Silje Bekeng-Flemmen

#fff

Å si at en roman har et konstruert preg, er som regel ikke ment som et kompliment. I amerikanske Katie Kitamuras nyoversatte «Audition» står den beskrivelsen allerede på omslaget, i positivt fortegn; denne romanen er «briljant konstruert».

Her er det konstruerte et hovedpoeng; teksten liksom paraderer rundt med en plakat der det står: Dette er en konstruksjon.

enkel: En middelaldrende skuespiller møter en ung mann hun knapt kjenner på en sjelløs restaurant i Financial District i New York (det kunne ha vært hvilken som helst restaurant i hvilken som helst by, jeg kommer tilbake til det). Det viser seg at mannen, Xavier, mistenker at han er kvinnens sønn – noe det ikke er spesielt vanskelig for henne å avvise; hun foretok en gang en abort, og har forblitt barnløs. Møtet med Xavier – som kvinnens mann Tomas kanskje, kanskje ikke får med seg – blir likevel katalysator for subtile og samtidig grunnleggende skifter i det lange og satte ekteskapet.

Midtveis i romanen snus alt på hodet: I del to 

 Xavier likevel parets sønn. Er det en parallell virkelighet, en ønskedrøm? Er én av versjonene virkelig, den andre en audition, en prøve? Det uforklarte skiftet skaper en dynamikk av noe 

og et spill med virkeligheter som rommer noe av det mer interessante ved romanen. Xavier flytter hjem til foreldrene med en midlertidighet som raskt gror til. Relasjoner settes i spill – dem de har til hverandre og den kvinnen, førstepersonsfortelleren, har til seg selv.

 rundt oppsetningen av stykket «Parts of Speech», der kvinnen har en hovedrolle. I mange teaterromaner utgjør detaljerte beskrivelser av selve stykket en speiling av romanens handlingsnivå. Ved første øyekast kunne man reagere på at det 

 er tilfellet her, vi får vite fint lite om stykkets innhold. Men denne tomheten, denne mangelen, stillheten, er nettopp en speiling, der handlingsplanet og den for leseren tomme scenen står i et gjensidig refererende forhold.

Katie Kitamura skaper relasjoner og dialoger som i et blackbox-teater der alle omgivelser er strippet vekk til fordel for et intimt kammerspill. Og Kitamura er god på disse fortettede scenene, der årevis med forestillinger og rammebetingelser kan forskyves med elegante grep. Det finnes mange sviende gode passasjer her med betraktninger over det såre forholdet og maktforskyvningen mellom foreldre og barn, om aldring og om forholdet mellom sceneliv og virkelighet. Setningene er nitid velpolerte med en touch av amerikansk pompøsitet og virker vel ivaretatt av Bjørn Alex Herrman, men forlaget burde ha kostet på seg en ekstra runde korrektur.

 å forklare hvorfor jeg synes boka er irriterende. For det første handler det om menneskesynet: Ingen kan egentlig kjenne hverandre, er det som om boka antyder, ethvert menneske er ikke mer enn en samling skiftende roller, våre forhold til hverandre er grunnleggende ustabile og skjøre. Til dette kan jeg bare si at jeg har hørt det før, og at det er en floskel vi har tatt til hjertet delvis fordi den passer så godt i et system som tjener på at vi forholder oss til verden og hverandre på en uforpliktende, usikker måte.

 ord snakk om et ganske kaldt univers, som understrekes av den nedstrippede estetikken. Dette er en bok nesten uten adjektiver, det finnes knapt beskrivelser av fysiske omgivelser. Ingenting ser ut som noe, ingenting smaker som noe, ingenting har lukt. Noe berøring er det riktignok, for det meste liksomtvetydige håndgrep, men ellers foregår den relasjonelle balletten i et tomt landskap.

Ta frokosten som et eksempel. Denne familien har spist samme frokost sammen i alle år, får vi vite. Upraktisk og ernæringsmessig ugunstig nok handler det om at én person i dette diffust privilegerte trekløveret hver morgen finner tid til å tusle ned på et bakeri og ta med seg «bakervarer» hjem. Ordene «croissant» og «wienerbrød» dukker opp, ellers er disse «bakervarene» – hovedingrediens i familiens viktigste felles ritual – en rekvisitt på lik linje med alt av fysiske gjenstander som dukker opp. Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon for kammerspillet.

Ikke en smule er nevnt om den ikke har en funksjon.

Falske forestillinger

Tolv enkle kart, heter det i undertittelen på denne faktaboka for barn, utgitt mens ingenting som har med kart å gjøre, virker spesielt enkelt. Nyhetsreporter Tim Marshall er allerede anerkjent for geografikunnskapen sin, «Fanget av geografien» er barneversjonen av hans bestselger «Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden».

Det er en god idé og en komplisert oppgave.

 som likner denne hjemme, «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Alexandra Mizielinska og Daniel Mizielinski, fra 2014. Den blir vi aldri helt ferdig med. «12 enkle kart» har ikke 

 engasjerende oppslag og mangler dessuten humoren, kanskje naturlig nok. Illustratørduoens tegninger er pene, men så tidsriktige at det har gått inflasjon i stilen. Mens den nevnte 2014-boka favnet alt fra matretter til mytologiske skapninger, er innfallsvinkelen her helt spesifikk: Hvordan har geografien formet menneskenes og samfunnets historie? Oppslagene tar for seg region etter region og viser hvordan den har gjort nettopp det, på helt konkret vis.

Det handler om ressurser og fjellkjeder, om kanaler og kystlinjer, ørkener, dyrkbar mark og elver. Om muligheten hvert land, hver region, har for å dra nytte av sitt landskap og hvilke begrensninger det gir dem. Noen ganger er begge deler sant, som når Huangelven i Kina er en viktig vannkilde, samtidig som den ofte fører til ødeleggende oversvømmelser.

hvordan Europa og USA har vært heldige med klimatiske forhold, ressurser og geografisk utforming som har gitt fordeler og medført konsentrasjon av rikdom, velstand og makt. Når vi blar til Afrika, virker det håpløst: «Alle kontinenter har sine problemer, men det er få som har hatt så mange som Afrika». Marshall lister opp krig, utnyttelse, slaveri og sykdommer, farlige dyr og uhensiktsmessige fossefall. Siste oppslaget om verdensdelen – ‘Afrika i dag’ – viser en moderne, vestlig utseende storby med parkanlegg: Se nå, går det så meget bedre for Afrika.

Framstillingen av det afrikanske kontinentet minner om at en bok som relativt ensidig vektlegger geografiske forhold, antakelig ikke bør hevde å «forklare verden». En bok av dette slaget kan umulig gi et komplett bilde, det påpeker Marshall også i sitt forord. I det store og hele er boka imidlertid interessevekkende, og du trenger ikke være barn for å lære noe nytt her.

fortsatt navnet sitt i behold på USA-kartet. På oppslaget om Midtøsten er halve Gaza skjult bak en tegning av al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, mens på kartet over Russland ligger en rød boble over mesteparten av grensa til Ukraina. Verden blir til – og raseres – mens menneskene tegner kart.

Mellom kartoppslagene er det sider med blant annet gjennomganger av områdenes grenseendringer opp gjennom århundrene. Krig på krig på krig. Det er riktig nok utenfor bokas domene, men jeg vil hviske i øret på barnet: Historien og verden er mer enn dette!

På papiret

Bestiariet er en fengslende litterær sjanger. Slike samlinger, som var særlig populære i middelalderen, består av fabler eller skildringer av vekselvis faktiske og mytologiske skapninger, gjerne monstrøse. Opprinnelig hadde tekstene en kristen, moralsk funksjon og skulle hjelpe mennesker med å skille mellom det gode og det onde.

I tillegg er det jo skikkelig gøy å lese om monstre.

