Grovt sagt

Kjære dagbok

21. februar 2015.

Ove Rønningsland

Halla. Jeg må få ut litt frustrasjon. For det første er jeg møkk lei asylbarna. Innerst inne driter jeg en lang marsj i hva som skjer med dem. De må gjerne bli for min del, men jeg er lenket i huet og ræva og må gjøre som folka rundt meg sier. Heldigvis finnes ordene «ingen kommentar», og som regel kontrer jeg mediene med at jeg må vente med å svare til behandlingene er over. Haha! Det funker hver gang.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Grovt sagt

Husvask

Det har vært en tøff uke. Mandag dro kona på en flere dagers jobbreise. Før hun dro, spurte hun pent om jeg kunne rydde og vaske huset før hun kom hjem. – Rent og ryddig skal det være, lovet jeg, vel vitende om at i tidsbudsjettet for konefri dager var rydding og vasking for lengst kuttet til fordel for mer Playstation. Men det ble veldig god stemning da jeg sa det. Stemningen ble dårligere da hun kom hjem til et hus som verken var reint eller ryddig. – Du lovet å vaske, hevdet hun. Samlivstips. Aldri innrøm løgn. Forglemmelser, feil, uenigheter, og misforståelser går fort over, men l-ordet henger i.

Jo Røed Skårderud

Sadwife

Etter ukevis med husmødre vs «hurper» i nyhetsstrømmen, døde tradwife-debatten ut. Heldigvis er jeg her for å grave den opp igjen. Det har blitt etterlyst nyanser i debatten, og de skal på bordet. Men først vil jeg velge lag. For hvem er jeg, en karrierejeger eller konemors siste offer? Min medieviter-karriere har gått i stå siden jeg byttet ut frokostmøter med «digital kveldsprat» med psykolog Hedvig Montgomery (jeg blir så sint på barna mine …) Linkedin har måttet vike for spicy linsesuppe, og alle ambisjoner har gått rett i airfryeren. Jeg er nødt til å velge tradwife-laget. Siden forklevenninnene har fått noen skudd for baugen, har jeg noen alternativer til hva vi kan kalle oss isteden. Kanelkriger Kvinnefellesskapet kaller seg «husmorhæren».

Julie Nordby Egeland

Nostalgi

Det var en gang en bar i Paris. Siden 1946 hadde den huset jazzmusikere fra hele verden – de største, skal vi tro baren selv. Faktisk var det den første klubben i Paris hvor det ble spilt jazz. Hver kveld runget jazztonene gjennom den mørke og labyrintaktige kjelleren, og den eldre garde, glinsende av rødvinssvette, svingte seg mellom bord og stearinlys til langt på natt. Det var en skjult, men likevel legendarisk perle. Det var sjelden kø. De som visste, de visste. Helt til Hollywood fikk nyss om den. I 2016 ble filmmusikalen «La La Land» vist på kinoer verden over.

Sofie Grønntun Nissen