Intervju

Vake for verdens ende

Lankums motstandsmusikk er bekmørk, men bærer i seg gamle tradisjoner og en kime av håp.

ALVORLIGE IRER: – Tradisjonsmusikk i Irland er veldig livskraftig. Det er helt merkelig for oss at noen snakker om gjenoppstandelse, for folkemusikken har aldri vært borte, sier Lankum. Foto: Titouan MasséALVORLIGE IRER: – Tradisjonsmusikk i Irland er veldig livskraftig. Det er helt merkelig for oss at noen snakker om gjenoppstandelse, for folkemusikken har aldri vært borte, sier Lankum. Foto: Titouan Massé

Scenen er drapert i et palestinsk flagg, mens palestinaskjerf er en del av sceneantrekket. Lyden – stemmene til fire bandmedlemmer, fele, gitar, concertina, trommer og elektronikk – bærer i seg årtier og tusenfolds tradisjoner av opprør mot undertrykkelse. Mellom låtene i Roskilde-teltet runger det fra irske Lankum: «Viva Palestina!». Rundt midtveis synger de ut på dansk og gir en langfinger til Nordens og verdens tafatthet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.