Pressens etiske normer er nedfelt i Vær varsom-plakaten. Her står det at kilden til informasjon som hovedregel skal identifiseres. At kilder står fram, er grunnleggende for en åpen og fri offentlighet. Noen ganger er det likevel avgjørende at kilder kan gi informasjon til pressen anonymt. Det kalles anonymitetsretten, og den er en helt sentral del av ytringsfriheten, ettersom den gjør det mulig å avdekke forhold som ellers ville forblitt skjult. Retten praktiseres ved at ansvarlig redaktør påtar seg det juridiske ansvaret for anonyme ytringer. Publisering av anonyme påstander stiller imidlertid ekstra krav til en redaksjon, som må forsikre seg om at de stemmer og at anonymitet er nødvendig. Kilder bør ikke få fremme sladder og drive skjulte maktkamper anonymt. Og anonymitet må ikke brukes av journalister for å dekke over dårlig kildearbeid, fordi det er enklest for journalisten.

«Det kan se tøft ut å ha 70 anonyme kilder.»

Debatten om anonyme kilder har denne uka blitt aktualisert av utgivelsen av boka «Partiet», skrevet av Dagbladet-journalistene ­Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrandt. Til grunn for boka ligger samtaler med 70 kilder, hvorav nesten alle er gitt anonymitet. Boka er på mange måter en kulminasjon av en trend i den politiske journalistikken, hvor bruk av anonyme kilder har blitt omfattende. Men dersom unntaket i presseetikken blir hoved­regelen, vil det på sikt gå ut over troverdigheten til journalistikken. Det politiske feltet er fullt av aktører med sterke interesser, og mange er godt trent i å fremme for seg fordelaktige fortellinger. Journalister må bestrebe seg for å klargjøre hvem som snakker, hvorfor og hvilke bindinger de har.

Anonymitetsretten ligger i kjernen av det journalistiske oppdraget, som handler om å få sannheten fram. Det fins informasjon det ikke er mulig å få fram på andre måter. Slepphendt bruk at anonymitet, anvendt av bekvemmelighetsgrunner for journalist og kilde, kan undergrave pressens særegne rett til ikke å oppgi kilder. Det kan se tøft ut å ha 70 anonyme kilder. Det er likevel grunn til å diskutere hvorvidt den omfattende bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk på lengre sikt skader redaksjonenes troverdighet.