I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger.

«Mange i amalgam-­generasjonen sliter med tennene.»

Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå. Retten til helsehjelp skal lovfestes i pasient- og brukerrettighetsloven, og det er fylkeskommunene som får ansvaret. Selv om rammene for reformen er lagt, er det mye som gjenstår. Aller mest presserende er pengene. Anslagsvis koster reformen ni milliarder kroner, men i årets forslag til statsbudsjett er det satt av null kroner til den. Dette ønsker støttepartiene å endre. Planen er også å fase inn nye grupper skritt for skritt, men det er ikke avklart hvor man skal starte. SV og regjeringen peker på å gå oppover fra de unge. Rødt og Pensjonistforbundet vil starte med de eldste, hvor behovet er størst. Mange i amalgam-generasjonen sliter med tennene og har enten store utgifter eller lar være å fikse tennene på grunn av prisen.

Selv om reformen per i dag ikke har finansiering eller innretning på plass, så er det all grunn til å applaudere den som et stort politisk framskritt. Det er på tide å si farvel til det uforståelige skillet mellom tenner og kropp. Samarbeidet om reformen viser også at det er mulig å lage felles politikk for Ap, MDG, Rødt, SV og Sp. Det er en muskel de bør trene oftere. I politikken gjelder det å bruke flertallet når man har det, for å styre samfunnsutviklingen i ønsket retning. Det kommer tidsnok regjeringer som ikke vil utvide og styrke velferden.