Verbum avslutter salget av en utgave av Selma Lagerløfs bok «Kristuslegender», utgitt i 2013, fordi forlaget vurderer innholdet som rasistisk.
– Den siste utgaven er solgt i 1500 eksemplarer, og ingen har klaget til oss om dette. Men det er åpenbart vårt ansvar at dette er blitt stående, så vi må bare beklage at vi har gjort for dårlig jobb, sier Fredrik Berentsen i Verbum til Vårt Land.
I boka drar tre menn, en gammel mann, en spedalsk mann og en mørkhudet mann, for å møte Jesusbarnet. De møter barnet, og de blir følgelig frelst og transformert. Men mens den spedalske mannen blir frisk, og den gamle blir ung, blir den mørkhudede mannen til en «vakker, hvit mann».
Mannen blir også omtalt som «tykkleppet neger» i boka, skriver avisa.
I «Tjabo» skriver journalist, forfatter og historiker Åsa Linderborg om svenskekongens liv sett gjennom blikket fra både medier og medborgere. Boka «utfordrer den hengivne rojalisten og den innbitte republikaneren», skriver forlaget Polaris i en pressemelding. Carl XVI Gustaf ble konge i 1973, bare 27 år gammel. Da var det mange som mente at den såkalte «playboyprinsen» ikke var moden for oppgaven. Forlaget legger også vekt på at Carl XVI Gustaf har vært konge i en periode hvor monarkiet i Sverige har vært under press, blant annet fra Socialdemokraterna.
Foto: Adam Ihse, TT/NTB
Linderborg har tidligere laget TV-dokumentaren «Kungen med två ansikten» om svenskekongens liv. I et intervju med Aftonbladet i 2022 sa Linderborg at hun irriterte seg over at svenske medier ikke er opptatt av å granske kongehuset: «Jeg synes at mediene har vært svært medgjørlige overfor kongehuset, for å uttrykke det mildt. Han har landets høyeste embete, hvorfor bryr vi oss ikke om det?» Boka gis ut 9. april 2025. EUA
PÅ TOMTEJAKT: – Vi har to karer som jobber med dette, og det er ikke et sted vi ikke har tenkt på, sier teatersjef Kristian Seltun. Foto: Sigve Bremer Mejdal
Europeiske teatersjefer hadde i går i Klassekampen en oppfordring til kollega Kristian Seltun: sett opp en midlertidig scene mens Nationaltheatret pusses opp.
– Hva svarer du, Seltun?
– Jo da, men vi har allerede tegnet flere midlertidige teatre. Vi hadde et konkret forslag om å sette opp et teater på parkeringsplassen utenfor det nedlagte kjøpesenteret på Økern, sier teatersjefen.
– Men så kommer dette som åpenbart ingen forstår: Når vi flytter inn igjen etter oppussingen, så har vi mistet to biscener, og disse må uansett bygges et sted. Og da er Tullinløkka-forslaget at man bygger dem permanent, og at de også kan brukes i oppussingsperioden.
Det haster å pusse opp Nationaltheatret. De ansatte ved teateret ønsker at det skal bygges et permanent teater under bakken på Tullinløkka, hvor de også kan være under oppussingen av det gamle bygget.
Ansatte ville ikke til Økern
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sablet imidlertid ned forslaget tidligere i høst. Han mener det er altfor dyrt.
Tullinløkka-alternativet vil ifølge Statsbyggs utredning nemlig koste i underkant av ti milliarder kroner. Statsbygg la også fram to andre alternativer i sommer. Begge løsningene involverer å bygge en midlertidig hovedscene.
Flere europeiske teatre har gjort det samme, slik Klassekampen skrev onsdag.
Dette er ikke nytt for Nationaltheatret, forteller Kristian Seltun. I et dokument sendt til Kulturdepartementet i 2020 anbefaler teateret å bygge en midlertidig scene.
– Vi regnet ut at et midlertidig teater på Økern ville kostet 108 millioner kroner. Men det var motstand mot å sette opp et teater på en parkeringsplass, så da begynte vi å se på mulighetene for et midlertidig teater. Det ville kostet mye mer, og reguleringsrisikoen er så stor at vi sannsynligvis ikke ville fått lov til å sette det opp på Tullinløkka.
ØKERN: De ansatte ved Nationaltheatret satte ned foten for et midlertidig bygg på Økern. Illustrasjon: Dyrvik Arkitekter
– Men hvorfor gikk dere bort fra midlertidig teater på Økern? Kom motstanden utenfra eller fra de ansatte ved teateret?
– Det var sterk motstand internt i huset. Og det er helt forståelig at de ikke ville sette opp et teater på en byggeplass. For meg som teatersjef hadde det vært en god nok løsning. Men nå er planene på Økern veldig endret, så det toget er uansett gått.