Det eldste bestiariet man kjenner til skal være et gresk manuskript kalt Physiologus, som inkluderte fortellinger om dyr fra verker til blant andre Herodot, Plinius den eldre og Aristoteles. Jorge Luis Borges’ «Manual de zoología fantástica» fra 1957 er et eksempel på en moderne fortolkning av sjangeren. I Norge har folkeminneforskeren Ørnulf Hodne skrevet flere bøker om vår nordiske myteheim, hans «Vetter og skrømt i norsk folketro» er en ypperlig liten oversikt over troll og tusser.

tradisjoner Tore Aurstad griper inn i med utgivelsen av barneboka «Monster! Fortellinger om monstre og fabeldyr». Boka, som er illustrert av Flu Hartberg, tar oppslag for oppslag for seg monstrøse skikkelser fra hele verden. Drager, zombier og avskyelige snømenn er med, ellers har Aurstad åpenbart lagt ned en innsats for å finne fram til mindre kjente skapninger, han favner bredt i tid og sted. Møt Geitedreperen, Nattens herre og Jenny med de grønne tennene. Eller Slenderman, Liketeren og Perus Ansiktsskrellere. Stoffet er fascinerende og gruvekkende for store og små, og inspirerer til å lete opp mer kunnskap om beistene.

Aurstad levendegjør og varierer tekstene ved ofte å starte med en konkret historisk anekdote: «En septemberkveld i 1979 opplevde en gruppe barn i England noe mystisk»; «En julikveld i 1845 var to menn ute og fisket på Romsdalsfjorden.» Slik unngås den repetitive strukturen som lett kunne ha preget en katalog.

Særlig liker jeg oppslagene der Aurstad beskriver hvordan en type beist viser seg i liknende former i ulike verdenshjørner, som forskjellige skrekkfugler: 

 fra Persia – sistnevnte er «så gammel at den har sett verden bli ødelagt og gjenoppstå tre ganger», førstnevnte «kan fly like fort som tanken.»

Dessuten er det spennende med skapninger som Fossegrimen og Marmælen, som under visse omstendigheter kan glimte til med godhet overfor menneskene.

 illustratør Hartberg er drevne i sine fag. Hartbergs litt groteske og voldsomme strek og gusjefargede palett kommer til sin rett i råskumle og krypende ekle oppslag der båter slukes av kjempeblekkspruter, demoner mesker seg i menneskekjøtt og ekle kjempeormer glefser med tusen tenner. At både vesener og mennesker ofte er tegnet uten pupiller, gjør det hele ekstra skummelt.

Skrekk!

For et drøyt tiår siden støtte jeg på en tidligere hallomann fra NRK, og han fortalte noe som gjorde inntrykk. På barne-tv pleide det å være en trygg voksenperson til stede, sa han. Men etter hvert begynte de voksne å forsvinne fra barne-tv, ungene ble sine egne programledere. Han var skeptisk; barn bør ha en trygg voksen med seg inn i tv-tittingen, i stedet for å bli overlatt til seg selv. Inntrykket mitt er at dette nå til en viss grad har snudd på NRKs barne-tv, selv om den voksne programlederen fortsatt skal være barneaktig – en venn, ikke en veileder. I resten av medielandskapet har trenden med voksenabdikasjon mutert: Ungene er nå overlatt til seg selv på nett. Som Klassekampen skrev mandag er halvparten av norske niåringer på sosiale medier.

Hvor stor plass skal voksne ta i barns fritid? Hvilken funksjon skal vi ha?

 har en lang historie i barnelitteraturen. Det er et grunnleggende trekk ved sjangeren. I den lesverdige boka «The Haunted Wood» tråler Sam Leith barnebokkanon og finner et mønster: Foreldrene må ryddes av veien for å gi barnet friheten og selvstendigheten eventyret krever. Tenk på Huckleberry Finn, Peter Pan, Harry Potter, Alice i Eventyrland. Og så Pippi, da.

Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe fyller 80 år 21. mai. Datoen er satt til Lindgrens datter Karins bursdag – det var hun som fant på navnet til det som skulle bli en av verdens mest kjente barnebok-karakterer. Pippi-fortellingene ble først refusert i 1944 av Albert Bonniers Förlag, som mente stoffet var for kontroversielt. Etter en liten omskriving vant manuset en konkurranse hos Rabén & Sjögren. Bøkene ble gitt ut mellom 1945 og 1948 og nylig ble Pippi tilgjengelig på språk nummer 80: nigeriansk pidgin.

står de voksne for alt som er galt. Politiet er dumme regelryttere, fru Prysselius representerer institusjonalisering og undertrykking; foreldrene til Tommy og Annika er besteborgerlige. Pippis pappa, sydhavskongen Efraim, skiller seg ut, i den grad at han kanskje selv er å regne som et slags barn.

Den ville, sterke jente­karakteren var kontroversiell på 1940-tallet. Men Pippi utfordrer ikke lenger i kraft av sin personlige karakter. Tvert om har hun blitt en arketype, så definerende at jeg savner motsatsen – den sårbare, usikre barnebokheltinnen.

Men Pippi var også et opprør mot datidas autoritære foreldrestil. Den endret seg og ble friere, ledigere de kommende tiårene, men nå er vi på vei i en tredje retning. Vi snakker om helikopterforeldre, tigerforeldre, curlingforeldre. Tilrettelegging, organisering og overvåking preger barndommen. Men samtidig lever barna sine separate, hemmelige liv på sosiale medier. Det er et paradoks her i det maniske forsøket på å totalkontrollere barnas fysiske hverdag, samtidig som en regulering av deres mentale og mediale diett framstår som hinsides vår kapasitet som voksne mennesker.

min hallomann: Den voksne trengs i barnas verden, ikke minst i utforskningen av ukjente mediefarvann. Samtidig trengs Pippi. Ikke fordi vi skal kreve av jenter at de må være sterke og usårbare, men fordi Pippi minner om å gi rom til den midlertidige foreldreløsheten som blåser mildt gjennom forsommer­ettermiddagene.

Om jeg løfter blikket, utspiller det seg en tidløs barndom utenfor vinduet. Med hestehov og løvetann har barna sprunget ut. Ungene samles på plener og lekeplasser, de driver inn og ut av husene, opp i trehytta, ned på sklia. De står med rompa i været og leter etter insekter. Det er borettslagsbarnas privilegium: Åpne døra og det er her du har venna dine.

Ja, må hon leva

#000

Araberne […] forstår utmerket godt hva vi vil og hva vi gjør i landet», skriver Theodor Herzl i 1891.

Herzl er kjent som en farsfigur for sionismen, bevegelsen som arbeidet for opprettelsen av en jødisk stat. Etter et besøk i Palestina, der et stadig større jødisk samfunn er i ferd med å etablere seg, stiller han seg sterkt kritisk til jødiske bosettere som behandler den arabiske lokalbefolkningen «med fiendtlighet og grusomhet». Hat og hevnlyst vil bli resultatet, advarer Herzl, om ikke det jødiske samfunnet i Palestina møter sine «brødre» med «kjærlighet og respekt, rettferdig og anstendig.»

– Herzl var barn av en progressiv, liberal, europeisk tradisjon, sier Göran Rosenberg.

Jeg møter den svenske journalisten og forfatteren i Oslo, i anledning den nye oversettelsen av hans bok «Det tapte landet», som opprinnelig utkom i 1996. Her skriver Rosenberg blant annet om Herzls utopiske framtidsroman «Altneuland», utgitt i 1903 og satt tjue år fram i tid, til en virkelighet der jødene har skapt et multikulturelt, liberalt og progressivt drømmesamfunn i Palestina, der jøder, kristne og muslimer lever i harmoni, med respekt for hverandres religion og kultur.

Altså en sterk kontrast til den realiteten Herzl så med sine egne øyne noen år tidligere.

– Den sosiale og politiske utopien hans er ganske vakker – og urealistisk.

«Det tapte landet» foreligger nå med to nye, avsluttende kapitler, det ene skrevet i 2007, det andre i 2024. Det er en bok om Israels tilblivelseshistorie, ideologien, mytene og hendelsene som har formet landet. Og om Rosenbergs personlige forhold til det lovede land der han, selv sønn av Holocaust-overlevende, bodde i to formative unge år, fra 1962.

