EssayIntervju

Den nye Tinderligheten: Tindersticks gikk til filmen, og fikk nytt liv gjennom den kollektive skapende prosessen. Cinematisk orkester

Shyhøyt svevende ambisjoner: Tindersticks, her i akustisk utgave i en kommunal foyer i Clermont-Ferrand. Fra venstre: David Boulter (keyboards), Dan McKinna (bass), Stuart Staples (vokal/gitar), Earl Harvin (trommer) og Neil Fraser (gitar). Shyhøyt svevende ambisjoner: Tindersticks, her i akustisk utgave i en kommunal foyer i Clermont-Ferrand. Fra venstre: David Boulter (keyboards), Dan McKinna (bass), Stuart Staples (vokal/gitar), Earl Harvin (trommer) og Neil Fraser (gitar).

«Guilty pleasures» er et dødt begrep, sies det. En bred musikksmak som reflekterer både høy- og lavkulturelle uttrykk, gjerne med så mange subkulturelle avstikkere som mulig, skal visst være et tegn på kulturell kapital i 2016. Mulig det. Men jeg skal innrømme en ting; jeg er litt flau over hvor godt jeg liker det britiske bandet Tindersticks. Og det er langt enklere å forklare alle grunnene til at jeg ikke burde like dem, enn å sette fingeren på eksakt hvorfor jeg liker dem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Samlealbum

Er det goth nok?

Ny, ambisiøs samleplate med «goth divas» er for mye og for lite på en gang.

Album

Hipt liv

Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».

Essay

Skam deg, gutt

Barry Walters nye bok tar et nødvendig dypdykk i den skeive musikkhistorien.