De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder.

«Utkantbefolkningen har blitt taperne.»

I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest. Velgerne deler seg i kulturelle spørsmål – om kirke, tradisjoner, abort, religion, innvandring og om graden av nasjonal selvråderett – men polariseringen forteller også en historie om hvilke sosiale grupper og geografiske regioner som har vunnet og tapt. I byene har mange tjent på globalisering og markedsliberalisme, mens utkanten har tapt.

Polariseringen som har vokst fram i kjølvannet av den ujevne utviklingen, er det mest brennende spørsmålet arbeiderbevegelsen og venstresida står overfor. Vi kan bekjempe høyrepopulisme og reaksjonære kulturelle strømdrag så mye vi vil, men hvis vi ikke har en politikk for å utjevne sosiale og geografiske forskjeller, vil reaksjonen vinne. Det er som Mikael Johnsen skrev i Klassekampen i går: Mens den liberale eliten snakker om demokrati og EU, vokser nasjonalismen – ikke bare som et kulturelt prosjekt, men som en reaksjon på sosial og økonomisk ulikhet. Det paradoksale i Polen er at nasjonalkonservative Pis, som står bak den nye presidenten, i større grad enn sine liberale rivaler har ført en politikk som kan minne om tradisjonelt sosialdemokrati, med innføring av kostbare velferdsreformer. Hvis ikke liberale EU-positive partier er i stand til å forbedre vilkårene for arbeiderklassen og folk i distriktene, er de dømt til å tape.