Jeg er på vei hjem fra Palestina, og jeg føler meg utrolig heldig som fikk oppleve denne reisen nettopp i påsken. Det var en sterk og meningsfull tid å være der – midt i en høytid som samler folk i håp, tro og fellesskap.
Jeg og min kollega – to synlige muslimer – ble tatt imot med åpne armer i palestinske kirker. Ikke et eneste sideblikk. Ikke et fnugg av skepsis. Bare ekte gjestfrihet, varme og respekt.
Det sier alt. De kristne palestinerne har skjønt noe mange hjemme ikke har: at tro ikke trues av andres tro – den styrkes av ekte fellesskap.
Samtidig går det en debatt etter at det under et solidaritetsarrangement i Kampen kirke ble lest fra både Bibelen og Koranen. Ikke en gudstjeneste, men et arrangement for å vise støtte til det palestinske folk.
Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, kaller det «feilslått toleranse» og sier: «Intensjonen tror jeg er veldig god, som handler om inkludering, men jeg tror akkurat i påsken får det motsatt effekt. Jeg tror det kan virke fremmedgjørende på ganske mange som bruker kirken som sitt livssynshus.» «Den norske kirke, spesielt i Oslo, har først og fremst gjort seg til et underbruk av Oslo SV.»
Det er et utrolig snevert syn på tro, fellesskap og det kristne budskapet. Når ble det partipolitisk å praktisere nestekjærlighet? Når ble det et problem å åpne kirkens rom for refleksjon, fellesskap og håp – uansett hvor det kommer fra?
Eivor Evenrud, som igangsatte denne smålige debatten, spør på hennes Facebook: «Moskeer har heller ingen praksis eller forventning fra andre om at det skal foregå høytlesning fra Bibelen der. Er det noen gang høytlesning fra Bibelen i moskeen under Ramadan?»
Nei – og ingen krever det. Det er ikke poenget. Dette handler ikke om gjensidighet, men om raushet. Å lese fra Koranen i en kirke er ikke et krav, det er en frivillig gest. Det er en invitasjon til fellesskap. Det er ikke teologisk forhandling, det er menneskelig samhold.
Og når en muslimsk person står i en kirke og leser om rettferdighet fra sin hellige bok – i respekt – hvordan kan det tolkes som noe annet enn nettopp inkludering?
«Å lese fra Koranen i en kirke er ikke et krav, det er en invitasjon til fellesskap»
Evenrud advarer mot «overtoleranse», og spør: «Er dette en ‘alt og ingenting er hellig’-tilnærming vi ser nå?»
La meg svare med erfaring: Da vi sto i kirken i Haifa i påsken, som muslimer – og ble ønsket velkommen inn i et kristent rom – var ingenting mindre hellig. Tvert imot.
Fellesskapet og respekten var det hellige. Det var en påminnelse om hva tro kan være, når den ikke brukes til å trekke grenser, men til å åpne dører. Det er også verdt å merke seg ironien: Evenrud trekker fram Kampen kirkes historiske modernitet – kvinnelige prester, inkludering av LHBT-personer – som noe positivt. Men når denne samme kirken viser åpenhet overfor muslimer, blir det plutselig «naivt»?
Nei, dette er ikke relativisme. Det er tro i praksis. Det er kristne som tar sine egne verdier på alvor. Det er en kirke som tør å stå i samtidens realiteter med åpenhet, ikke frykt. Muslimsk og kristen solidaritet for hverandre.
Israel har nylig innført et forbud mot å kringkaste det islamske bønneropet, adhan, over høyttalere fra moskeer. Dette tiltaket ble iverksatt i desember 2024 av den israelske nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir, som instruerte politiet om å forhindre moskeer fra å bruke høyttalere til bønneropet, med henvisning til at det forstyrrer jødiske innbyggere.
Hvordan reagerte kristne i Palestina?
Den palestinsk-ortodokse kristne presten Antonios Hanania sa under konferansen «Det internasjonale al-Aqsa-ropet», som ble holdt tidligere, at han vil kalle til bønn (adhan) for muslimene dersom det blir nødvendig. Han la til at israelerne ikke ønsker at palestinerne skal bli selvstendige, og at de angrep Al Jazeeras korrespondent i Palestina, Shireen Abu Akleh, og forsøkte å velte kisten hennes – en henvisning til hendelsen som fant sted under begravelsen til Shireen, som ble drept av israelske okkupasjonsstyrker 11. mai 2022 mens hun dekket et israelsk raid i Jenin, nord på Vestbredden.
Shireen Abu Akleh var kristen, men muslimene i Palestina bar kisten hennes og forsvarte den. Den palestinske presten fortsatte: «Jeg sier som far Emanuel Musallam har sagt gjentatte ganger: ‘La dem nekte våre muslimske brødre i Palestina å kalle til bønn – da skal jeg gjøre det i stedet.’»
Og det har faktisk skjedd, kirker har kalt muslimer til bønn via deres høyttalere. I 2016 fant det sted en bemerkelsesverdig hendelse der en palestinsk kirke i Nasaret valgte å fremføre adhan (det muslimske bønneutropet) som en protest mot et israelsk lovforslag som ville begrense bruken av høyttalere til bønneutrop i moskeer.
Denne handlingen var en del av en bredere kampanje kalt «Minarets will never be silenced», hvor både muslimer og kristne samlet seg for å vise solidaritet og motstand mot det foreslåtte forbudet.
Evenrud, Svenneby og co har mye å lære. De burde faktisk ta en tur til Palestina, og få et lynkurs i toleranse og solidaritet hos de kristne palestinerne.
For der nede er fellesskap viktigere enn forskjeller, og nestekjærlighet handler ikke om hvem du ber til, men hvordan du møter andre mennesker. Intoleransen hjemme sier sitt.
Kjærligheten vi ble møtt med i Palestina, gjør oss ydmyke.