Boka skildrer hvordan Rosenberg rives med av den lovnadsfulle ånden som preget den unge nasjonen. «Israel var et helteepos», skriver han, «et gjennomideologisert samfunn». Ideologien hvilte i liten grad på jødisk religion og tradisjon, i stedet handlet det om å skape et nytt, jødisk menneske, «forbausende likt det nye sosialistiske». Dette nye, sterke mennesket skulle formes av hardt arbeid, kollektive og sosialistiske idealer.

Det finnes ingen genuin opposisjon mot det som skjer.

Landet som ikke ble

Å lese Signe Gjessing, som nå for første gang er gjendiktet til norsk, kjennes som å dra på en 

 tur. Ikke til Danmark. Et sted mellom stjernene, ikke så langt fra sola? Her er størrelser som stjernene, sola og verdensrommet uærbødig besjelet og dratt inn i den menneskelige sfæren, effekten er komisk og underliggjørende, mystisk.

Den nye utgivelsen består av Gjessings første diktsamling, «Ut i det u-løse», fra 2014 og hennes sjette bok, «Illuminasjonen av alt» fra 2023. Gjessing var bare 22 år da hun debuterte. «Ut i det u-løse» er uvøren skrift, rå og sårbar, rytmiske biter av sterke visuelle bilder og kryptiske sammenstillinger. Særlig påfallende er de lite intuitive sammenlikningene, de mange som-ene er glatte som sprellende fisk, nekter å la seg fiksere i en bestemt betydning som får leseren til å tenke: 

Som når mørkleggingsgardiner «faller som drikkevann», sekundene «viser frem steiner som om de skulle / gifte seg», eller «lag-på-lag-fornuft flagrer / som tettsittende, dype spadestikk».

motiver åpenbarer seg: stjerner og hud, hår, duer, papir, vann, årer. Bruken av det siste ordet antyder fleksibiliteten i en tålmodig lesning: Ordet kan handle om framkomstmidler i tre ulike forstander – en åre i vannet, en blodåre i kroppen, året og tiden som går. I alle tilfeller handler det om en bevegelse, som det er mye av hos Gjessing. Det kosmiske og jordlige, det høye og det lave griper i hverandre. Ofte forviller tolkningen min seg inn i noe ullent, men jeg liker de brå, lakoniske bruddene i det høystemte: «Hvorfor / gjenopptrykke seg selv? raser det bunnløse / blå. / Stjernene rister morgenen, / som om det var en hals imellom dem. Det er det ikke.»

Silje Linge Haalands velklingende norske gjendiktning ivaretar Gjessings særegne preg med en uhøytidelig eleganse.

«Illuminasjonen av alt»,som kom ut nesten et tiår etter debuten, viser både en markant utvikling av dikterskapet og noe konsistent, en rød tråd. Fortsatt er universet en slags personlighet (vanskelig ikke å assosiere til «Strid», Jakob Martin Strids tegneserie for voksne, der Universet stadig er på besøk i radiostudio). Også bevisstheten helheten, stjernene, skapelsen, verden og det hinsidige besjeles: «universet ­backpacker igjennom meg med hjertet mitt på ryggen», «stjernene hvisker og tisker om et eller annet hemmelig de er i ferd med å avtale», «Universet står i en flokk av universer og diskuterer alt».

Fenomenenes kontrastering åpner for aldri-konkluderende tanker om forholdet dem imellom: «Verden er ikke vel ansett i de kretsene skapelsen vanker i», står det, men også «Verden er en mulighet til å hilse på det skapte».

Eller: «En verden er det siste virkeligheten trenger akkurat nå, med alle disse / drømmehestene». Hvor drømmehestene kommer inn i bildet, aner jeg ikke, men jeg liker dem!

Også solsikker går igjen, verden er «solsikkefrøenes andre hjem», heter det, og dessuten «et flott sted å begynne hvis man vil holde på med blomster».

 er mye mer stringent enn debuten, med en klarere sammenheng. Det er en masse underholdende svingninger mellom de kosmiske størrelsene, det liksom-inderlige, liksom-høytidelige (jeg tror det er et liksom der), og det hverdagsspråklige, med parodiske fraser og tilforlatelige objekter som piercinger, vannkraner, en olabil, en glidelås.

Kosmisk timing

I 2018 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen å frata arabisk status som offisielt språk i Israel. Det var nok et tiltak i apartheidregimets kamp for å tie i hjel palestinerne – på den tida da det å tie i hjel fortsatt var å foretrekke framfor folkemord.

Utover i lesningen av Dana Vowinckels bredt anlagte roman om å være jødisk i vår tid, tenker jeg på denne forstummingen. For i denne skamroste, 350 sider lange romanen som for det meste foregår i Israel, finnes ikke palestinerne.

Bokas hovedpersonerer 15 år gamle Margarita og hennes far Avi (de har hver sine kapitler), israelsk utvandrer og kantor i en synagoge i Berlin. Margaritas amerikansk-­jødiske mor Marsha forlot dem da hun var tre år og har knapt latt høre fra seg siden. Men plutselig, mens Margarita tilbringer sommer­ferien hos besteforeldrene i Chicago, er Marsha på et forskningsopphold i Jerusalem og vil ha datteren på besøk.

«En verden i flyt» pendler mellom USA, Tyskland og Israel, og spenner over tre generasjoner jødisk liv og identitet. Forfatteren er selv amerikansk-jødisk-tysk, oppvokst i Berlin og tidvis i Chicago.

Avi og Margarita er godt framskrevne karakterer og Vowinckel har et blikk for øyeblikkene der en hel generasjonskonflikt kan ligge mellom linjene. Komplekse jødiske identiteter og jødiske tradisjoner skrives om med innsikt og sensitivitet. På setningsnivå kan det være en vakker presisjon, som når Margarita har hjemlengsel og gråter om natta, men tar seg sammen om dagen: «Hun innbilte seg at det var sånn det var å bli voksen: Man øvde seg om dagen, og om natta ble man barn igjen.»

 til det forjettede land. Forholdet mellom mor og datter utfolder seg som en forutsigbar berg-og-dalbane av håp og skuffelser – mora er en sårbar narsissist som inntar en manipulativ offerrolle overfor datteren. Samtidig putler far Avi rundt i Berlin og føler på en vag identitetskrise, uten at det skjer noe særlig, før han sent i romanen selv befinner seg på et fly til Jerusalem. Før det, kjennes hans handlingstråd mest som forfatterens mulighet til å fortelle om jødiske tradisjoner. 

 er riktignok interessant. Vowinckel tegner opp kantorens religiøse liv gjennom det jødiske året med tankevekkende betraktninger om det å være jødisk diaspora i Tyskland.

Boka er utstyrt med en ordliste over jødiske og hebraiske uttrykk og Ute Neumanns oversettelse fra tysk framstår som bunnsolid. Utgivelsen skjemmes dessverre av mangelfull korrektur.

romanens svakheter å åpenbare seg. Landet gjør lite inntrykk på den ellers oppvakte Margarita. Det er knapt noen beskrivelser av omgivelsene annet enn oppramsinger av gatenavn, Tel Aviv og Jerusalem betraktes som fra Google Maps-perspektiv, med knappe, generiske beskrivelser: «De gikk ned til vannet, som var overraskende varmt. Sola sto fortsatt over havet, men skyggene begynte å bli lange.» Eller når mora tar henne med ut i Jerusalem: «Hun forklarte hvor de befant seg, fortalte om strøkets historie, det var overraskende ok å høre på, gatene lå stille, barn lekte på balkongene […].»

Greit nok at perspektivet tilhører en tenåring, men det er virkelig kjedelig å lese, og en sørgelig forspilt mulighet som bare blir større når mor og datter legger ut på en reise gjennom landet: «Akko var en liten by.»

Stum P

Dette er en kvinnetekst.» Ordene åpner og avslutter den irske poeten Doireann Ní Ghríofas sjangeroverskridende bok «Et spøkelse i halsen». Når ordene er festet til papir og utgitt i en bok som får internasjonal oppmerksomhet, er det et omvendt speilbilde av Ghríofas begrep 

. Til dels handler «Et spøkelse i halsen» om nettopp det at kvinners liv opp gjennom historien 

 har blitt festet til papiret. Men betyr det at de har forsvunnet? Ghríofa sporer en feminin historie.

