I år feirer vi den norske grunnlovens 200-årsjubileum. Det virkelige radikale i 1814 var at grunnlovsfedrene, med Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Wilhelm Koren Christie i spissen, så konsekvent innførte folkesuverenitetsprinsippet. Kongen fikk riktignok mye makt, men han hadde bare rett til å utsette lover – ingen endelig vetorett. Makten skulle ligge hos de folkevalgte, eller som Johan Sverdrup formulerte det i Stortinget 1872: «All makt i denne sal». Den demokratiske kampen på 1800-tallet, både for full nasjonal selvstendighet, kongens plikt til å utnevne en regjering som hadde Stortingets tillit, men ikke minst gjennomslaget for den allmenne stemmerett i kjølvannet av arbeiderbevegelsens og kvinnebevegelsens mobilisering, opphevet ikke folkesuverenitetsprinsippet, men bidro i stedet til å utdype og virkeliggjøre det.