En kveld, eller gryende natt, i begynnelsen av oktober 2010 gikk jeg en tur langs Akerselva, klokken var mellom elleve og tolv: Mildt høstmørke, regelrett lunt faktisk; gult, delvis oransje løv, et dempet brus fra fossen ved Aamodt bro. Lyktene som er innmontert langs de nedre kantene på denne broen, er vakre; på avstand ser de ut som fakler, på nært hold ligner de ørsmå rektangulære øyer eller vinduer, av og til griper jeg meg i å gruble over om man kan få et glimt av en annen verden gjennom dem.
Alt sammen minnet meg om Bergen høsten 1977, da jeg gikk mange slike turer i lunt mørke og alltid hadde en diktsamling fra 1800-tallet (fortrinnsvis av Shelley) i jakke- eller frakkelommen. Per i dag er dette godt over 30 år siden, hele omfanget av Jesu liv ligger mellom dengang og nå, Jesus kunne ha blitt født og dødd i løpet av mitt eget voksne liv. Gud vet hvem jeg ville ha vært hvis dette hadde skjedd.
Jeg kom meg ned til Akerselva ved Kiwi-butikken der Markveien går over i Sannergata (nå er det Rema som holder til der Kiwi-butikken lå), fortsatte forbi Kuba, Grünerløkka studenthus og Blå, og snudde like etterpå – jeg ønsket å oppleve magien en gang til, en magi som, paradoksalt nok, for øyeblikket ikke lot seg oppdrive på stedet med det lovende navnet Eventyrbroen. Magien rådet derimot nede ved elven, og jeg visste at den ikke ville la meg i stikken – Golden Fish kan ikke svikte. Så jeg fortsatte å bli forført av det gulnede løvet, det høstlige fløyelsmørket, fossebruset og den kriblende fornemmelsen av at det levde noe immaterielt her nede som jeg var privilegert nok til å merke streifet av. Kan hende dreier det seg om en reminisens av nettene i Edens hage, eller en forespeiling av den ene nåderike natten de samlede nettene i paradiset må utgjøre: Der må hver tid på døgnet ha en form for uavbrutt samtidig eksistens; evig morgen, dag, kveld og natt finnes side om side – kanskje kan man bevege seg mellom dem etter ønske, kanskje blir temporalitet erstattet av plastisk spatialitet i evigheten. En slik tanke ligger nedfelt i William Blakes forestilling om et lavere og et høyere paradis som man oppholder seg i vekselvis: Det viede land Beulah («ektehustru»), en pastoral idyll fylt av fred og harmoni, og det dynamiske, ekspanderende Eden, som kjennetegnes av intens aktivitet og skaperkraft – av den romantiske imaginasjon i dens mest sublime utgave.
Det var få andre mennesker ved elven, i høyden fem-seks stykker. Jeg så dem bare som konturer og bevegelser mellom trærne, ved buskaset, et par av dem sto i karakteristisk mannlig positur; ja visst, langs elven kan man pisse uforstyrret, ikke minst på denne tiden av døgnet. Herrene fikk meg til å tenke på Patti Smiths utrolige sang ‘Pissing in a River’, men i denne sangen fra «Radio Ethiopia» blir den langt på vei metaforiske elven så nærværende for det kvinnelige jeget at hun holder på å bli overveldet av den og gå opp i den. Disse gutta gikk ikke opp i noe som helst, men sto simpelthen på elvebredden og slengte fra seg noe klebrig, flytende avfall.
Ett menneske skilte seg ut fra de anonyme silhuettene. Jeg så mannen komme mot meg idet jeg gikk nedover skråningen som fører til Kuba fra Aamodt bro; mesteparten av skikkelsen lå i mørke, men ansiktet var opplyst av et underlig blått skjær. Fjeset virket fordreid, jeg ante et hånflir og tenkte et øyeblikk – uten ironi – på Satan. Så oppdaget jeg at mannen gikk med hodet bøyd og hadde en mobiltelefon i den ene hånden, som han holdt noen centimeter fra ansiktet. Derav lyseffekten som forårsaket det lille lynet av metafysisk angst som skjøt gjennom meg, mens fliret må ha vært et optisk bedrag, siden jeg ikke så noe særlig mer enn pannen til fyren. Den umiddelbare reaksjonen min da jeg skjønte alt dette, var en tilsynelatende absurd tanke: «Noe kan da i alle fall teknologien brukes til» – for selv om blendverket er en teknologisk spesialitet, oppsto det akkurat nå en virkning som var totalt utilsiktet. Teknologien unnslapp seg selv og skapte en momentan djevel av en fyr som sannsynligvis bare prøvde å finne telefonnummeret til en kvinne han er betatt av.
