EssayMusikkfilm

Veien fra Compton

Revisjonisme: Det problematiske kvinnesynet er fraværende, men filmfortellingen om N.W.A har også musikalske hull.

I løpet av en karriere som ikke varte mer enn knappe fem år, rakk N.W.A (Niggaz wit’ Attitude) å toppe de amerikanske albumlistene, få advarende brev fra FBI, gjøre slutt på østkystens/New Yorks hegemoni innen rapmusikk og selge et åttesifret antall album. Blant mye annet. Nå har filmen om rapgruppa, F. Gary Grays «Straight Outta Compton», på en drøy uke rukket å slå åpningshelgen til Eminem-filmen «8 Mile», begeistre anmeldere og kommentariat verden over, samt pustet nytt liv i den evige debatten om hiphop og kvinnesyn (også i denne avisas debattspalter, undertegnede skrev en kronikk om tematikken i Klassekampen fredag). Og det har blitt en høyst medrivende film, tross berettigede innvendinger når det kommer til filmens omgang med historiske fakta og hvordan disse vris for å skjønnmale problematiske sider ved gruppa og medlemmenes liv og virke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Jubileum

Et enigma fyller femti

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Kommentar

Fytti katta

Når en låt laget av kunstig intelligens går viralt i Japan, står den i orgasmen, memen og sprudle-swingens tegn.

Intervju

Vake for verdens ende

Lankums motstandsmusikk er bekmørk, men bærer i seg gamle tradisjoner og en kime av håp.