Erling Sandmos bok «Tid for historie» har fått en rekke begeistrede anmeldelser. Det er ikke ufortjent, boka er både velskrevet og interessant. Men innledningskapittelet om frosken i Piplipatan, som er Sandmos utgangspunkt for å presentere hvordan historikere arbeider, kan jeg dessverre ikke karakterisere som annet enn slett historikerhåndverk.