Bærene var noe av det som appellerte med det nye huset. Langs gjerdet bort til naboen hang de tett i tett: rips, bringebær, bjørnebær og solbær. En fyldig rogn voktet over flere av buskene.

Sommeren for to år siden plukket de nærmere 50 kilo bær. Fryseren ble fylt, boks for boks. Hver morgen forsynte de seg av den røde og mørklilla beholdningen. Jelena Todorovic laget smoothie til seg og sønnen, mens mannen Boban blandet rips inn i havregrøten sin.

Så kom brevet. Der sto det at jorda på flyplassen Kvernberget 200 meter unna var forurenset med giftige stoffer.

Nå ønsket flyplasseieren Avinor å gjøre målinger i hagen til det serbiske ekteparet som nylig hadde bosatt seg i Kristiansund. Helt siden 1980-tallet viste det seg å ha seget miljøgifter fra lufthavna og nedover skråningen som fører til boligområdet Byskogen. Derfor ville de ta prøver av jorda til beboerne.

Like etter dumpet et nytt brev ned i postkassa. Det inneholdt et tjukt hefte, holdt sammen av en plastspiral. Det var en såkalt tiltaksplan på 543 sider. Skrivet var fullt av tall, grafer og ord som «perfluoroktylsulfonat» og «helserisiko».

Så en ny henvendelse: Kunne de sende inn frukt og bær fra hagen til analyse?

Jelena Todorovic prøvde å tyde noen av tabellene i heftet, men ga opp. Hva skulle alt dette bety? Og hva med ripsene i fryseren, burde hun ikke spise dem nå?

Varer for evig

Det som befant seg i hagen til det serbiske ekteparet, er noe som omgir oss alle. Vi får det i oss uansett om vi prøver å la være. Ny forskning har avdekket at det er farligere for oss enn vi har antatt. Sannsynligvis kommer vi til å høre mye mer om det i tida framover, så det er like greit å lære seg forkortelsen: Pfas.

De fire bokstavene er en betegnelse på en stor gruppe fluorstoffer. De finnes i alt fra kosmetikk, regnjakker og stekepanner til brannskum og skismurning. For å lage glatte og fine overflater, noe vann- eller fettavvisende, har Pfas ofte vært løsningen.

Pfas har også en annen egenskap. Stoffene brytes knapt ned i naturen og omtales ofte som «evighetskjemikalier». Snarere siver de inn i miljøet rundt seg og ender opp hos dyr og mennesker.

Flere enn halvparten av oss får i seg mer Pfas enn det som i dag regnes som trygt nivå.

På steder med store utslipp har folk fått i seg langt mer enn de burde.

• Les også: Nå skal FHI granske hvor mye Pfas nordmenn har i blodet sitt.

De seinere åra har det dukket opp tilfeller av dette over hele verden. For noen år siden skreiv Dagbladet om norske skismørere som døde av kreft etter å ha fått i seg Pfas fra skismurning. I fjor betalte den australske staten ut erstatning til over 30.000 innbyggere over hele landet etter utslipp av miljøgifta fra militærbaser. Samme år måtte selskapet 3M bla opp til over 300 lokalsamfunn i USA som hadde fått fluorstoffer i drikkevannet.

I februar i år vant innbyggere i den svenske byen Ronneby en betydningsfull seier i svensk høyesterett. De får erstatning etter at drikkevannet deres ble forgiftet av fluorstoffene. Utslippet kom fra en flyplass. De 150 innbyggerne i Ronneby hadde forhøyde verdier av Pfas i blodet, noe retten definerte som personskade i seg selv. Årsaken er at de har større risiko for å bli sjuke.

Nå lurer flere beboere i Kristiansund på om de selv står i faresonen.

Ulmebrannen

– Alarm! Brann!

Instruktør Per Jostein Halset gir korte beskjeder inn i en walkietalkie. På flyplassen Kvernberget i Kristiansund ryker det illevarslende fra et rustent flyskrog. Brått eksploderer en flamme ut fra motoren på venstre side. Svart røyk kveiler seg oppover. Det lukter bensin, og ilden blafrer.