En liten hund som ble luftet og løp begeistret rundt på gresset, fikk meg også umiddelbart til å sperre øynene opp – siden den nesten utelukkende var lokaliserbar på grunn av en refleksbrikke den var utstyrt med, og som ga fra seg et like blålig lys som mobildisplayet til pseudo-djevelen. Hunden selv syntes hovedsakelig som en uklar mørk masse refleksbrikken skinte mot, slik at det kunne virke som om den lille lyskilden suste omkring i luften på egen hånd. Jeg ble stående ganske lenge og betrakte fenomenet – og det fylte meg med en selsom andektighet; den nesten usynlige bikkja og lyset den brakte med seg, fikk et anstrøk av noe hellig, til tross for at jeg var fullstendig klar over hvilken totalt triviell foreteelse jeg var stilt overfor: Leid, viltre ljos …
Kan hende er natten animismens fremste forbundsfelle, for selv om
animistiske ideer utvilsomt også oppstår om dagen, gir mørket tingene et helt eget liv – det er som om vitaliteten blir skrudd på i dem når det mørkner, slik lysene blir skrudd på innendørs. Dette skyldes naturligvis blant annet at gjenstandene rundt oss blir utydeligere, antar form av silhuetter eller «darkness visible» og følgelig gir fantasien større spillerom; samtidig har jeg aldri kunnet fri meg fra fornemmelsen av at det er helt reelle egenskaper ved tingene som våkner straks mørket faller på. Kanskje refleksbrikken våknet til bevissthet nå ved mørkets frembrudd; kanskje ville den ha vært i stand til å si det samme som faren min ofte sa så snart det begynte å gå mot natt: «Når lampene tennes, er Helge Hagerup atter seg selv.» Og for alt jeg vet, kan djevelen ved elven ha vært ekte vare; han lot meg få se sitt sanne ansikt i et sekund eller to, før han kamuflerte seg bak en menneskelig maske, à la demonen som viser seg i et karnevalsopptog for tittelfiguren i den besnærende tsjekkiske filmen «Valerie og miraklenes uke».
Da jeg gikk tilbake, fortsatte jeg forbi Kiwi og Sannergata og videre i den retningen man går hvis man vil til Maridalen eller Sagene. Et stykke oppe i den bratte bakken ved Mølla passerte jeg et par som satt på en benk, jeg kunne ikke se dem tydelig i mørket, men de hadde en aura av ungdom. Selv hadde jeg sikkert en aura av noe helt annet, og jeg lurer på hva de har tenkt, hvis de overhodet ofret meg noen tanker: Der går en middelaldrende mann? Eller til og med: Der går en ensom middelaldrende mann? Og har den udiskutable månen min samme effekt som drabanten den er oppkalt etter, lyser den ren og klar i natten og er synlig på lang avstand? Når det er mørkt, må jeg i så fall ta meg ut som en kamuflert lyktemann eller et varlys – en ignis fatuus, en will-o’-the-wisp, en feu follet eller et Irrlicht – som har dekket seg til etter beste evne, men har glemt et rundt felt på toppen av skallen. Hunden jeg hadde iakttatt, kunne også minne om en lyktemann, men den lille bisken kom unektelig noe heldigere fra det enn herr Luna.
«Måne» er et ord som oscillerer mellom det poetiske, det mystiske, det deskriptivt saklige og det regelrett latterlige. «Mannen i månen» er et begrep som bærer eventyret i seg, «mannen med månen» lyder ikke fullt så eventyrlig, og de mange vakre månediktene som er blitt skrevet, ville utvilsomt miste noe av sin skjønnhet hvis de handlet om glissen hårpryd. Av de språkene jeg kan lese, er for øvrig norsk det eneste som har utviklet denne dobbeltbetydningen av ordet, men det er lett å begripe hvordan den har oppstått – for mannens skallethet gjennomgår flere faser, fra den spedeste halvmåne til den blankeste fullmåne. Dessverre for oss herrer havner denne månen imidlertid aldri i avtagende igjen.
Jeg stanset ved Månefisken – som jeg dreide min egen måne mot i sympati – og jeg husket en bryllupsfeiring jeg hadde deltatt i der for mange år siden. Kanskje finnes det ikke noe som virker mer forgangent enn fester man var på i gamle dager; nettopp feststemningen som en gang rådet, understreker hvor til de grader dette er situert i fortiden, og gleden har en sørgelig tendens til å få et melankolsk preg når den opptrer i preteritum. Obstfelder forsto det tidlig i sitt korte liv; det første diktet i debutsamlingen hans er følgelig både svært ungt og fylt av et eldre menneskes vemod: «Nætterne var saa lange og lyse!» Det var nettopp det de var, og en vårnatt blir aldri det samme igjen etter at man har gått inn i de middelaldrendes rekker; hver vår har jeg et umulig håp om å gjenfinne stemningen fra min egen ungdom, om enn bare for et øye-blikk, og det munner bestandig ut i nostalgi. Jeg skal ikke påstå at alle har det på denne måten – enkelte later for eksempel til å klare å leve etter Dylan-oppfordringen «Don’t Look Back» – men det er i det minste et ganske utbredt syndrom. Noen av oss er uhelbredelige melankolikere, og som Walter Benjamin har betont, er melankolikere uvegerlig samlere av natur: For min egen del samler jeg blant annet på vårnettene og festene fra min egen ungdomstid, og det er i grunnen oppsiktsvekkende at det stadig blir flere av dem; man skulle vel strengt tatt tro at antallet samleobjekter var relativt begrenset: Hvor mange vårer opplevde jeg mens jeg kunne kalles ung (og ikke barn)? Femten? Tolv? Og hvor mange netter inneholdt disse vårene? Uansett hvor mange det faktisk var, virker det som om antallet hele tiden øker, i likhet med antallet ungdomsfester, så fortsetter det slik, vil jeg ende med å erindre ungdommen som en eneste lang aprilnatt med venner, vin og sekstitallsmusikk.
Slik ønsker jeg også å huske den – for kan man tenke seg noe bedre?
Teksten ble lest opp på slippefesten til Mazdak Shafieian.
Henning Hagerup