I den grad det finnes et konkret handlingsløp i denne essayistiske og poetiske teksten, dreier det seg rundt en firebarnsmors jakt på historien til en adelskvinne fra 1700-tallet. Eibhlín Dubh blir stormende forelsket i strid med familiens ønsker, og etter at den elskede blir brutalt myrdet, komponerer hun et langt, sørgende, rasende dikt. ‘Caoineadh Airt Uí Laoghaire’ er trykket bak i boka, i Hilde Lyngs overbevisende oversettelse – og på irsk.

, et arbeid, blod, melk og sang som klinger mellom generasjoner. For eksempel nevnes en bestemors strikkejakke til et barnebarn som «en kvinnetekst der hver maske er en stavelse.»

Et sted eller en gjenstand kan fungere som en bærer av eller portåpner mellom ulike tider. «Kanskje dirrer fortiden alltid inni fremtiden, enten vi fornemmer den eller ei», skriver Ghríofa. Boka er full av dobbelt­eksponeringer der fortid avtegner seg i nåtid (og omvendt).

Hverdagen er dessuten gjennomsyret av mystisk logikk, omen og magisk tenkning. Som når fortelleren omtaler donasjon av morsmelk som en «forsikringsordning» for egen familie. Under svangerskapskomplikasjoner drukner hun bekymringen i trivialiteter, for «ingenting kan vel gå galt i et menneskes liv hvis det støvsuger.»

Fortelleren, som med «en underlig tilfredshet» lar seg underordne andres behov og vier seg helhjertet til husarbeid, amming og stell, hjemsøkes av trangen etter å skrive fram den døde poetens liv. Nok et forsøk på å forsvinne fra seg selv? Hun tråler arkiver og hjemsøker selv poetens hjemtrakter, men Eibhlín Dubhs liv forblir et uklart omriss, ambisjonen om å skrive fram livet hennes framstår som mislykket. Det er troverdig nok, men det blir et problem for boka at fortelleren insisterer på hvor viktig Eibhlín Dubh er, mens hun oppleves langt mindre interessant enn fortellerens liv og ansporende betraktninger rundt morskap, arbeid og tid.

For det er noe forfriskende kontrært og paradoksalt ved måten fortelleren finner tilfredshet i egen selvutslettelse på. Boka opphever den forslitte dikotomien mellom kvinnearbeidet som enten idyll eller et åk, men diskuterer i stedet det eksistensielle ved det å vie seg til andres behov: «Hva er det å se seg selv som giver – hva koster det oss, og hvordan vinner vi på det?»

 gravid og/eller ammet i ti år, kvier hun seg for å avslutte ammingen, å «trekke meg selv ut fra mitt behagelige tjenestehi.» Morsarbeid er feministisk sett motsetningsfullt, et skjold, en superkraft, en usynlighetskappe: «Hva skal det bli av meg, i fraværet av dette arbeidet, all denne dyrkingen og høstingen? Uten melk, hvordan kan jeg se? Uten melk, hvem vil jeg bli?»

Avslutningen antyder en vei videre som også følger i Eibhlín Dubhs spor: skriv det ned.

Melkeveien

Bare for å ta det først: Hvis du er lærer for ungdoms- eller videregående skole, bør du snarest få elevene til å lese og diskutere Andrea Rudland Haaves debutroman «Sytten, snart atten». Sjelden har jeg sett en ungdomsbok med en så troverdig og klok framskriving av erfaringen av psykisk vold.

«Sytten, snart atten» er en ekstremt fortettet og intens fortelling om Mia, 17 år, ny i Oslo etter å ha flyttet fra bygda og sin dysfunksjonelle, følelseskalde mor som kanskje, kanskje ikke på et tidspunkt var skyld i at huset deres brant opp.

Mia har gitt opp skolen og jobber deltid i barnehage mens hun skriver dikt.

Når hun (på nett) møter en ni år eldre, kjekk mann med selvtillit og smittende latter, faller hun hodestups. Stemningen dem imellom er elektrisk, hun føler seg utvalgt, attrått, voksen. Plutselig bor de sammen.

vaier fra første stund. Hvordan han ikke lytter til henne, at han er overdrevent beskyttende i det ene øyeblikket, følelseskald og avvisende i det neste. Og hvorfor får hun vite så lite om livet hans? Han forteller at han jobber i en organisasjon som redder utrydningstruede lesulaaper. I frykt for å bli oppfattet som innpåsliten, kravstor eller barnslig, tar Mia til takke med et absolutt minste minimum av informasjon og omsorg.

I den berusende følelsen av å ha blitt 

, er det lett å se bort fra de røde flaggene, ikke minst når kjæresten er rå på 

– han fordreier og benekter ­virkelighetsoppfatningen hennes.

 de tusen kreative måtene han forsøker å ydmyke og forvirre henne på. Han er varm, kald, varm, kald, holder henne på pinebenken. Han kommer for sent, svarer ikke på meldinger. Gir henne et kompliment på gata, men da hun vil ta hånda hans, er han «ikkje ein leie-person». Når han kjøper verdens styggeste øredobber til henne, går hun rett til piercingstudioet – vil ikke gjøre det pinlig for ham, hun har jo ikke hull i ørene. Så dumper han henne når hun står på soverommet med kaken hun har bakt til bursdagen hans.

Ubehaget øker på – dette er en skikkelig pageturner – ettersom den psykologiske terroren fester grep. Mias bevegelsesrom blir stadig mindre, hun krymper i seg selv. Haave tegner henne aldri som fullstendig hjelpeløs, men situasjonen gjør henne desperat, isolert, skamfull og etter hvert redd.

Leseren kan få lyst til å riste fornuft i Mia, men noe av det Haave gjør så godt her, er å sannsynliggjøre nettopp hvorfor en oppegående jente som Mia blir sittende fast i et slikt forhold. De utrygge oppvekstvilkårene og den manglende sosiale tilhørigheten i storbyen, gjør henne ekstra sårbar. En viss type menn kan lukte sånt.

Alle de røde flaggene

Å vandre rundt på måfå. Der har du et fint uttrykk. Det lukter av ungdomstid, ferietid, fortid: Er det ikke ofte slumpetreffene man husker? Men verden tømmes for slumpetreff i takt med teknologisk utvikling. Hvem har tid til å gå seg vill, når det er så lett å la være?

Tyrkiske Tezer Özlüs kortroman «Barndommens kalde netter», utgitt i 1980 og satt til de foregående tiårene, er et verk av en annen tid. Boka er full av rastløse vandringer gatelangs, mellom kafeer, restauranter og barer, langs bulevarder, vi er i Istanbul, Ankara, Paris, Berlin.

Det er bokas forord, skrevet av forfatter Burcu Sahin, som setter meg på sporet av dette 

 i Özlüs roman. Underveis i lesningen av denne tyrkiske klassikeren, kryper nemlig fortellerens rastløshet over i meg. Jeg leter etter en struktur, en handling, 

 å gripe fatt i for ikke å gå meg vill i tider og steder som overlapper hverandre på uvørent vis. En person kan dø, for så å leve igjen på neste side. Barndom og voksenliv glir over i hverandre, navnløse fremmede kommer og går, livsløpet er en flimrende lysbildeserie.

ei ung kvinne som flytter fra landsbygda til metropolen Istanbul, til frihet, begjær, rus, galskap. Men først skildres barndommen. Den gudfryktige bestemoren, lærerforeldrene uten kjærlighet for hverandre, faren som «er glad i alle sanger med patriotisk og militært innhold». Venninnen Günk, som hun deler irritasjon og lengsel med: «Vi venter på at en eller annen innsikt plutselig skal åpenbare seg. Vi forbereder oss, men på hva?» Fortellerstemmen kan være deilig lakonisk, som i beskrivelsen av bestemor Bunni: «Øynene hennes er gråblå. Ansiktet veldig rynkete. Det er sytti år siden hun lå med en mann. Hun er glad i livet. Og veldig opptatt av sin egen begravelse.»