– Kan du bekrefte at havariplanen er iverksatt? spør en stemme i den andre enden av walkietalkien.

Noen sekunder seinere kommer to gule brannbiler kjørende bort til flyet. De stiller seg opp like ved vingen, og én av dem retter en kanonstråle med vann mot skroget. Flammen slukner på et blunk.

Scenarioet vi er vitne til, er grunnen til at beboerne i Byskogen nå lurer på om bærene deres er farlige å spise. Siden 1980-tallet har norske flyplasser holdt brannøvelser hvor man har brukt brannskum med Pfas. Flere ganger i året har skummet flommet fra kanonene, og bakken har sugd det til seg.

«Dette er krevende for Avinor»

— Trine Reistad, leder for Pfas-programmet i Avinor

Allerede i 2001 sluttet Avinor å bruke Pfos, som regnes som en av de mest problematiske Pfas-ene, i brannskum. Elleve år seinere kuttet de ut bruk av alle fluorforbindelser. Nå er selskapet blitt pålagt en gigantisk opprydning etter alle årene med spredning av miljøgifter.

Først ut var Oslo Lufthavn, der Avinor begynte å rense grunnvannet i 2015. Fra 2021 er det blitt gravd opp og deponert jord ved lufthavnene i Evenes, Rørvik, Bergen, Haugesund og på Svalbard, og i år er det Stavanger og Kristiansunds tur.

Foreløpig er Avinor pålagt å rydde opp på tolv flyplasser, og ti nye er under vurdering. På disse 22 regner man med at forurensingen har vært størst. For fire år siden kom Mattilsynet med en advarsel om ikke å spise fisk eller drikke vann fra kilder i nærheten av flyplasser generelt.

Statseide Avinor har visst at Pfas er et problem i over 23 år. Hvorfor er det først nå det ryddes opp? Det er et spørsmål flere av beboerne i Byskogen stiller seg.

• Les også: «På målestasjonen i Agder, måler vi stabile nivåer av Pfas-er i lufta»

Kolonihage og krigsminne

Anne Eileen Aasheim husker godt da flyplassen i Kristiansund ble åpnet en junidag i 1970. Hun var 16 år, kronprins Harald var der, det var flyoppvisning og tre musikkorps spilte opp. To år seinere fikk hun sin første flytur med kjæresten som kjørte småfly. Han tøffet seg med å ta bratte oppsving og stup på vei til Molde.

Før Kvernberget åpnet, hadde det vært kranglet lenge om hvor man skulle legge lufthavna.

– De skulle latt Averøya få den. Der er det flatt, sier Aasheim ettertenksomt, mens hun viser oss rundt i Byskogen som ligger rett nedenfor skråningen til Kvernberget.

Det er ikke vanlig at flyplasser bygges så tett på boliger som i Kristiansund. Fram til nå har Aasheim vært lite plaget av det. Hun bor midt i Byskogen med lufthavnas kontrolltårn godt synlig fra hagen. 70-åringen fungerer som områdets hukommelse. Hun har nylig begynt å kjøre taxi, og passasjerene hun plukker opp på Kvernberget, får gjerne en innføring i lokalhistorien.

Byskogen er en av Norges første kolonihager. Allerede på slutten av 1800-tallet ble det bestemt at det skulle anlegges hageparseller her, hvor arbeidsfolk fra byen kunne dyrke frukt og grønnsaker.

Så ble Kristiansund bombet under andre verdenskrig. Flere tusen mennesker mistet hjemmene sine, og en god del av dem dro til Byskogen. De små hagebyhusene ble bygget ut for å få plass til flere folk. Etter mange år åpnet kommunen for at man kunne bo her fast.

– Vi har hatt lyst til å lage en kulturhistorisk sti her, men nå er vi blitt litt desillusjonert, sier Aasheim, som uttaler seg på vegne av den lokale velforeningen.

Kristiansunderens foreldre overtok en parsell her da hun var ett år gammel, og hun har bodd her fast siden 1985. I dag ser man fortsatt tydelig hvordan de originale småhusene er blitt bygget på med kreative løsninger. Flere av dem ser ut som små villa villekullaer, med møner som stikker ut her og der. Mellom noen av hagene snirkler det seg små grusstier, og det bugner av frukttrær og bærbusker.

