Det kan ikke kalles dugnad når arbeidet består i å selge dyrt dopapir eller å pushe dårlig kaffe på familie og venner. Dugnad er når man kommer sammen og gjør en jobb – og ingen tjener penger på det, men at en eventuell inntjening tilfaller fellesskapet.
Allerede abonnent? Logg inn
På mandag startet årets utgave av Arendalsuka, det nærmeste vi i Norge kommer en demokratifestival. Landets viktigste aktører fra øverste nivå i politikk, medier og sivilsamfunn møtes for å nettverke og diskutere samfunnsaktuelle saker. Equinor er blant aktørene som pryder arrangementet med sin logo som sponsor. Arendalsuka startet etter at vi nettopp har hatt en av historiens verste hetebølger, med temperaturer over 30 grader i dagevis, nord for polarsirkelen. Over tusen mennesker har mistet livet i heten i Europa. Vi kjenner alle den dramatiske styrtflommen i Texas, hvor 120 døde. Millioner vil dø som følge av framtidige klimakonsekvenser.
Truls Gulowsen, Frode Pleym og 4 andreNorgesgruppen vurderer nå oppkjøp av Vitus Apotek. Det kan virke som et strategisk grep for å styrke helseberedskapen, men er også et tydelig tegn på en utvikling der makt samles på stadig færre hender – kall det gjerne amerikanske tilstander. Vi har sett det før, og vi ser det igjen. I dagligvarebransjen har vi allerede erfart hvordan tre aktører, Norgesgruppen, Reitan og Coop har skapt ett marked der konkurransen mer eller mindre er borte. Prisene stiger, og de eneste som sitter igjen med gevinst, er eierne. Forbrukerne betaler prisen – bokstavelig talt. Ikke noe nytt. Som tidligere aktør i møbelbransjen har jeg sett hvordan kjededannelser og selektive innkjøpsordninger har gjort det umulig å kontrollere om for eksempel annonserte rabatter faktisk er reelle. Når en kjede har monopol eller nærmest selektivitetskontroll på visse produkter og merker, så finnes det intet reelt sammenligningsgrunnlag. Dermed opplever vi til stadighet annonserte varer med 50 prosent rabatt selv om varen aldri har vært solgt til «ordinær» pris slik reglene var tidligere.
Bjørn Jarle JohannesenÅ lese intervjuet med Bjørnar Moxnes fra Rødt og Ingrid Fiskaa fra SV i Klassekampen 5. august 2025 er intet mindre enn deprimerende. Etter å ha støttet Natos stedfortrederkrig mot Russland, virker begge overrasket over hvordan USA kan behandle andre allierte som oss i Norge ved å opprette en tollmur og kreve kjøp av våpensystemer. Disse to partiene, som en gang forsto at man må rydde opp i eget hus før man ser på andre, er nå redusert til å uttrykke sterk motstand mot kjøp av noen få fregatter. Moxnes virker litt desperat når han peker på en setning i forsvarsavtalen som han mener vil hindre Norge i å kjøpe fregattene fra USA. Problemet er at «konvergerende strategiske interesser med Norge» allerede eksisterer gjennom Norges Nato-medlemskap og de bilaterale avtalene vedtatt av Stortinget, som overgir norsk suverenitet til USA på store områder i Norge. Nå som både Rødt og SV har gått med på forsvarsavtalen, som legitimerer Natos imperialistiske krig mot Russland, har de mistet all troverdighet i andre spørsmål. For eksempel hevder både SV og Rødt å stå sammen med Palestina mot det sionistiske Israel.
Mona Ousman og Peter Eisenstein