Prosaen er en slyngende, slentrende bevegelse fra det sentimentale til det trassige. Det finnes dessuten både politiske og historiske spor å forfølge her. Les sakte.

 Sahin på at Özlü kan leses psykogeografisk, med utgangspunkt i filosofen Guy Debords «Theory of the Drift» (1958). Debord vektla hvordan omflakking kunne være «en metode for å finne uforutsigbare veier, basert på tilfeldighet og spontane, subjektive impulser og reaksjoner hos den som er ute og spaserer.»

Det er et fruktbart spor. Det omflakkende livet later til å bli stadig mer ensomt for hovedpersonen. Folk og byer kommer og går, natur og sex gir små lommer av frihet, lengselen etter storbypulsen driver henne av gårde til galskapen tar overhånd. Hun legges inn på institusjon og mottar elektrosjokkbehandling.

 tekst, men innlevelsen min falmer vekk når tid, sted og person på død og liv skal kollapse i annenhver setning. For den med tålmodighet til å gå seg vill, finnes det uansett perler i «Barndommens kalde netter». Som i skildringer av storbyer som kan få en til å lengte etter et glass hvitvin ved et vaklevorent bord på brostein. Eller som i dette spørsmålet, som også kan leses som en poetikk:

Er det mange andre som også opplever en hel rekke ting i løpet av ett kort øyeblikk, som også grubler over menneskenes eksistens, og som kan stupe inn i tidens og følelsenes uutgrunnelige dyp? Jeg vet ikke. Ett enkelt øyeblikk kan være fylt av ulike tider, hendelser, følelser, fjell, trær med tykke stammer og kraftige greiner, det grønnblå Middelhavet, fjerne verdenshav, stjernehimmelen som blir ett med havet i horisonten og alt som skjer på andre siden av sola som stiger opp over fjellene.

Den ulykkelige flanør

De siste par tiårene har det skjedd mye med forståelsen for og behandlingen av tvangslidelser (OCD). Et barn eller en ungdom som rammes i dag, har muligheter til å få hjelp. Det får også Mia, den 16 år gamle fortelleren i Sanne Mathiassens femte ungdomsroman. Tvangstanker og -handlinger har preget henne i flere år – hovedsakelig telling og streker som ikke må tråkkes på. Etter lillebrorens plutselige død tar tankene overhånd. Hun plasseres på lukket avdeling.

Boka følger dagene på avdelingen. Hun blir kjent med behandlerne og de andre ungdommene; en gjeng med en variert meny av psykiske lidelser som ofte ikke er så synlige for omgivelsene, men som sluker den de fester seg til. Teksten brytes opp av partier med chatloggen venninnene fører i Mias fravær; grepet gir form, luft og et innblikk i pårørendes situasjon.

velkomponert og godt skrevet bok av en dreven forfatter. Teksten er kompakt, konsentrert og engasjerende, språket løftes av mange flotte enkeltformuleringer, som når: «Lyset legger seg i rommet som et stramt tau jeg må balansere på.» Det er mange megetsigende observasjoner, som når en ansatt beskrives: «Han går med en helt vanlig ullgenser og har en alarm festet i beltet.» «Lukka» kan aldri bli et helt vanlig sted, ullgenser til tross.

leseren vite noe som skurrer grundig for meg og som gjør at jeg ikke kan anbefale boka for noen som har OCD. Tidlig har vi fått vite at lillebror Jonas har druknet i et basseng og at Mia bærer på skyldfølelse, detaljene pipler fram utover i fortellingen. Det er vond lesning og portrettet av broren er vakkert. Men forfatteren tar et nesten sjokkerende valg når ulykken til sist beskrives.

: Det viser seg å være en håndfast grunn til Mias skyldfølelse og den er direkte knyttet til tvangslidelsen. Det mer enn antydes at hadde ikke Mia vært hemmet av tvangshandlingene, kunne broren potensielt ha overlevd. Ja, hun er en subjektiv og kanskje upålitelig forteller. Etterlatte vil ofte slite med irrasjonell skyldfølelse. Jeg har forsøkt å lese scenen annerledes. Men ingenting i boka antyder et motsvar til eller en alternativ fortolkning av handlingsforløpet.

I det avgjørende øyeblikket skildres det hvordan Mia etterlater den ikke svømmedyktige broren i bassenget mens hun distraheres av tvangen (det er mange streker på et flislagt gulv). Når hun til sist oppdager at han ligger under vann, greier hun ikke løpe mot ham fordi: «Flisene ble en labyrint. Femten musefeller. [...] Ville løpe, men fikk ikke til. Jeg måtte gå helt rett. Måtte finne rett vei.» Det beskrives altså ikke som en vanlig frys-respons – det er tvangstankene som holder henne igjen når broren dør foran henne. Mer brutalt kan det ikke bli.

lite troverdig både i et psykologisk og et nevrologisk perspektiv. Ingen med tvangslidelse trenger å høre at de utgjør en fare for andre. Det er ikke gitt at ungdomsromaner skal skrives for å hjelpe eller lindre. Men denne plottvisten opplever jeg som problematisk. Folk som sliter med OCD martres av en lammende frykt for nettopp å forårsake ulykker. Forfatteren har vært åpen om egne erfaringer og vet dette. Så hvorfor dette valget? Å koble sammen tvangslidelsen og brorens død på denne direkte måten, uten å tilby en vei ut av fortellerens narrativ og uten at det tilfører annet enn en skjebnens ironiske tvist, kjennes både unødvendig og uklokt.

Skjebnens ironi

Se for deg en framtid der du etter døden lastes opp til en evig digital pensjonist­tilværelse. Hvor flotte omgivelsene blir, avhenger av økonomien og de pårørendes vilje til å holde deg «i live». Noen nyter etterlivet på luksushotell, andre må ta til takke med fengselsaktige celler og kan bare bruke to gigabyte data hver måned før bevisstheten går i dvale.

Premisset for tv-serien «Upload» var absurd da første sesong kom i 2020. Innen tredje sesong i 2023, hadde noe endret seg. Forståelsen av kunstig intelligens var en annen. Det er ikke lenger usannsynlig at vi må ta valget: Ønsker jeg å skape en digital klone som etterlatte kan kommunisere med? Den kan se og høres ut som meg og prate i vei om fordums ferieturer og favorittretter. Bevisstheten følger kanskje ikke med på kjøpet, men hva 

Sikkert er det i alle fall at tech-gigantene vil ta seg betalt for evigheten.

Ida Kathrine Gravensteens bok får meg til å tenke på serien igjen. I «Hva vi levende kan lære av de døde. Fortellinger fra obduksjonssalen» gir hun en detaljert rapport fra egen jobbhverdag. En rettsmedisiner jobber på oppdrag for politi og rettsvesen med å fastsette dødsårsak og eventuelt hendelsesforløp ved mistenkelige eller uavklarte dødsfall. Gravensteen skriver at hun ønsker å avmystifisere døden som medisinsk vitenskap og avlive urealistiske forestillinger om den.

Boka er delt i fem deler: En om disseksjonens historie, en om hvordan kroppen dør, en om hva som skjer etter døden (Gud glimrer med sitt fravær), en om selve obduksjonspraksisen og en avsluttende del om den transhumanistiske vitenskapen som vil gi oss evig liv. Gjennomgående bruker hun egne erfaringer fra studietid og yrkes­praksis.

en bok som går idéhistorisk eller filosofisk til verks, slik Espen Stueland gjorde i «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» fra 2009. Det er litt rart at Gravensteen ikke engang refererer til det verket, men innfallsvinkelen her er en annen. Dette er så håndfast, kroppsvæskegytende og beinknusende som det kan bli.

