Tilbake til start

Hvordan står det til med det norske demokratiet, 200 år etter 1814?

Bjørgulv Braanen21. jan. 2014

I år feirer vi den norske grunnlovens 200-årsjubileum. Det virkelige radikale i 1814 var at grunnlovsfedrene, med Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Wilhelm Koren Christie i spissen, så konsekvent innførte folkesuverenitetsprinsippet. Kongen fikk riktignok mye makt, men han hadde bare rett til å utsette lover – ingen endelig vetorett. Makten skulle ligge hos de folkevalgte, eller som Johan Sverdrup formulerte det i Stortinget 1872: «All makt i denne sal». Den demokratiske kampen på 1800-tallet, både for full nasjonal selvstendighet, kongens plikt til å utnevne en regjering som hadde Stortingets tillit, men ikke minst gjennomslaget for den allmenne stemmerett i kjølvannet av arbeiderbevegelsens og kvinnebevegelsens mobilisering, opphevet ikke folkesuverenitetsprinsippet, men bidro i stedet til å utdype og virkeliggjøre det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Tilbake til start

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Fokus

Vi har ikke råd til å gi bort nasjonalstaten til de høyrereaksjonære.

Bak frontfaget ligger politiske valg – ikke bare tall og fakta.

Wolfram Weimer har klart å bli den mest kontroversielle mannen i den tyske regjeringa.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Vi har ikke råd til å gi bort nasjo­nal­staten til de høyre­re­ak­sjo­nære.

Bak frontfaget ligger politiske valg – ikke bare tall og fakta.

Wolfram Weimer har klart å bli den mest kontro­ver­si­elle mannen i den tyske regjeringa.

Vi har ikke råd til å gi bort nasjonalstaten til de høyrereaksjonære.

Wolfram Weimer har klart å bli den mest kontroversielle mannen i den tyske regjeringa.