Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Straffen for å bli mor

MOR OG BARN: Giovanni Bellinis maleri ­«Jomfru Maria tilber det sovende barnet» fra begynnelsen av 1460-tallet. FOTO: THE METROPOLITAN MUSEUM OF ART

Da jeg leste den britiske forfatteren og akademikeren Clair Wills’ bok «Min mormors hemmeligheter», som nylig er kommet på norsk, tenkte jeg på avslutningssetningene i Dag Solstads såkalte Telemarks-roman, der forfatteren selv husker tilbake til hvordan han som fjortenåring i møte med sin sterkt bibeltro mormor måpte over den enorme mentale avstanden mellom dem: «Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.» Denne kløften kan sikkert flere ha kjent, om de har foreldre eller besteforeldre som er oppvokst i en annen type samfunn eller på den andre siden av et betydelig kulturelt skifte, og denne nesten svimlende avstanden til mennesker som på andre måter er nær – i slekt, tid og rom – er det som fascinerer også i Wills’ sterke bok.