Trekk pusten: «Det føltes som å stå i heisen med noen du ikke kjenner, og forsøke å unngå blikkontakt», skriver hun om opplevelsen av å dissekere et ansikt. Et brannlik lukter «umiskjennelig av sommerens grillfester». Liklukt setter seg i hår og klær, enkelte kollegaer har «en egen råtten-BH». Dagens arbeidsoppgave kan være en obduksjon, eller å fastslå dødstidspunkt for et mulig drapsoffer. Da skal lange metallsonder måle presis kroppstemperatur:

Med hanskekledte fingre dytter jeg en butt sonde et godt stykke inn i endetarmen og en spissere sonde via nesen og gjennom skallebeinet der det er spesielt tynt. Vinkelen må være riktig, og man må bruke litt kraft før et knepp avslører at sonden er på plass inne i hjernen.

 hvor lang tid det tar for en død kropp å brytes ned, får du svaret – det er komplisert. Når en kropp dør og brytes ned, er det mange parallelle prosesser på gang. Men hjernen, den blir til en grågrønn suppe i løpet av et par uker. Å kremere en kropp er heller ingen enkel sak, varmen må være på 800–1000 grader i opptil flere timer. Tykke folk brenner bedre enn tynne.

Hjernen blir til en grågrønn ­suppe i løpet av et par uker.

I hvitøyet

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

 Her er en pinlig merkestein: En kveld for noen måneder siden da mannen min viste meg en sånn app der man kan se seg selv som gammel. Han filmet først seg selv og flirte av den eldre herren på skjermen. Deretter ga han meg mobilen, jeg fikk et glimt av en gammel kone før jeg innså at det var en gigantisk tabbe. Skjønte umiddelbart at jeg ikke ville glemme det ansiktet, like lite som jeg kunne glemme kommentaren jeg nylig hadde fått fra en yngre fyr som fant det for godt å – foran et tjuetalls bransjekollegaer – begynne å snakke om rynkene rundt øynene mine.

Jeg var 39 år og elleve måneder og generelt mottakelig for bekreftelse på at jeg fra nå av først og fremst ville være et vandrende sett med rynker, med en person så vidt synlig i bakgrunnen. Så i det siste har jeg tenkt en del over kulturens, samfunnets og mitt eget blikk på kvinner, skjønnhet og aldring. Merkelig nok førte det meg lukt inn i Hollywood.

La oss begynne med Brooke Shields. Skuespilleren og modellen som spilte prostituert som elleveåring i «Pretty Baby» (1977) og naken mor i den like kontroversielle «The Blue Lagoon» som 14-åring. I dag er hun 59 år og aktuell med boka «Brooke Shields is Not Allowed to Get Old».

Tittelen sier noe om synet på kvinner generelt og kjente kvinner spesielt. Når noen påpeker at 

 har rynker, er det foran hele verden og med de verste insinuasjoner. Det finnes noen, skriver hun, som tar hennes aldrende ansikt som en personlig fornærmelse. Hvordan våger hun?

kjendismemoar, skrevet sammen med en ghostwriter (Rachel BertscheI) – en sjanger jeg vanligvis ikke fester meg ved. Men boka er også en appell til kvinner «av en viss alder» og en utforskning av et sårt tabu: Hvor hardt en kvinne kan dømmes for utseendet sitt, hele livet, men på en ny måte i møte med helt naturlige, sunne, uunngåelige aldringstegn.

Og ikke minst: Hvor hardt hun dømmer seg selv.

Refleksjoner rundt kvinnelig aldring er tematisert av litterære storheter fra Simone de Beauvoir til Doris Lessing og Annie Ernaux, av Zadie Smith, Alice Munro, Elizabeth Strout. I Norge har blant andre Wencke Mühleisen og Sissel Gran fortjenestefullt satt temaet på agendaen de siste årene.

Kjære Gud, jeg vil eldes som Emma Thompson og Helen Mirren.

Pretty Baby

I barneboka «Momo, eller Kampen om tiden» (1973) av Michael Ende, opererer en slags parasitter kalt «de grå herrene» som tidstyver: De overtaler mennesker til å spare tid i Tidssparekassen. Ved å spare og kutte ned på alle påståtte uvesentligheter i livet (som vennskap) loves menneskene at tiden deres vil doble seg om noen år. I virkeligheten bruker de grå herrene opp tiden og verden tømmes for mening og følelser.

Det er en samfunnskritikk her som står seg fint et halvt århundre seinere. For vi skynder oss mer, jobber mer, går raskere og sover mindre. Spiller av film og lydbøker på høyere hastigheter, mister vettet av den minste forsinkelse og snikskryter av egen travelhet, men sykemeldes av tidsklemma.

 argumenterer økonomiprofessorene Micael Dahlén og Helge Thorbjørnsen (som «mer eller mindre vokste opp i en klokkebutikk»!) godt for hvor relevant og grunnleggende forståelsen og forholdet vårt til tid er for lykken, hvordan vi ser på livet, forholdet til hverandre.

Det er ikke første gang de to skriver bok sammen, i 2021 utga de «Tallskalle. Hvordan tallene styrer livet vårt». Temaet tid kjennes som en naturlig forlengelse. De tar for seg en rekke paradokser, som det at selv om vi har stadig mer tid, bruker vi stadig mer krefter på å få enda mer av den. Eller det at vi er så redde for å sløse med tida, men sitter med nesa i telefonen. Eller det at vi prioriterer penger og materielle ting framfor tid og opplevelser, selv om både forskning og sunn fornuft viser at det ikke er en oppskrift på lykke (det er først og fremst lykke som er målestokken for gode liv her).

 lettlest populærvitenskap uten formmessig fiksfakseri, så tettpakket med 

-vennlige forskningsfakta i kanapéstørrelse at mye av den nesten kunne ha vært skrevet som en punktliste. Det er ikke egentlig negativt ment, innholdet er underholdende, boka er fint komponert og enkel, men velskrevet.

Det er gøy (skremmende?) å lese om forskningsresultatene på hvor relativt vi oppfatter tid, og om hvordan «digital tid» oppleves langsommere og gjør oss utålmodige og impulsive. At tidsoppfatningen henger sammen med alder, overrasker nok ingen, men det er verdt å tenke over implikasjonene ved hvorfor det er sånn: Når man gjør nye ting – noe som skjer mest tidlig i livet – oppleves det som at tiden går saktere (opplevelsen fester seg også bedre i minnet). Å gjøre nye ting er med andre ord en slags oppskrift på (følelsen av) et lengre liv. (Jeg føler likevel for å skyte inn at folk som tvangsmessig krever nye opplevelser og er ute av stand til å se hverdagsrutiner som verdifulle, er skikkelig slitsomme folk. Heldigvis kan det å oppleve noe nytt handle om veldig små ting. Forfatterne foreslår å sette seg i en ny stol hjemme.

 Dahlén skriver til og for et vidt og vagt «vi», som innimellom fører til brede penselstrøk, som når det står at «vi alle, uansett alder, har flere muligheter å velge blant nå enn for bare noen år siden». De er bevisst på at de selv har et privilegert blikk på tiden og livet, men beskriver samtidig tiden som «rettferdig og egalitært» fordelt og at hvordan vi bruker «timene og månedene, er, i hvert fall i vestlige og rike land, stort sett opp til hver og en av oss […] Og morgendagen din, ja, den bestemmer du i stor grad helt selv.»

Rekk opp hånda alle som ikke føler seg fullt så fri?

Boka tar innimellom et klasseblikk på den knappe tidsressursen, som ved å henvise til Thorstein Veblens «Theory of the Leisure Class» (1899), og ved å peke på at følelsen av å ha for mye tid (som i arbeidsledighet) kan gi lavere livstilfredshet. Et mer utfyllende klasseperspektiv kunne ha utdypet sivilisasjonskritikken i boka. Men dette er en bok som handler om hvordan 

 kan bli bevisst og ta kontroll over tiden din – ikke hvordan samfunnet bør organiseres annerledes.

De grå herrenes tid

En besnærende pakke ankom kontoret her om dagen, i form av fire små, kvadratiske bildebøker, en rød, en blå, en gul og en grønn – hver av dem viet en dag i livet til Bamse, fordelt på årstidene. Bøkene er de første utgivelsene til det lille barnebokforlaget Kantarell, etablert med et ønske om å skape natur- og leseglede hos ungene.

Kvartetten er så utidsmessig som det går an – ren nostalgi. Bamsen som opptrer i bøkenes fotografier, må være noens høyst elskede. Kost og klemt gjennom tiår, ruskete i plysjen og med synlige merker. Han ser ut som kosedyra som blir liggende igjen på loppemarkedet etter at posesalget er avslutta. Sånt blir jeg sjarmert av.