Samtidig som boligfeltet har funnet sin form, har Pfas-en hopet seg opp på Kvernberget over dem. Stoffene har blitt dratt med nedover av regnvann og fylt jorda deres, sakte og stille.

Hva skjer med Byskogen nå?

16 kilo Pfas

Det er lite hornmusikk å høre når vi tropper opp på Kvernberget en grå augustdag. Her møter vi seks representanter fra Avinor, hvorav to er fløyet inn for anledningen. Pfas opptar en god del arbeid for selskapet, som så langt har satt av 1,3 milliarder kroner til opprydningen.

I Sverige tar staten regningen for ryddejobben på flyplassene, mens det i Norge er flyplasseierne som må betale.

– Dette er krevende for Avinor, sier Trine Reistad, leder for Pfas-programmet i Avinor.

Det framstår som en underdrivelse. På flyplassen durer lastebiler inn og ut av området der brannøvelsene ble holdt før. Flere gravemaskiner er i sving. Et lass med forurensa masse skal snart fraktes til et deponi i Molde.

Totalt skal 29.000 tonn med jord bort. Den inneholder til sammen 16 kilo med Pfas. Det vil si at hver lastebil bærer med seg omtrent åtte gram hver.

Når fotografen spør Avinors kvinner og menn hvor farlig haugen med Pfas-holdig jord er, er det litt nøling å spore, før hun anbefales å ikke spise av den. Det korrekte svaret er vel uansett: «Det er vanskelig å si».

Er det farlig, det?

For hvor går grensa for «farlig»? I arbeidet med Pfas er det mange tall i omløp.

Normverdien for Pfos, som Kvernberget er fullt av, er i dag på 100 mikrogram per kilo. Det vil si at all jord med nivåer over dette regnes som forurenset. Men det betyr ikke nødvendigvis at myndighetene stiller krav om å rydde den vekk.

Avinor har fått godkjent av Miljødirektoratet at de bare skal rydde opp jord som inneholder mer enn 150 mikrogram Pfas per kilo.

Det stusser flere av beboerne i Byskogen over. Hvorfor må de ikke rydde opp alt som er forurenset? Til Klassekampen sier seksjonsleder Kjersti Gram Andersen i Miljødirektoratet at dette er ut fra en beregning av kost/nytte. Hun påpeker at en normverdi ikke er det samme som en opprydningsgrense.

Beboere i Byskogen har like fullt merket seg noe annet: Miljødirektoratet ønsker å sette ned normverdien for Pfos til 2 mikrogram per kilo. Det vil i så fall bety at langt mer av jorda vi tråkker på og omgis av, vil defineres som forurensa.

I Byskogen er det målt Pfos-verdier opp til 570 mikrogram per kilo i jorda. Likevel er det helt i det blå om Avinor skal foreta seg noe mer der.

– Nå har vi tatt flere prøver av frukt og grønt, jord og vann, og disse resultatene er til vurdering. Så skal det gjennomføres en ny risikovurdering og en tiltaksvurdering, sier Trine Reistad.

«Jeg er bekymra for at vi har spist bæra i to år. Og ikke bare litt»

— Jelena Todorovic, beboer i Byskogen

Reistad sier at da Avinor sluttet å bruke Pfos-holdig brannskum i 2001, kjente man ikke til spredningsrisikoen. I 2011 kartla Avinor forurensingen ved alle sine flyplasser, men det var først da tiltaksplanen ble utarbeidet i april i fjor, at de ble kjent med situasjonen på Kristiansund – og ved boligfeltet, forteller hun.

– Det er Avinors feil at Byskogen inneholder jord med høye Pfas-nivåer. Hvorfor kan det hende at dere ikke fjerner noe av den?

– Det kan være at risikovurderingen tilsier at det ikke er nødvendig. Men den er ikke klar ennå, sier Reistad.

Konklusjonen kan altså bli at risikoen for beboerne er såpass lav det ikke trengs flere tiltak. Disse vurderingene skal godkjennes av Miljødirektoratet. Men vil folk i Byskogen kunne slå seg til ro med det?

