Musikkfilm

En vegg av studiolyd

Film om L.A.-supercrew: Bare gud vet hvordan artistene skulle klart seg uten.

California Dreamin’: Hal Blaine godt gjemt bak trommene. FOTO: thewreckingcrew.com California Dreamin’: Hal Blaine godt gjemt bak trommene. FOTO: thewreckingcrew.com

The Wrecking Crew ga liv til «Pet Sounds». Det høres snålt ut, bandnavn og albumtittel tatt i betraktning – at denne liksom destruktive bølingen, som av den eldre garde fikk rykte på seg for å ødelegge platebransjen (derav navnet), var de som levendegjorde visjonen til Brian Wilson på den kjærligste av alle amerikanske rockeskiver. Men så var de jo egentlig en mild og laid-back musikergjeng med bakgrunn i jazz og klassisk, dyktige som få, mer banebrytende og ansiktsløse enn alle.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.