Kampen mot sovebyen

Vi skriver 1963 og jeg er ansatt ved et middels stort arkitektkontor på Oslos vestkant. Der tegner jeg blant annet en hytte, en enebolig, en kirke og et aldershjem - alle prosjektene skissert i målestokk 1:100 av sjefen. Det var min læretid som arkitekt etter studiene i England. Samtidig utviklet jeg meg politisk; jeg leste bøker som gjorde meg mer samfunnsbevisst og jeg ble påvirket av Sosialistisk Folkeparti som ved stortingsvalget i 1965 fikk seks prosent av stemmene. Året etter definerte jeg meg selv som sosialist, uten å melde meg inn i SF, men i 1969 - etter det legendariske opprørsåret 1968 - sluttet jeg meg til utbrytergruppen SUF (m-l) og ble marxist-leninist. (Ja, jeg har bestilt mappa mi.)På slutten av 60-tallet arbeidet jeg på et nytt arkitektkontor og den store oppgaven var reguleringen og detaljprosjekteringen av bydelen Romsås - verst i Groruddalen. Kontorets leder fortjener å nevnes ved navn: arkitekt Alex Christiansen, utdannet i 1951 og ildsjelen bak Romsås-Teamet som hadde fått det gjeve OBOS-oppdraget. 8000 beboere skulle flytte inn i den nye bydelen tett inntil Marka. Vi startet med slagordet «Bort fra sovebyen!». Med det mente vi at Romsås ikke skulle bli en ensidig, sjelløs boligbydel som Veitvet og Ammerud. Vi drømte om arbeidsplasser, sosial service og kultur som innslag i boligbebyggelsen. Rundt området la vi en ringvei som førte inn til «bilbrygger», dit og ikke lenger kunne man kjøre. Disse bryggene var forbundet med en indre fotgjengergate som ledet fra borettslag til borettslag gjennom hele bydelen. I bydelens hjerte la vi det omfangsrike friområdet som borettslagene var plassert omkring. Og så kommer jeg til vår mest spennende idé. Boligblokkenes gruppering og utforming.