Bukken og havresekken

Rolf Einar Hammeraas forventer at Avinor tar affære. Det er i hans hage, som befinner seg i den første rekka med hus under skråningen ved flyplassen, at Avinor har målt den høyeste verdien i jorda i Byskogen. 570 mikrogram per kilogram.

Rundt huset hans står et stillas, og på plenen står en pakke med nye vinduer surret inn i plast. Hammeraas kjøpte boligen for to år siden og hadde egentlig planlagt en storstilt oppussing. Nå er den satt på vent.

– Vi er glade for at de er i gang der oppe. Vi er ikke blitt avspist med noe her ennå, men vi er redde for at vi kan bli det. Det er jo mannen i gata mot staten, sier Hammeraas.

Han venter spent på hva Avinor kommer fram til. I verste fall lurer han på om huset må rives, fordi jorda under må fjernes eller miljøgifta har sivet inn i grunnmuren. Kristiansunderen mener at all jord med mer Pfas enn 2 mikrogram per kilo, normverdien som Miljødirektoratet ønsker seg, må ryddes vekk.

– Her er det et boligområde som skal vare i mange år til. Jeg skjønner at de ikke visste at Pfas var farlig, men det vet vi nå. Nå vil det fortsatt renne vann med 150 mikrogram Pfas nedover her, sier han.

Drikkevannet til beboerne kommer imidlertid ikke fra Kvernberget – og er ikke forurenset.

– Er du redd for din egen helse?

– Du får i deg Pfas uansett. Det er greit nok, men dette blir jo en ekstra belastning. Men det er ingen som har turt å si at det er farlig, sier Hammeraas.

I likhet med andre naboer stoler han ikke på analysene til selskapet Cowi, som har ansvar for prøvene av jorda og frukten til beboerne. Selskapet jobber på oppdrag fra Avinor, og flere av dem Klassekampen møter, slår fast at det er «bukken som passer havresekken».

Rolf Einar Hammeraas vil at en uavhengig instans skal vurdere Pfas-en på eiendommen hans. Han har derfor sendt inn en bit med betong til analyse til et privat laboratorium. Han vil vite om miljøgifta har trengt inn i grunnmuren hans.

To andre naboer Klassekampen har snakket med, sender også inn fruktprøver til private selskaper.

Pressesjef Dennis Fjellseth i Cowi Norge henviser til Avinor for svar på kritikken. Trine Reistad sier at de har tillit til Cowis arbeid.

– Vi må nødvendigvis betale rådgivere for å gjøre en jobb for oss. Dette er dyktige folk, og arbeidet deres godkjennes også av Miljødirektoratet, sier hun.

Ubesvarte spørsmål

Hos familien Todorovic har de mistet appetitten på rips.

– Jeg er bekymra for at vi har spist disse bærene i to år. Og ikke bare litt, i forfjor spiste vi kanskje 50 kilo, sier Jelena.

Hun har hørt om de mulige helseeffektene av fluorforbindelsene. Nylig ble et av Pfas-stoffene, Pfoa, klassifisert som kreftframkallende hos mennesker. Pfos, stoffet som det finnes mest av i Byskogen, er klassifisert som mulig kreftframkallende.

Vi vet også at Pfas-er kan forstyrre immunsystemet, begrense effekten av vaksiner og hemme fosterutvikling. Evighetskjemikaliene er nå blitt et hett forskningstema. En norsk studie er i gang med å undersøke sammenhengen mellom Pfos og nyre- og testikkelkreft, de to krefttypene som er mest assosiert med miljøgifta.

– Vi prøver å leve et sunt liv, og så kommer plutselig dette som vi ikke kan kontrollere, sier Jelena Todorovic.

Selv har hun ikke tid til å sette seg inn i alle rapportene fra Avinor. Hun jobber som helsefagarbeider på natta og utdanner seg til sykepleier på dagtid. Men hun og Boban Todorovic har mange spørsmål.

– Er det noe spesielt vi må passe på? Kan vi spise frukten vår? Kan vi jobbe i hagen? Det er viktig informasjon for oss, sier Boban.

