Darkside

Nothing

Matador/Playground

To hengslete, begavete slamper møttes på Ivy League-universitetet Brown i Providence for omtrent tjuefem år siden, eller rettere sagt: De ble sendt i hverandres retning av felles bekjente. Han ene het Nicolas Jaar, var komponist av chilensk-amerikansk-palestinsk herkomst, og lette etter en musiker som kunne bli med ham på turné med solodebuten «Space Is Only Noise». Dave Harrington ble med, og under en dags avbrekk på turneen, på et hotellrom, begynte de to å jamme på det som skulle bli første spor på Darksides selvtitulerte debut-ep, «A1».

Band-duoen gjorde seg kjent for måten de blandet elektronisk, ambient og progressiv rock. Hører man på de tidlige Darkside-utgivelsene i dag, kjennes det neppe så grensesprengende, når mange har adoptert tilnærmingen, eller kanskje bare funnet fram til den på egen hånd. Men hvordan så musikklivet ut i 2013? Macklemore, Avicii, Katy Perry eller Ylvis’ «The Fox (What Does the Fox Say?)». Vrengebildet av rock-elektronika-blandingen er Imagine Dragons «Radioactive» fra samme år, en hul og mekanisk tilnærming til sjangerblandingen. Darkside leverte helt andre varer.

All rosen til tross, var det ikke Darkside som skulle bli verken Jaar eller Harringtons hovedsyssel, som hver for seg pløyet inn i sære, høytsvevende soloprosjekter. Jaar flyttet fra New York til Torino, begynte å gå lange turer langs Po-elva, grave i historie, filosofi og teknologi, og jobbe med bestillingsverk fra museer, sist med det politiske hørespillet som «Piedras 1 & 2» fra i vinter var en musikalsk kondens av. Dave Harrington gjorde alt fra soloprosjekt og Dave Harrington Group, til den undervurderte meditasjonsskiva til Alanis Morissette fra 2022.

Da de kom sammen igjen etter seks års pause i 2020, virket bandprosjektet som en måte å lande trygt på jorda igjen etter de mange og luftige ekspedisjonene. Musikken kom utelukkende fra improvisert samspill, og trommis og instrumentbygger Tlacel Esparza ble med som medlem nummer tre. Nord i Los Angeles leide de seg inn i et gammelt butikklokale som de døpte «Spiral House» og begynte jammer som ble til både album og live-album.

Tredje avkom av improvisasjonen i butikk-stua er det aktuelle albumet «Nothing». Og selv om bandet som enhet og livefenomen liksom skulle bringe dem tilbake til den enkle og ukompliserte musikalske støpeskjea, er man tidvis så oppe i skyene på «Nothing» at det er til å få høydeskrekk av .

«Som om man kjenner vinge-vevet sprekke ut av larvekroppen i sanntid»

Albumet preges av drastiske forvandlinger, som om man kjenner vinge-vevet sprekke ut av larvekroppen i sanntid. Funky, samplebasert house er drevet fram av vrange gitarriff i «S.N.C.», men den organiske gitaroverflaten gjennombores av plutselige skrikende orgeltangenter, som spretter rundt i rommet som et Stevie Wonder-knep.

Den skingrende lyden blir nesten med inn på «Are You Tired? (Keep on Singing)», men overtas av melankolsk klimpring, trykkende lydeffekter og en ymtende, nervøs vokal, som virker å bale med spørsmål om kulturarv og identitet. Det finner synthveien inn i et naivt og likeglad yachtrock-strekk, før det vrenger den snille innsiden ut igjen, i et sinna brølekor mellom synth og gitarsolo.

På «Graucha Max» vræler vokalen over en analog-digital smørje, som både kan minne om krautrock og vill protopunk à la MC5s «Kick Out the Jams» og The Stooges’ «Fun House». The long second is over, repeterer Jaar, med et syrete The Doors-orgel som blander seg inn i sakene. Særlig mer Los Angeles-vernakulære blir ikke Darkside enn her, før en slepen og tung dembow/reggaeton-rytme tramper inn i utgangen av låta og jevner referansene med jorda – i hvert fall nyanserer dem med hva som befinner seg på andre siden av den politisk høyaktuelle Mexico-grensa.

Smeltedigelen gir seg uttrykk i brå sjangerforhandlinger, og flerspråklig lyrikk, men også i malstrømmen av de bevisst taktløse lydene. Et mikrosekunds skjærende, skvulpende telefonsignal følger verselinjene på ellers harmoniske «American References», en sko tråkker over pusterøret til engle-vokalen på «Heavy Is Good for This», den transponerte, metalliske trallingen på åpningssporet «Slau» bokser med dysterheten. Støysekvensen «På Sin El Sol Noy Hay Nada», med alle sine finjusterte skift og detaljer, kunne vært verdt et album i seg selv.

Støyen får et bråstopp og albumet renner ut i … ingenting, som var nettopp det jammen skulle utforske. «Nothing Jam»-konseptet dukket opp i Jaars meditative oppmerksomhetsøvelser, og i Harringtons øyeblikk om morgenen med sin nyfødte datter, hvor han fant skjønnhet i å bare sitte med henne på gulvet og ikke gjøre noe. Og ut av ingenting fant de et alt.