Mímir Kristjánsson

Pabbi. En familiesaga om drukkenskap

Roman

J.M. ­Stenersens forlag 2024, 160 sider

Pabbi betyr pappa på islandsk. Det er da også i den islandske sagatradisjonen Mímir Kristjánsson åpner boka «Pabbi. En familiesaga om drukkenskap»: «Kristján Loftsson het en mann, han var faren min og ble født på Akranes …», og så følger navn på kvinner og menn i generasjoner tusen år bakover i tid. Stilmessig er det like stramt, effektivt og dramatisk som om Egil Skallagrimson skulle ha holdt pennen selv.

Navnene i de islandske sagaene ble brukt til å befeste eiendomsretten, men for Kristjánsson fyller de en annen funksjon: Han sporer familiens alkoholproblem bakover, som en blytung arv som han nå må leve med.

Kristján Loftsson var kommunist, journalist og alkoholiker – og Mímirs idol. Kristján var dannet, snill, morsom, en vanvittig god forteller. Han tok sønnen på det største alvor, og han så bare det beste i ham. «Du gjorde med meg som våren gjør med kirsebærtrærne», skriver Mímir, med en lånt strofe fra farens husgud Pablo Neruda.

Sønnen var aldri annet enn sett og elsket, noe som kommer fram i hytteboka Kristján gir Mímir siste gangen de møtes. Det er en bok Mímir aldri sett før, men den inneholder dagsnotater fra hytta om husreparasjoner, båten, fantastiske Mímir og om alkohol: gleden foran en vinleveranse, korthugde notater om hvite perioder, to setninger om et krenkende behandlingshjem.

Kristján prøver å slutte å drikke, men kona slutter ikke å ha kreft selv om han er edru, og verden snurrer ikke i riktig retning bare fordi man blir tørrlagt. Angsten er der likevel. Så han kontakter «doktor Alkohol» igjen, følgesvennen som alltid har tid og som aldri ber en om å stille seg i behandlingskø.

Mímir Kristjánsson har skrevet denne boka for å fortelle omverdenen at en alkoholiker både kan være et godt menneske og en fin forelder. Det er et poeng han framfører på svært overbevisende vis. Portrettet av faren er like følsomt som det på knivskarpt vis fanger et menneskes skrøpelighet. Hardere er Kristjánsson mot seg selv når han tenker på at han sviktet faren som tenåring. Enkelte passasjer er en illustrasjon av barnets skyldtyngende frigjøringsprosess.

Men Kristjánsson har enda et ærend, et som handler om ham selv: Om han slutter å lyve om egen drikking, kan han kanskje bli fri. For akkurat som Kristján elsker Mímir rusen. Han drikker verken fordi det er godt eller for å slappe av, han drikker for å bli full, og den beste ølen er den som inntas om morgenen. Han drikker så mye at det risikerer å ødelegge, både for ham selv og omgivelsene. Han vet at han drikker som en alkoholiker, likevel vil han ikke kalle seg alkoholiker. Kan man være avhengig av noe man ikke vil slutte med, spør han, litt dumt, og svarer seg selv: Hvis det er skadelig, så ja. Og prøv å slutte da, så får du se hvor avhengig du er.

Kort sagt: «Pabbi» er en dialektisk mesterprøve, en sjeldent klarsynt beskrivelse av misbrukets mørke. Jeg har lest mange barndomsskildringer og mye om alkoholisme, men det Mímir Kristjánsson gjør, er noe av det beste i begge sjangre. «Pabbi» er 160 ekstremt fortettede sider – den er fantastisk, for å bruke Kristjáns ord om sin sønn.

Om jeg skulle komme med en innvending, er det at jeg savner noe om hvordan samfunnet ser på alkoholiserte kvinner. Det fins aldri romantikk rundt kvinner som drikker, de er aldri morsomme eller koselige, de er bare tragiske, foraktede skikkelser. På den annen side: Dette er ikke en bok om alkolikere i allmennhet, det er en fortelling om Mímir om hans far.

Kristjánsson er forsiktig med å dra «herlige» fylleskrøner, til tross for at familien rommer et utall av dem. Som den der Kristján med to brukne ben kaver seg fram til baren for å bestille enda en øl, før han besvimer. Hunden heter Bacchus, båten Veuve Clicqot og så videre – alt er saklig lagt fram uten forsøk på å lokke fram latteren. Den balansen holder han helt til bokas siste stykke: Pappa Kristján ligger i en åpen kiste i et kapell på Costa del Sol, Mímir står der og ønsker at han kunne lagt ned en flaske med øl som reisefølge. Gi deg, vil jeg rope. Den forbannede alkoholen har jo bare vært en svøpe!

Og likevel er dette så modig. Det fins så mange sanne eller løgnaktige historier om hvordan en forfatter har klart seg gjennom misbruk og dritt, oppbyggelig litteratur som er kravløs for den som leser. Man legger boka fra seg og føler seg tilfredsstilt, nesten like flink som forfatteren selv. Mímir Kristjánsson gir ingenting av dette. Tvert imot: Hvordan det skal gå for ham, lar han være et åpent spørsmål. Han kan ikke klappe seg selv på skulderen og vise seg fram som tørrlagt alkoholiker. Han har ikke engang bestemt seg for om han vil slutte å drikke, han utelukker ikke at alkoholen en dag kan komme til å ta over livet hans.

«Watch out, vil jeg si. Før det er for sent.»

Det er så ærlig at jeg hiver etter pusten.

Jeg har tvilt på om jeg skal skrive det følgende, ettersom det er meg fullstendig fremmed å legge meg opp i hvordan andre lever sine liv, ikke minst i rollen som litteraturkritiker – men ettersom boka peker rett inn i min egen oppvekst, kan jeg ikke la det ligge.

Mímir Kristjánsson er noe så uvanlig som en folkekjær politiker. Han er en av Norges fremste retorikere, en briljant taler og tenker, som med både humor og temperament kan turnere verdenslitteraturen, marxismen og konkret hverdagspolitikk. Å sette denne genialiteten og posisjonen på spill for å få drikke i fred, ville være en katastrofe. Men jeg driter egentlig i Kristjánssons karriere og innsats for sosialismen, for han er også noe større: Mímir er 37 år og far til to døtre.

Min egen pappaLeffe var 37 år og alenefar da han gikk nedenom og hjem, i et misbruk som kostet ham jobben, meg, selvrespekten – alt. Leffe og Kristján var begge 51 år gamle da de ble arbeidsløse. Watch out, vil jeg si. Før det er for sent. Den dagen det har gått for langt, går det jævlig raskt utforbakke.

På side 24 dukker Karl Marx opp med sitatet om hvordan tradisjonen fra de døde hviler som en mare over de levendes hoder. Marx skrev om det føydale slagget og om redselen for de store sprangene, men uttrykket er allmenngyldig. Halvparten av alle alkoholikere har arvet misbruket fra foreldrene, men statistikken er ikke en unnskyldning for at man ikke kan velge en annen vei, mener Mímir Kristjánsson. Det er befriende når en sosialist av i dag insisterer på at ikke alt er strukturenes eller noen andres feil; individene har også et ansvar.

Hva ville pappa da han ga meg hytteboka i gave, undrer Mímir. Svaret på spørsmålet må han nok selv finne ut av, men det kan jo ha vært en oppfordring fra far til sønn – om å forsøke å skrote den islandske arven.

Mímir Kristjánsson er kritiker i Bokmagasinet. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.