Hevder at alt er utredet
Det er likevel fortsatt mulig at teateret får en midlertidig hovedscene. Kulturdepartementet vurderer fortsatt utredningen til Statsbygg.
Men det kan by på problemer. De har allerede undersøkt en rekke tomter i Oslo, og ingen av dem er aktuelle, hevder teatersjefen.
«Vi kan ikke bare legge det i skogen.»
— Kristian Seltun, teatersjef
– Har dere virkelig utredet alle områder i Oslo?
– Absolutt. Vi har to karer som jobber med dette, og det er ikke et sted vi ikke har tenkt på. Enten er det andre som eier tomta og som skal bruke det til noe annet, eller reguleringshensyn som gjør det helt umulig å bygge et teater. Det er også avgjørende at den midlertidige scenen ligger et sted det er mulig å komme seg til. Vi kan ikke bare legge det i skogen.
Seltun legger til at et av teaterets største utfordringer, er at midlertidige bygg kan stå oppe i maks to år. Derfor underlegges en midlertidige scene ordinære planprosesser.
Han forteller at de blant annet har undersøkt Frognerparken, Tøyenparken, Filipstad, og Børsparken.
– Men hvordan kan dere være så sikre på at alle alternativene er umulig å få til på grunn av reguleringshensyn?
– Nei, det kan du si. Vi har vært i dialog med politikere og Plan- og bygningsetaten, men nei, ingen av dem er grundig utredet. Men vi har fått nok svar til at vi har vurdert det som uaktuelt å gå videre med. Hadde det vært en vilje et sted, kunne det hende at en av tomtene hadde åpnet seg, sier Seltun.
– Det er vel ikke umulig at Nationaltheatret kan få et unntak fra de vanlige reguleringsprosessene?
– Da må det i så fall være sterk politisk vilje til det.
På galeien: «Gladiator II» er fri for sex, men stinn av macho homoerotikk i framstillinga av kroppane til Paul Mescal og Peter Mensah blant anna. Samstundes osar filmen av guggen homofobi i framstillinga av sine sminka keisarar. Foto: UIP
Gladiator II
(USA, 2024) Regi: Ridley Scott Manus: David Scarpa Actiondrama/ 2 t. 27 min./ Kino
Ridley Scotts «Gladiatoren» frå 2000 er blant regissørens viktigaste filmar. Ikkje i første rekkje fordi publikumssuksessen fornya ei brei interesse for romersk (og gresk) antikk og skapte ei flodbølgje av filmar, tv-seriar og dataspel om Romarriket, men fordi filmen innleidde perioden der Scott (då 63 no 87 år gammal) har vend seg mot historia for å snakka om og til samtida.
Det er interessant at regissøren av «Blade Runner» valde å markera tusenårsskiftet med å bytta ut kapitalismekritiske, futuristiske fablar med ein historisk fiksjon som hylla republikanisme som stats- og fridomsideal. I «Gladiatoren» er den idealiserte politikken vagt uttrykt som «draumen om Roma». Handlinga er sett til Marcus Aurelius’ dødsår (180) og skildrar lagnaden til mannen som i fiksjonen er filosof-keisarens åndelege arving og fremste general, Maximus: Ein helt som mistar alt og blir slave før han kjem att frå provinsane som gladiator og opprørar mot den tyranniske keisar Commodus’ arva privilegium.
Handlinga i «Gladiator II» er lagt 14 år etter hendingane i originalfilmen og skoren over same lest som han, men no har keisarane lenge vore despotar. Rundt dei styrande brørne Geta og Caracalla konspirerer både pragmatikarar og demokratisk sinna senatorar. Som i den første filmen finst helten og katalysatoren for kupplanane utanfor dei inste maktkrinsane.
Ein prolog tar oss med til det nordafrikanske riket Numidia. Her blir den løyndomsfulle og blåaugde «asylanten» Hanno (Paul Mescal) tatt til fange og seld som gladiatorslave etter at kong Jugurtha (Peter Mensah) blir slått av ein mektig, romersk flåte under leiing av general Acacius (Pedro Pascal).
Jugurtha er – til liks med mange i «Gladiator-universet» – ein historisk figur lausriven frå historiske fakta, kronologi og terminologi. Slaget som opnar filmen, minner meir om Scotts eigne, målande krigsskildringar i «Napoleon» (2023) enn det som er kjent om romersk krigføring i Afrika. Blodbadet er både meint å motivera Hannos dramaturgisk viktige hat mot Acacius og legitimera den krigstrøytte generalens sorg og sinne over dei mange unge drepne, som må lata livet på grunn av keisarleg forfengelegheit, dårskap og bestialitet.