Hver bok handler om en tur i skogen, og hvert oppslag består av ett fotografi av det påkledde kosedyret stilt opp i diverse naturlige omgivelser, med et par setninger: «Bamse plukker også blåbær, MANGE blåbær, en HEL bøtte full! // Det er bra Bamse er en sterk bjørn, for nå er det mye å bære hjem.»

Pluss en tegning av et dyr eller en plante. Bamse observerer vissen geitrams. Bamse trår forsiktig på isen. Bamse finner elgbæsj. Bamse kikker på maurtua med og uten snø. Han står eller sitter selvfølgelig alltid bom stille, og alt barneleseren har å gjøre, er å observere naturen med ham.

Det sender tankene til de trauste kosedyra som for noen tiår siden fikk boltre seg musestille i bildebøker og på tv. Tøydukke Anna, Joppe («död eller levande!») og bamsen som er med Kari på besøk til doktoren i Elin Barths bok fra 1983 (som lever et evig liv på hytta, der tida står stille). Og Raffen og Teodor, da, men de beveget i rettferdighetens navn bitte litt på seg.

men velfungerende, som faktisk er noe mer og bedre enn man kan si om mange utgivelser for den yngste aldersgruppa. Det kunne ha vært noe mer variasjon i bilde­komposisjonen (det er mye Bamse ute i høyre hjørne) og noen av bildene i snøen har blitt for mørke. Men den vesle leseren er ikke så affektert av det. Her gis hen ­anledning til å dvele ved en kvist og en bæsj, en sopp. Har man gått tur med et barn, vet man at sånne ting er mer enn nok og verdt en stopp, en tanke og tre spørsmål, og det samme gjelder for disse bøkene.

Sett opp mot det pumpende markedet av generiske, batteridrevne pekebøker med lyd, kjennes gammelmodige Bamse som et lite stykke naturmeditasjon. Tre­åringens dom: «Gigabra». Bøkene ble med til barnehagen.

Nostalgitrip i naturen

Jeg er i en fantastisk bok. Med griffer, drager, enhjørninger og ratatosker. Jeg kan fly! Jeg seiler i en båt mellom øyer med ukjente navn, på flukt fra ondskap, i kamp for det gode. Det gode kommer til å vinne, jeg kan kjenne det når jeg lytter til bokas hjerteslag – og de er hørbare.

Boka er britiske Katherine Rundells «Utrolige skapninger» – den kom på norsk i fjor høst, nydelig oversatt av Hilde Stubhaug. Når jeg nå også leser et essay Rundell skrev for London Review of Books 6. februar, kjennes det påkrevd å si et par ord om nødvendigheten av enhjørninger.

I «Utrolige skapninger» dykker dyreglade Christopher ned i en innsjø og kommer til Arkipelet, et skjult øysamfunn der mytiske skapninger fortsatt finnes. Arkipelet er magiens siste tilfluktssted, men det mørkner; dyra holder på å dø. Rundell låner utilslørt fra barnelitteraturens storverk (og fra verdens myter), samtidig er boka noe helt eget. Teksten dirrer av livskraft, leseren geleides mellom heseblesende action og storslagent alvor og frydefulle punchlines og emosjonell varme, skjønnhet. Arkipelet holder kanskje på å rakne, men Rundells univers er helstøpt.

trender i barne- og ungdomsromaner som tar opp stor plass for tida: realistiske romaner om et spesifikt, alltid dystert og i mest bokstavelige forstand samfunns­aktuelt tema, og rullebåndslitteratur av typen «Mysterie-Agentenes Operasjon Oppdrag». Man kan ta seg i å savne de episke visjonene, de fantastiske verdenene og den store skjønnheten. Kampen mellom det gode og det onde. Det er denne litteraturen «Utrolige skapninger» minnet meg om.

Det nevnte essayet, ‘Why Children’s Books’, er et rungende 

, med særlig fantasy-litteratur som omdreiningspunkt. Jeg skal innrømme at jeg i mer fantasiløse perioder av livet tenkte på sjangeren med en smule skepsis: Vi trenger å diskutere virkeligheten, fantasy tilbyr virkelighetsflukt, tenkte jeg, og gikk ut fra at det var et motsetningspar. Noen år med lesning sammen med barn, har heldigvis gjort meg litt klokere.

 er filosofiens vakrere kusine, skriver Rundell; den kan fungere som et bolverk mot vår tids besettelse med sterke menn og kapitalistiske dogmer. Det handler om heltemot, om maktas røtter, kamp mellom ideer, eksperimentering med alternative virkeligheter og alternativ moral: «fantasien er den primære og første arenaen for motstand».

Hun siterer Ursula Le Guin, en av fantasy-litteraturens fremste forfattere, som i 2014 sa:

Vi lever under kapitalismen. Makten dens virker umulig å unnslippe – men det gjorde også kongenes gudegitte rett. Enhver menneskelig makt kan bekjempes og endres av mennesker. Motstand og endring begynner ofte i kunsten. Svært ofte i vår kunst, ordets kunst.

Rundell selv retter en flammende kritikk mot en verden av voksne som ikke makter å gi barn ro og rom for lesning. Fratar du et barn muligheten til å lese, gjør det deg til en tyv, skriver hun: Med det avskjærer du barnet fra en sang menneskeheten har sunget i tusenvis av år.

Mytisk motstand

Byen Chattanooga, sørøst i Tennessee i USA, er hvert år åsted for en tydeligvis selsom affære: Project Voice er en stor konferanse for KI-bransjen, der utviklere, entreprenører og investorer innen 

, altså kunstig intelligens i direkte interaksjon med folk, møtes for å snakke om vår teknologiske framtid. Jeg leser om konferansen i Laura Prestons essay ‘An Age of Hyperabundance’, som sto på trykk i det amerikanske tidsskriftet n+1 våren 2024. Hun går mellom stands der de utroligste nyvinninger presenteres med formelpreget entusiasme, hun snakker med selskaper som SapientX, Journey og Canary Speech. Sistnevnte har utviklet teknologi for 

 som nå med 20 sekunders (30 da essayet ble skrevet) opptak av stemmen din, kan avdekke både depresjon, angst, Alzheimers og Parkinsons.

Preston gripes av panikk: Hva vil forsikringsselskapene gjøre, om de kan benytte seg av den typen teknologi? Hvordan bevise at du 

 er syk, hvis algoritmene sier at du er det?

 når jeg leser Bonnier Norsk Forlags nye håndbok «KI på kontoret». Jeg åpner den faktisk med interesse. Jeg har jo fått med meg refrenget om at det nye digitale klasseskillet går mellom ansatte som makter å ta i bruk kunstig intelligens, og de som ikke gjør det. Og som Inga Strümke skriver i «Maskiner som tenker» (2023), den viktigste norske utgivelsen på feltet, vil «grunnleggende kunnskap om kunstig intelligens fort […] bli avgjørende for å kunne forstå mye av hva som skjer i livet vårt».

Mens Strümke gir en grundig innføring i begreper som maskinlæring, er dét et ord som nevnes i forbifarten på side 216 i «KI på kontoret». Boka gir ingen innsikt i hvordan store språkmodeller fungerer. Den er skrevet for folk som vil komme i gang med (eller egentlig slippe) å arbeide, uten å forstå hva slags verktøy de har for hånden. Øivind H. Eide, titulert som AI-ekspert og markedsføringsspesialist, står bak boka. Eller: «boken er faktisk et resultat av et samarbeid mellom meg og KI. Men ikke misforstå – det er mine ideer, min research og mine erfaringer som er fundamentet her.»

kommer på side 24, men mistanken var der allerede. Det er en forutsigbart korrekt, pregløs tekst full av generelle, men insisterende påstander, med skjematisk og repeterende argumentasjon. Også struktur og oppbygging framstår preget av KI-bearbeiding. Ingen kildereferanser annet enn et knippe kjapt nevnte inspirasjonskilder. Ved noen tilfeller er avsnitt med nesten identisk ordlyd gjengitt to ganger og det florerer av formuleringer som «Ja, du leste riktig», «har du tenkt på», «er du klar for», og så videre.

