Den siste tida har det blitt rettet betydelig offentlig oppmerksomhet mot bruk av KI i publiserte tekster. Årsaken er stadig nye avsløringer om bruk av kunstig intelligens i aviser og bøker, uten av det er oppgitt. Bruken avdekkes ved bruk av programmer som Pangram, som gir en prosentvis score på hvor mye KI det er i teksten. Hele bøker er trukket tilbake, men også kommentarartikler. Morgenbladet har lagt inn 80 nyere sakprosatitler i Pangram for å undersøke omfanget. 13 utgivelser ble merket med mellom én og tre prosent KI-generert innhold. Åtte av bøkene fikk en KI-score mellom 10 og 61 prosent. To av forfatterne av disse bøkene er intervjuet i avisa, og de forteller ganske åpent og stolt om bruken: Den var både nyttig og forbedret teksten, mener de.

«Taperen er språket selv.»

Det er ikke til å undre seg over. Siden KI ble gjort tilgjengelig for den jevne internettbruker ved lanseringen av Chat GPT for fire år siden, har vi blitt fortalt at det bare er å omfavne denne teknologien. Selv Norges regjering satte seg mål om storstilt innføring av kunstig intelligens i offentlig sektor: Innen 2030 skal 100 prosent ha tatt i bruk KI. Norges største medier har fulgt i samme tralt og lar i dag KI generere hele nyhetsartikler basert på oppslag i utenlandsk kjendispresse. Det kan se ut til at frykten for å bli akterutseilt eller oppfattet som ludditt, veier tyngre enn sunn skepsis i møte med nye verktøy vi ennå ikke kjenner konsekvensene av.

Når den generelle holdningen er ja, takk til KI nærmest uansett, utfordres norske publisister. I Morgenbladet tar forlegger og forfatter Trygve Riiser Gundersen til orde for en ny standardisering, ikke så ulik den det litterære systemet gjennomgikk på 1700-tallet og som fortsatt fins i dag. Enighet om visse regler ga utgivelser fra store forlagshus og etablerte medier en legitimitet, som dagens KI setter i spill. Taperen er språket selv, og dermed også kulturen, som risikerer å bli låst i evige gjentakelser. Kan kunstig intelligens løse kreftgåten, så vær så god (men det gjenstår å se!). På språkfeltet risikerer vi i stedet å bli dummere og kulturelt fattigere om vi setter bort skrive- og tankearbeid til maskiner. Forlag og medier bør være de første til å tråkke på bremsen.