Alt for Norge
Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene.
«Det er ikke et spørsmål om form, men innhold.»
Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si. Som da han forsvarte fotballandslagets vikinggreier mot kulturborgerlig snobberi. Han påpekte det opplagte, at dette ikke har noe med nynazisme eller etnonasjonalisme å gjøre. Det er i stedet et lett ironisk og humoristisk forsøk på å skape nasjonal heia-stemning. Eller som det heter i Piet Heins Gruk: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.» Han har også rykket ut mot medienes fråtsing i Mette-Marits sykdom, og sammen med Sofie Marhaug har han gått inn i religionsdebatten.
Venstresida bør absolutt snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret», men da må den også ha noe å si. Det er ikke et spørsmål om form, men innhold. Og kanskje står det ikke så verst til på rødgrønn side, som har flust av jordnære politikere. Enigheten om budsjett i forrige uke var lovende. Den viste oss en pågående samarbeidskoalisjon som er på jobb for Norge. Det snakkes mye om styringspartienes fall og populismens vekst for tida, men det er en villedende motsetning. Det er snarere snakk om tilbakegang for partier som setter lojalitet til et markedsliberalistisk styringssystem som har gått ut på dato, over hensynet til folks livsvilkår. Det er som Trygve Bratteli sa om hvorfor arbeiderbevegelsen opprettholdt tilliten: «Vi gikk inn i vår tid og ga svar mennesker trodde på.» Hvis du fører en politikk som forverrer levevilkårene for vanlige folk, kan du gjøgle så mye du vil, det hjelper ikke.
