Halla. Jeg må få ut litt frustrasjon. For det første er jeg møkk lei asylbarna. Innerst inne driter jeg en lang marsj i hva som skjer med dem. De må gjerne bli for min del, men jeg er lenket i huet og ræva og må gjøre som folka rundt meg sier. Heldigvis finnes ordene «ingen kommentar», og som regel kontrer jeg mediene med at jeg må vente med å svare til behandlingene er over. Haha! Det funker hver gang.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn