I et korrespondentbrev fra Beirut anklager NRK-korrespondent Yama Wolasmal den norske journaliststanden – spesielt redaktører og kommentatorer – for øredøvende stillhet om Israels drap på 230 palestinske journalister. Helt stille har det riktignok ikke vært. Drapene på palestinske journalister har fått brei dekning, og norske journalister, redaktører og medieorganisasjoner har skrevet under på opprop for å få Israel til å slippe pressa inn på Gazastripa. Likevel har Wolasmal et poeng. Mediesituasjonen på Gaza er enestående. Internasjonale journalister har ikke tidligere blitt nektet adkomst til en krigssone så lenge. Arbeidet er overlatt til lokale journalister, som gjør en heltemodig jobb med livet som innsats. De mangler mat, fordrives til stadig nye områder og angripes også direkte av den israelske hæren. Familiemedlemmer og kollegaer blir drept og såret. Samtidig blir det stilt spørsmål ved om lokale journalisters arbeid er uavhengig – av den samme staten som nekter deres internasjonale kollegaer adgang til området.

«Det tragiske er at strategien fungerer.»

Etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 har ingen internasjonale journalister fått fri tilgang til Gazastripa. Men angrepene på presse i området startet lenge før 7. oktober. Over flere år har presseorganisasjoner blitt nektet innreise, og stedlige kontorer har blitt angrepet. I mai 2021 ble kontorbygget som huset Associated Press og Al-Jazeera bombet. Journalister i pressevester har blitt skutt. Dagens blokade er en forlengelse av en etablert politikk for å hindre verdens innsyn. Israel hevder landet har verdens mest moralske hær, men vil ikke at internasjonale reportere, som er vanskeligere å delegitimere enn lokale, skal fortelle om hva soldatene deres driver med. Det tragiske er at strategien fungerer. CNN-reporter Jeremy Diamond sier i en podcast med Haaretz at han tror tilstedeværelsen av vestlig presse ville ført til større oppmerksomhet om sikkerheten for journalister og Israels juridiske og moralske ansvar. Selv om palestinske journalister på Gaza gjør et formidabelt arbeid, er det uholdbart at internasjonal presse nektes innreise til krigssonen. Situasjonen er unik, og Wolasmal gjør rett i å etterlyse sterkere engasjement fra en yrkesgruppe som vanligvis snakker på inn- og utpust om viktigheten av en fri og uavhengig presse.