Du kan bla til neste sideBla med piltastene
EssayIntervju

Den nye Tinderligheten: Tindersticks gikk til filmen, og fikk nytt liv gjennom den kollektive skapende prosessen. Cinematisk orkester

Shyhøyt svevende ambisjoner: Tindersticks, her i akustisk utgave i en kommunal foyer i Clermont-Ferrand. Fra venstre: David Boulter (keyboards), Dan McKinna (bass), Stuart Staples (vokal/gitar), Earl Harvin (trommer) og Neil Fraser (gitar).

«Guilty pleasures» er et dødt begrep, sies det. En bred musikksmak som reflekterer både høy- og lavkulturelle uttrykk, gjerne med så mange subkulturelle avstikkere som mulig, skal visst være et tegn på kulturell kapital i 2016. Mulig det. Men jeg skal innrømme en ting; jeg er litt flau over hvor godt jeg liker det britiske bandet Tindersticks. Og det er langt enklere å forklare alle grunnene til at jeg ikke burde like dem, enn å sette fingeren på eksakt hvorfor jeg liker dem.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?