Bra Braxton
Steve Lehman & co. finner egenarten i Anthony Braxtons musikk.
Steve Lehman Trio + Mark Turner
The Music of Anthony Braxton
Pi
Gjennom slagkraftige Sélébéyone, den kaleidoskopiske musikken til Steve Lehman Octet og den særdeles elastiske avant-bopen med sin egen trio, for å nevne noe, har altsaksofonisten og komponisten Lehman for lengst satt et særegent avtrykk i det moderne jazzlandskapet. Slik egenart er naturligvis bygget på mye, men hos Lehman har den tydeligste innflytelsen alltid vært Anthony Braxton – som han både studerte under og spilte med, både før og like etter at hans egen karriere begynte å skyte fart.
Det er derfor ikke overraskende at Lehman har spilt inn et album med nå 79-årige Braxtons evig eksperimentelle musikk. På innspillingen «The Music of Anthony Braxton» har han med seg partnerne fra sin faste trio gjennom over et tiår, kontrabassisten Matt Brewer og trommeslageren Damion Reid, pluss den noe eldre tenorsaksofonisten Mark Turner. Sistnevnte en musiker som med sitt noe kjøligere, mer lyrisk orienterte uttrykk ikke er noen naturlig tolker av Braxton. Men i samspill med Lehmans trio på dette liveopptaket fra Los Angeles fungerer han utmerket, som støtte og som kontrast.
«Komplekse og intellektuelle, men med en tydelig lekenhet»
Lehman og Turner gnistrer i tandem i det kjapt stigende motivet i åpningen på «34a», mens Brewers dype og bastante bass jager nesten faretruende sammen med Reids trommer. I sine respektive soli kommer forskjellen mellom saksofonistene noe mer frem. Turner legger ut i mer langstrakte linjer, med innskutte høye toner helt i grenselandet av tenorsaksofonens register. Akrobatiske Lehman, på sin side, spiller med sedvanlig kvikkhet. Men begge glir naturlig inn i tolkningen av stykket.
Et fiffig grep fra Lehmans side, er å sidestille Braxton-tolkninger med to nye, egenskrevne låter. «L.A. Genes», eksempelvis, oppleves i denne sammenhengen som en utgreiing fra Braxtons musikalske tre. Men samtidig er den noe eget, med sitt kontrapunktiske motiv og kraftfulle rytmisk driv.
Både Braxtons og Lehmans musikk har blitt beskrevet som kompleks og intellektuell. Det er mer glemt at det hos begge også finnes en klar lekenhet, noe jeg synes tydeliggjøres flere ganger på denne innspillingen. Bare hør på livlige «23a». Eller avsluttende «Trinkle, Tinkle», skrevet av Thelonious Monk. Et annet såkalt genius of modern music som visste når leken var god, og som Braxton selv har tolket flere ganger. Her da fremført som en tolkning av en tolkning. En fornøyelig sådan.
