EssayIntervju

Tilbake

«Der e det jo: Havet! Måsan! Fjellet!»

Anneli Drecker. Foto: Marthe Amanda Vannebo Anneli Drecker. Foto: Marthe Amanda Vannebo

– Jeg leste jo «Søsken på Guds jord» før jeg søkte på rollen i filmen. Og «Håpet har sterke hender». Bøkene gjorde inntrykk på meg. Jeg tror det var litt derfor jeg fikk rollen, jeg hadde gjort research. Og vært hos en proff fotograf og tatt sorthvitt-bilder av meg selv. Og tatt privattimer hos dramalæreren min. Jeg VILLE ha den rollen. Kjempet med nebb og klør. Så da jeg fikk den telefonen om at den var min, var det som et veiskille i livet mitt, forteller Anneli Drecker (46).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.