I løpet av mitt første år som utenlandsstudent så jeg to mye omtalte og nesten likt titulerte filmer: Lars von Triers «Europa» og Agnieszka Hollands «Europa Europa». Førstnevnte fungerte som en allegori over verdensdelens skjebne etter andre verdenskrig – mens sistnevnte fortalte den nær utrolige historien om Solomon Perel, en ung jøde som under annen verdenskrig ble adoptert av en tysk familie og senere innrullert i Hitlerjugend. Mens «Europa» benyttet seg av filmatiske uvanligheter (så som dobbeltprojisering), var «Europa Europa» mer konvensjonell i formen, og altså basert på faktiske hendelser.