Bilmekanikeren er litt urolig for konas hagearbeid. Han hørte fra en nabo at man ikke burde grave i jorda med bare hender, da kan Pfas-en trenge inn i kroppen. Jelena har imidlertid ikke tenkt å slutte å stelle med bærbuskene og rosene sine.

– Det blir bare trist. Jeg kan ikke la det bli en jungel der ute, sier hun.

Jungel av kunnskap

Å skulle holde seg oppdatert om Pfas, derimot, det er en jungel.

Spørsmålet om hvorvidt familiene i Byskogen kan spise mat fra hagene sine, står fortsatt ubesvart – godt over et år siden de sendte inn den første frukten til analyse.

I januar i år hadde Avinor et informasjonsmøte for beboerne. Der fikk de beskjed om at de selv må ta kontakt med Mattilsynets lokalavdeling for å spørre om de kan spise frukt og bær fra hagen. Samtidig fikk de vite at prøvene på laboratoriet var blitt blandet, slik at man ikke vet hvilke verdier som er målt hos hvem. Derfor er de blitt bedt om å sende inn nye prøver i år.

Mattilsynet vil ikke vurdere prøvene på spørsmål fra Avinor, forteller flyplasseieren. Derfor må enkeltbeboere selv ta kontakt. Naboene som Klassekampen har snakket med, tenker at det ikke er noe poeng foreløpig siden det ble kluss med prøvene og de ikke har noen sikre resultater å vise til.

Så langt ser det ut til at det høyeste nivået som er målt i frukt og bær, er 0,09 mikrogram Pfas per kilo. Det er et lavt tall sammenliknet med mengden som befinner seg i jorda. Men betyr det at det er trygt?

Når Klassekampen spør Mattilsynet, er det lite svar å få.

«Ettersom det ikke er satt grenseverdier for frukt og grønt, er det vanskelig for oss å vurdere enkeltanalyser», skriver Are Sletta, seksjonssjef for kjemisk mattrygghet i en e-post.

Nylig satte EU grenser for hvor mye Pfas det kan være i kjøtt, egg og sjømat. Are Sletta påpeker at den laveste grenseverdien som foreløpig er satt for mat, er på 1,7 mikrogram per kilo. Altså ser det ut til at bærene i Byskogen har mindre Pfas enn noen av grensene som er laget for annen mat.

Sletta minner også om at det vanskelig å unngå Pfas i maten.

«Det er det totale inntaket av Pfas gjennom kosthold som er viktig», skriver han.

Men hvis man skal holde totalinntaket sitt lavt, bør man da spise Byskogen-bær til frokost?

Et verdensproblem

Over hele verden er det folk som går og grunner over evighetskjemikaliene. Noen prøver å finne ut mer om dem, noen forsøker å begrense skadene som er gjort. Denne høsten jobber EU med et lovforslag om å forby all Pfas etter initiativ fra Norge og fire andre land. Fortsatt produseres det enorme mengder av produkter med fluorforbindelsene. Og flere flyplasser utenfor Norge bruker fremdeles brannskum med miljøgifta.

Den franske avisa Le Monde har laget et kart over Europa som viser 23.000 steder med påvist Pfas-forurensning. Avisa har markert nesten like mange steder hvor man antar at miljøgifta har hopet seg opp.

I Danmark er det funnet for høye Pfas-nivåer i hver fjerde drikkevannskilde. I fjor ble det gjort en liknende analyse i Norge, der drikkevannet ble «frikjent». Det kan skyldes at Norge bruker mye overflatevann, mens danskene bruker grunnvann.

Sikkert er det uansett at vi får i oss for mye av miljøgifta. Faktisk er nordmenn og andre nordeuropeere litt over Europa-snittet når det gjelder mengdene som trenger inn i blodet vårt.

Etter at Avinor begynte å grave i hagen hans, har Rolf Einar Hammeraas i Kristiansund satt seg inn i en god del av forskningen som er gjort på miljøgifta. Han advarer om at det ikke er bra for deg å lese for mye om det. Men han er sikker på én ting: Det er ikke bare i Byskogen man kommer til å diskutere Pfas i tida som kommer.

– Det er ingen som kommer seg unna dette, sier han.