Den store fortellingen om Norge som et skattefengsel for formuende har fått rikelig med gjødsel, sol, vann og pleie denne uka. Først ut var Finansavisen, som mandag fortalte om mangemilliardær Øystein Moan som nå «rømmer skattefengselet». Moan er mannen bak Visma, som selger IT-løsninger til bedrifter, skoler og barnehager. Moan har tjent milliarder på bedriften, og Finansavisen estimerer at han må ut med rundt to milliarder i exitskatt innen tolv år etter å ha kjøpt leilighet i en av skatterømlingenes favorittdestinasjoner, Zug. Det interessante med artikkelen er at ingen er intervjuet. Bildebruken i saken er helt og holdent journalistens egen, og i tilfelle beskrivelser som «skattefengsel» og «Vedums Berlin-mur rundt Norge» skulle unnslippe en stakkars leser, er artikkelen illustrert med et bilde av den historiske Berlinmuren.
«Fortellingen om et Norge som jakter på rikfolk, har flere klakører.»
Med det var tonen for uka satt, for fortellingen om et Norge som jakter på rikfolk, har flere klakører. I et intervju med E24 forteller listetopp for Fremskrittspartiet i Oslo, Tor Mikkel Wara, at han nylig har besøkt utflyttede norske formuende på deres nye adresser i Sveits og gitt dem følgende råd: «Sånn som det er nå, så er det ikke forsvarlig å flytte til Norge.» Vi får tro dette rådet var gratis, selv om Wara gjennom sitt virke i PR-byrået First House tidligere har fått klekkelig betalt for å fremme fortellingen om et Norge under rødgrønn ledelse er et næringsfiendtlig land. I intervjuet med E24 innrømmer Wara at flere at utflytterne har stått på kundelistene hans opp gjennom. Seansen var likevel ikke over. Også i nasjonalforsamlingen hadde gråtekonene samling i går. Høyres Nikolai Astrup hadde invitert med en gründergruppe inn i stortingssalen for å overvære utspørringen av finansminister Trygve Slagsvold Vedum om exitskatten. På galleriet satt blant andre Braver-gründer Christer Dalsbøe, mannen bak protestsangen mot exitskatt «Don’t come to Norway».
Høyresida har tydeligvis levd seg så inn i egne elendighetsbeskrivelser at de ikke ser hvor parodisk den kollektive sorgterapien framstår for et breiere publikum.