Alt her synleggjer «Gladiator II» eit av sine største paradoks: spektakulære valdsskildringar – der romerske galeiar blir brukte som rambukkar mot eit solid kystfort – skal liksom bera fram ein antikrigsbodskap til publikums hjernar medan lyden av bankande hjarte og lukta av adrenalin fyller kinosalen. Sjølvmotseiinga blir endå meir påfallande når Hanno stig fram som ein ny Maximus på arenaen i Colosseum.
Den digitale rekonstruksjonen av Roma, skildra frå lufta som om vi såg moderne dronefoto, er blendande. Denne gongen har Scott jamvel sett seg føre å attskapa sjøslag i Colosseum (med hai – i ferskvatnet, som ein annan lågbudsjetts monsterfilm eller eit dataspel). Og når Hanno på eit tidspunkt blir konfrontert med ein skrekkeleg meistergladiator som rir potent ståande inn i arenaen på eit gigantisk nashorn, må ein berre le. Den utspjåka valdsmannen på den digitalt forma dyreryggen er eit ironisk bilde på heile filmen.
Den første «Gladiatoren» er, som dei fleste av Scotts mest politiserte filmar, eit fleirtydig verk. Akkurat som Hannos historie er også Maximus’ ei sjangertru hemnforteljing, men ho endar i døden. Maximus personifiserer filmens tydelege dødsmedvit og gjev ei viss eksistensiell tyngd til valdshandlingane både på slagmarka, der han lengtar etter å bli fri frå 20-årskontrakten og i krigsleikane han er påtvungen som gladiatorslave. Gong på gong ser vi Maximus fantasera om den gylne heimgarden (filmens «elysiske marker»). Når vi denne gongen får sjå Hanno vitja det mørkt, monokromt farga dødsriket, finst ikkje noko av dødens alvor att.
I dei 24 åra mellom «Gladiatoren» og «Gladiator II» har reklamefilmmannen i Ridley Scott fått stadig større grep om filmregissøren (som òg har dårlegare manus å jobba med). Den tematiske bodskapen er den same som i 2000, men estetiseringa av valdsmakt og meiningslaus død endevender ikkje berre intensjonen i bilda, den gjer filmen til uuthaldeleg kitsch (i den på alle vis skrekkelege Moses-filmen «Exodus: Gods and Kings» frå 2014 var stilen ufriviljug camp). Tekniske nyvinningar for å manipulera filmatisk tid, som Scott utvikla til den George W. Bush-kritiske krossfararfilmen «Kingdom of Heaven» (2005), er no ein gimmick som blir brukt til å pumpa full eit magert narrativ med patos. Slik fungerer også Harry Gregson-Williams’ overtolkande musikk.
Det er ikkje mykje mellom dei lange linene Ridley Scott strekar opp mellom fortid og notid. Samstundes er det ei risikabel øving å lesa «Gladiator II» som ein for direkte kommentar til eit borgarkrigstruga, vaklande amerikansk imperium og USAs underhaldningsindustri.
To slags makt- og fridomsideal står opp mot kvarandre. Hanno (som etter kvart avdekkjer sitt sanne namn) representerer vidareføringa av «draumen» om Roma som ei samling av frie menn. Hannos «sponsor», den politisk ambisiøse gladiatoreigaren Macrinus (Denzel Washington), ønskjer på si side ikkje anna å byta plass med herrane. Publikum kan gjera seg sine eigne tankar om kampen mellom dei to som er verbalt væpna med sitat frå så vel Virgil og Cicero som Marcus Aurelius. Her skal det berre kommenterast at Denzel Washingtons stadig veksande pompøsitet om sider kjem til sin rett i ei skurkerolle som skuggar for alle andre, og det i ein film som er fylt av karismatiske skodespelarar.
Eit skjemmande drag ved Ridley Scotts (historiske) filmar etter 2000 er at dei er prega av eit anglosentrisk perspektiv («Napoleon», dei europeisk skodespelarane i «Exodus») og ein påfallande homoerotikk kombinert med eit fullstendig datert homofobt blikk (kvinner, oftast mødrer, har periferer roller).
Trass i at «Gladiator II» fører tankane til Fellinis «Satyricon» (1969), er Scotts valdseksess like streit og «platonisk» som Hollywoods «Ben Hur» frå 1959. Verre er det at Scott nyttar estetiske referansar til skeiv identitet – som sminka til keisarane – for å skildra dei som feminine, veike og degenererte opp mot dei sunne ideala som lever i den veltrente machokroppen til gladiatoren Hanno. Matt «Little Britain» Lucas spelar også den sminka seremonimeisteren i Colosseum med det ein homofob ville kalla «homofakter», og filmen gjer eit poeng av den svikefulle Macrinius’ biseksualitet.
