Da «Tolvskillingsoperaen» nylig hadde premiere i Oslo, skrev Dagbladet i en forhåndsomtale at Bertolt Brechts begrep om Verfremdung, eller fremmedgjøring, i dag er foreldet. Ingenting kunne være mer feil. Samtidsteatret er gjennomsyret av Brecht. For eksempel når regissøren bak de aktuelle oppsetningene «Markens grøde» og «Leonce og Lena» på Nationalteatret, Sebastian Hartmann, lar skuespillerne leke med illusjonen på scenen, tre ut av rollene, og svitsje tilbake igjen. Misforståelsen har utspring i et altfor snevert begrep om hva Brecht har betydd for teatret. Men det er dessverre mange som reduserer teaterteoretikeren Brecht til en «stil» eller oppskrift på hvordan hans egne stykker skal spilles, som i dag kan framstå som museal.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
