Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut.

«Organisasjonsgraden må opp.»

Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter. Uten organisering og tariffavtaler går arbeidslivet raskt tilbake til start, som LO-nestleder Sissel Skoghaug sa i går, med henvisning til andre land, som USA.

Det store spørsmålet på årets kongress er AFP-ordningen, der det er uenighet om veien videre. AFP var opprinnelig en tidligpensjon, en sliterpensjon for dem som måtte gå tidlig av, men har blitt en tilleggspensjon for alle. I stedet for å utjevne forskjeller bidrar dagens AFP til å øke dem. Et stort problem er også de mange som faller utenfor ordningen. Steinar Krogstad, den andre nestlederen, viste til at mange har ment at den norske modellen er skjør i konkurranse med andre land, men det var de nordiske landene som klarte seg best under finanskrisa. Modellen viste seg å være alt annet enn skjør. Også han la vekt på organisering. Kampen for heltid, mot midlertidighet og frislipp for innleie er sentralt for å opprettholde det organiserte arbeidslivet. Det er mye enklere å ha et fellesskap og levende klubber når folk er fast ansatt. Det er som Stig Holmås skriver: «Jeg etterlater mine barn dette diktet/ for at de skal lære å elske vindene, havet,/ den søte lukten av stor kjærlighet, –/ og fagforeningene. / Uten dem hadde vi ingenting.»