Reklamemannen forteller at han er god på «å lære KI å skrive akkurat som meg». Og her skimtes en megetsigende forklaring; ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk. Den ukritiske begeistringen og motstandsløse velviljen, den innstendige håndholdingen som blir stadig klammere.

sett om ChatGPT. Det understrekes at «Hvis vi lar den kunstige intelligensen gjøre alt, går vi glipp av de kreative tankene som skaper meningsfulle og engasjerende tekster.» Men hva skal kontorarbeidere bruker tjenesten til? Vel: «alle oppgavene du har i løpet av dagen».

Enkelte tips er nyttige, men det bærer raskt over stokk og stein. Om du skal lage en presentasjon, skal KI ikke bare være «assistent», men en «dirigent» som finner ideer og innhold, genererer struktur og tekst, statistikk og eksempler, før den gir tilbakemelding og forbedrer sin egen presentasjon. Greier du ikke å lage en god prompt, kan ChatGPT generere en for deg. ChatGPT kan lage spørsmål du kan stille i et møte for å vise «at du er en engasjert og smart deltaker». Hvis du ikke skjønner tonen i e-posten sjefen sendte, kan du be KI om å analysere den. «KI vil gjenkjenne bruken av utropstegn og positive ord som tegn på entusiasme.»

Boka vier en drøy side til etikk: vær bevisst på personvern og vær «ærlig om når du bruker KI-assistanse i kommunikasjonen din». For eksempel når du, som det foreslås, bruker den til å formulere «spesifikk og meningsfull ros til kollegaer»? 

Kjære kollega, du gjorde en fantastisk innsats i dag. Jeg fikk KI til å utarbeide denne meningsfulle rosen. Hilsen sjefen.

ChatGPTs standardmodus er markedsføringens språk.

Tomme nye verden

Hvis du greier å håndtere en drittsekk på 600 kilo, kommer du til å takle de fleste gutter. Det sto i et av de mange hestejentebladene jeg slukte som barn, og visdommen beit seg fast som en klegg på en hesterumpe. Du kan ta jenta ut av stallen, skjønte jeg, men det finnes en livslang forståelse mellom forhenværende hestejenter, som dels dreier seg rundt en idé om utholdenhet. Dels om at vi bare vet bedre.

I hestejenteromaner er premisset alltid at det er jentene og hestene mot verden. Sånn er det også i Bjørn Rasmussens ­«Kirstens hevn», som er utstyrt med sjangerbenevnelsen «hestejenteroman», selv om den nok aldri ville blitt utgitt i Pennyklubben. Handlingen er satt til Jylland i 2002, med kombinasjonen hest og Spice Girls som sentrale identifikasjonspunkter for fire 14 år gamle venninner.

 allmektige fortelleren. Hun er definitivt utholdende, og hun vet definitivt bedre enn 

. Hun bor på en rideskole sammen med mora og stefaren Steen, en etter sigende misogyn, homohatende og psykologisk terroriserende fyr som stadig og med uklare hensikter banker på døra til pikerommet. I dagboka legger Kirsten en plan om å drepe ham.

Bjørn Rasmussen er kjent for ikke å skrive med silkehanskene på, med rå, eksperimenterende skildringer av kropp, kjønn og seksualitet. Tematikken følges opp i «Kirstens hevn», det samme gjør motivet med dyr som en trygg havn i mellommenneskelig grumsete farvann.

Hester og hunder er de eneste du kan stole på her, selv om venninnenes fellesskap en stund framstår genuint. De krangler om hester, stjeler og drikker, henger med tvilsomme, men følsomme typer, bruker seksualiteten som våpen, speil og primær kommunikasjonsform.

 minimalistisk og ekstremt effektiv fortelling som knuffer leseren hardt fra side til side. Bokas store styrke ligger i den lakoniske, villstyrige og skrikende upålitelige fortellerstemmen til Kirsten. Rasmussen skrur sammen en overbevisende indre monolog der plutselige skifter og merkelige sammenstillinger tegner opp et egenartet univers og gjør lesingen kostelig, markeringstusj-fremkallende. Kyrre Andreassen er et åpenbart og godt valg som oversetter. Kirsten beskriver omgivelsene sine med en energisk blanding av parodierende one-linere og fandenivoldsk desperasjon. Ung uskyld og rå faenskap overlapper hverandre:

sola var gyllen i pelsen til hestene og det regna aldri og vi lagde pinnebrød til sankthans og hvis du ser for deg et bål og hvis det er ei heks på toppen, så er det nok stor sannsynlighet for at det er meg.

Kirstens upålitelighet flagges med store, røde flagg – allerede på omslaget. Gjennom boka titter forfatteren her og der liksom fram mellom setningene og minner på ulike vis om at leseren ikke kan stole på Kirsten. Det tar til slutt noe av piffen ut av det hele, til tross for en forrykende finale. Slutten er vidåpen både handlingsmessig og med tanke på Kirstens posisjon. Det er litt uglesett sånn kritikerfaglig å mislike en åpen slutt, men det blir noe uforpliktende (og dermed forglemmelig) over «Kirstens hevn», selv om den er et overbevisende portrett og rent språklig sett sprakende (positivt ment). Problemet er at – og dette går egentlig overens med en bedrøvelig grunnstemning for tida: Når jeg vet at det bare er løgn, hvorfor skal jeg høre på noe av det som blir sagt?

Silje Bekeng-Flemmen

Artikler

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Ja, må hon leva

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

Melkeveien

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

I hvitøyet

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Mytisk motstand

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Svanesang

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Troll til kjerringer

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Octavia E. Butlers Parable-bøker har gått fra å være sci-fi til å bli ren horror.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.

Hele verden er en scene i Katie Kitamuras kjølige, overtenkte univers.

Tim Marshall vil gjøre kart enkelt. Dét er ingen enkel oppgave.

Tore Aurstad og Flu Hartberg har laget et bestiarium for vår tid.

Ja, må hon leva

Arbei­der­sio­nis­tene drømte om et sosia­listisk ideal­sam­funn. Historien la utopien i grus.

Signe Gjessing besjeler hele universet i dikt som snor seg fra høyt til lavt.

I Dana Vowinckels roman satt til Israel er alt palestinsk usynlig.

Melkeveien

Rystende debut om psyko­logisk mis­hand­ling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmo­dighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et proble­matisk valg.

I hvitøyet

Super­stjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tids­pa­ra­dokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfris­kende umoderne Bamse-bøker for de minste.

Mytisk motstand

En ny bok om KI i arbeids­livet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middel­må­dighet.

«Kirstens hevn» er et vilt løp med frie tøyler, men hvor er vi på vei?

Iida Turpeinens brutale viten­skaps­his­torie er en medrivende seilas.

Svanesang

Tidsreiser er gøy. Over­settelse er vanskelig.

Hvorfor er det ikke greit å skremme ungene til å lese?

Hva snakker vi om når vi snakker om barn?

Troll til kjerringer

Isabella Hammad har et svar til dem som ber henne om råd i en krisetid: Hold på sjelen din.

Octavia E. Butlers Parable-bøker har gått fra å være sci-fi til å bli ren horror.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødven­digvis noe i veien med det.

Arbeidersionistene drømte om et sosialistisk idealsamfunn. Historien la utopien i grus.

Rystende debut om psykologisk mishandling i parforhold.

Tezer Özlü lar tid og sted oppløses. Det fører ut i galskap og krever tålmodighet.

Sanne Mathiassen skriver svært godt. Men tar et problematisk valg.

Superstjernen Brooke Shields har blitt eldre. Hvordan våger hun?

«Tidsparadokser» åpner for samtaler alle kan ha godt av.

Forfriskende umoderne Bamse-bøker for de minste.

En ny bok om KI i arbeidslivet gir et frampek mot en verden av lettkjøpt middelmådighet.

Iida Turpeinens brutale vitenskapshistorie er en medrivende seilas.

Tidsreiser er gøy. Oversettelse er vanskelig.

«Kobbs hus» er mest på tull. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med det.