Trolldom
Mircea Cărtărescus drømmeaktige verden er vakker og sørgmodig.
Mircea Cărtărescu
Melankolien
Fortellinger
Oversatt av Steinar Lone
Solum Bokvennen 2024, 245 sider
Det skjer noe rimelig fantastisk når man åpner Mircea Cărtărescus nye bok «Melankolien». Ikke bare forbløffes man av Cărtărescus sterke, stilistiske sikkerhet. Vesentligere er det at det er som om bevissthetens vegger, de grensene for hva som kan forestilles, tenkes og erfares, forvitrer. Plutselig sitter man der, i en noe forslitt gul sofa i et kollektiv på St. Hanshaugen, og stiller seg et spørsmål som dette i fullt alvor: «Hvordan snør skjebnen?»
At veggene mellom virkelighet og fiksjon, hard materie og drømmestoff, brytes ned, er et av flere krysningspunkter mellom de fem tekstene i samlingen som nå er beundringsverdig oversatt til norsk av Steinar Lone. I kjernen av «Melankolien» finnes tre fortellinger om barnets lekne og samtidig desperat ensomme verden. De tre fortellingene er rammet inn av en prolog og epilog, der den fortryllende tonen settes an alt fra start:
På en av mine utallige reiser gjennom Arkipelet kom jeg over en øy omgitt av grønt vann som i solskinnet lekte med sine lysende sekskanter, så lyse i fargen sammenliknet med disse vannenes mønje og så skyggefulle av de enorme vingene til albatrossene som skled over den reine himmelen, at synet trollbandt ethvert menneskelig øye.
Det er rett og slett ganske oppsiktsvekkende å lese denne åpningssetningen, og bli påminnet hvor meningsproduserende og vakker den litterære billeddannelsen kan være. Cărtărescu setter gjennomgående opp forunderlige tablåer som peker i alle retninger, som later til å være allegoriske, men heller står der og skinner for seg selv. De rike fortellingene er ikke først og fremst gåter ment til pliktskyldig fortolkning, de er noe helt for seg selv; sørgelige og undrende beretninger som demonstrerer at det ikke finnes noen motsetning mellom boklig lærdom og margdirrende følelser.
Det er barnets livserfaring som utgjør navet i de tre hovedfortellingene, titulert ‘Bruene’, ‘Revene’ og ‘Hudene’. Foreldrene finnes som omriss plassert helt i tekstenes og livets ytterkanter, som påminnelser om den kvadratiske verden barnet tiltrekkes og frastøtes av på samme tid – du vet, den med stresskofferter, tettpakkede kalendre og institusjoner. Med de voksne henvist til margen trer de mest magiske og skrekkelige situasjoner frem, som i ‘Revene’, hvor et søskenpar hjemsøkes av en på samme tid fiktiv og helt reell rev. Fortellingene befinner seg et sted mellom eventyret, Franz Kafka og Gabriel García Márquez, de er verdener i stadig forvandling. I ‘Hudene’ får dette et nærmest parodisk-materielt uttrykk, hvor en ung, ensom tenåring har et klesskap fylt opp av hud som tidligere har pakket inn hans indre. Det er noe nesten skandaløst over Cărtărescus vilje til både gravalvor og flørt med naive banaliteter; like fullt kler denne fandenivoldskheten prosjektet, som skinn over en menneskekropp. Lek og fabulering er ikke uforpliktende, viser Cărtărescu, men uendelig mye viktigere enn voksenlivets fornuftsverden.
Nevnte ‘Revene’ står som sentrum av de fem tekstene, og det med god grunn. For denne drøyt femti sider lange teksten er så vakker og trist at det kreves et statueaktig lynne for ikke å bli hensatt til barndommens særegne form for melankoli under lesningen. Et sted i fortellingen finnes en beskrivelse av grener som splittes, og som ender «i en uendelig oppløsning av verden». I dette finnes bokens sentrale tese: fra fødselen – av mennesket så vel som av universet – består livet av stadige adskillelser og oppløsninger. Opp av disse tomrommene vokser det frem fem tekster som står igjen som noe av det mest forførende jeg har lest på lenge. Det er som om fortelleren oppsummerer min egen leseerfaring når det står: «Det hadde ikke bare vært en drøm, men heller ikke full virkelighet, tenkte han, men en tredje tilstand, trolldom, bortrykkelse».
