Finansavisen brakte i går fasiten over hvilke sjeføkonomer som traff best på prognosene for den økonomiske utviklingen i fjor. Vinneren var Torbjørn Eika i KS. De dårligste prognosemakerne var Jan L. Andreassen i Eika Gruppen og Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets. Det som var felles for dem som bommet, var at de var altfor pessimistiske. 2024 ble et vesentlig bedre år enn de fleste trodde for ett år siden. Hvem som vant og tapte, er ikke poenget, men at det nå – under dagens regjering – går ganske bra i norsk økonomi. Investeringene er høye, eksporten øker, og flere er i jobb. Hvis det fortsetter som nå og renta settes ned, er det lysning i sikte også for vanlige lønnsmottakere.

«Krisemaksimering rydder vei for maktskifte.»

I den offentlige debatten dominerer derimot svært dystre historier om rikets tilstand. Tyngende skatter holder rikfolk og gründere i lenker. Norge er i ferd med å gå på dunken. I Dagens Næringsliv kan Høyres Tina Bru fortelle at Norge er «landet ingen verdi­skapere vil bo i». Samtidig tegner tidligere McKinsey-topp og Aker-direktør Martin Bech Holte et mørkt bilde av tingenes tilstand i boka «Landet som ble for rikt», der han går inn for å kutte offentlige utgifter med 300–400 milliarder kroner for å bøte på problemene. Ved å skape frykt og følelse av kaos forsterkes mistilliten til regjeringen. Krisemaksimeringen rydder veien for et maktskifte.

Det som går under radaren for de fleste, er at dette først og fremst er snakk om en gedigen klassekamp om retningen Norge skal ta. Svartmalingen skal skape en krisestemning som gjør politiske endringer mulig. Kapitalkreftene er på offensiven, og arbeidsgiverne går til angrep på sykelønna og vil tøyle fagbevegelsens makt, mens høyrepartiene vil privatisere offentlige tjenester, skrote distriktspolitikken og kutte skatten for de rikeste. Venstresida er ikke kjent for å skjønnmale regjeringen, men i en situasjon der høyresida målbevisst bruker svartmaling og krisemaksimering for å berede grunnen for økt kapitalmakt og større forskjeller, mens det motsatte – sterkere politisk styring og mindre ulikhet – er påkrevet, må alle gode krefter gå sammen for å dekode høyrekreftenes alarmistiske krisefortellinger. Forskjellen mellom de politiske alternativene har sjelden vært så åpenbar som nå.