturhistorier.

Reisen gjennom barnelitteraturens historie er en vill, eventyrlig ferd.

Tidsskriftet n+1 markerer 20 år med intellektuelt motstandsarbeid.

Hver setning i denne boka er interessant.