Vi driver nok med det alle sammen, det vi kan kalle opportunistisk argumentasjon. Det vil si å kritisere folk vi misliker for ting vi overser hos dem vi liker og er enige med. Det groveste eksempelet er støttespillere for Israel, som konsekvent forsvarer landets folkerettsbrudd på Gaza og okkupasjonen av Palestina, mens de på det sterkeste fordømmer det samme fra Russland i Ukraina. Men doble standarder er vanligere enn man tror. Når for eksempel Erna Solberg (H) i tilknytning til teaterstykket «Ways of Seeing» sa at politikere måtte tåle å få kjeft for det de sier og gjør, men at det oppleves verre når familien og der de bor trekkes inn, reagerte mange negativt. Det ble oppfattet som et angrep på ytringsfriheten. Men jeg er ganske sikker på at hvis ytre høyrefolk hadde ligget i buskene og filmet privatboligene til radikale aktivister og politikere i kunstnerisk øyemed, hadde det blitt møtt av massiv fordømmelse.